Å ignorere menns utfordringer svekker likestillingsdebatten
Elisabeth Hermstad Reinertsen hevder i sitt innlegg i Vårt Land at det å “gjøre menn til ofre” er skadelig. Mens det kan være riktig at ingen tjener på en permanent offerrolle, er denne kritikken malplassert. Det å anerkjenne reelle utfordringer menn står overfor, som samværssabotasje, diskriminering i rettssystemet, og gutter som faller utenfor i skolen, handler ikke om å gjøre menn til ofre – det handler om å adressere strukturelle problemer som står i veien for likestilling.
1. Whataboutisme svekker diskusjonen
Reinertsen trekker frem vold mot kvinner som et motargument mot å diskutere menns utfordringer. Selvfølgelig er vold i parforhold et alvorlig problem som må adresseres, men dette er et eksempel på whataboutisme – et avsporende argument som fjerner fokus fra temaet. Å snakke om menns utfordringer betyr ikke at man bagatelliserer kvinners problemer. Likestillingsdebatten bør ikke handle om å rangere hvem som har det verst, men om å finne løsninger for alle som rammes av urettferdighet.
2. Overser reelle problemer menn møter
Reinertsen nevner menns problemer i forbifarten, men uten å gi dem den oppmerksomheten de fortjener. Eksempler på disse inkluderer:
- Samværssabotasje: At fedre nektes kontakt med sine barn uten konsekvenser.
- Systematisk diskriminering: Hvordan fedre ofte taper i foreldrerettssaker, ikke fordi de er uegnede, men fordi de har “feil” kjønn.
- Mangel på mannlige rollemodeller: Gutter vokser opp i en skolesektor der kvinner dominerer, noe som kan forsterke frafallet blant gutter.
Disse utfordringene er godt dokumentert, men blir avfeid som “kompliserte problemstillinger”. Dette er uakseptabelt. En seriøs diskusjon om menns problemer krever at vi tar dem på alvor, ikke at vi bagatelliserer dem som mindre viktige.
3. Farlig misforståelse av “mannskraft”
Reinertsen fremstår forutinntatt når hun tolker begrepet “mannskraft” som noe farlig, ukontrollerbart eller aggressivt. Dette er en karikatur. “Mannskraft” handler om positive verdier som styrke, ansvarsfølelse, handlekraft og beskytterinstinkt – egenskaper som ikke bare er viktige, men nødvendige for et sunt samfunn. Å redusere dette til en trussel viser en manglende forståelse for hva maskulinitet faktisk innebærer.
4. Dobbeltmoralen i å avvise menns utfordringer
Reinertsen avviser menns problemer som mindre viktige, samtidig som hun påpeker at menn må ta ansvar og utvikle sunn selvhevdelse. Men hvordan kan menn ta ansvar hvis samfunnet nekter å anerkjenne utfordringene de står overfor? Likestilling handler om å adressere urettferdighet uansett hvem det rammer. Å redusere menns kamp for like rettigheter til en “offerrolle” er ikke bare urettferdig, det er også destruktivt.
5. Likestilling er samarbeid, ikke konkurranse
Reinertsen fremstiller debatten som en konkurranse mellom kjønnene, der menns fokus på sine utfordringer fremstår som en trussel mot kvinners rettigheter. Dette er feil. Likestilling er ikke en nullsum-kamp. Vi kan jobbe for kvinners rettigheter og samtidig rette opp urettferdigheter som rammer menn. For eksempel har mange innen mannsbevegelsen vært tydelige på at de også tar sterk avstand fra vold i nære relasjoner, noe som viser at dette ikke er en konflikt mellom kjønnene, men en felles kamp mot urett.
6. Avslutning: Forpliktelse til reell likestilling
Hvis Reinertsen virkelig ønsker å bidra til tryggere gutter og menn, må hun begynne med å anerkjenne deres utfordringer som legitime og verdt å løse. Det er ikke “skummelt” å snakke om menns problemer – det er nødvendig. Å avvise dette som en form for “offermentalitet” hindrer ikke bare fremgang for menn, det hindrer også fremgang for samfunnet som helhet.