Når én forelder isolerer barnet fra den andre, kan tiden føre til et varig relasjonsbrudd. Advokat Magne Ørstavik mener myndighetene må gripe inn raskere for å oppfylle statens positive forpliktelser etter EMK artikkel 8.
Når fastsatt samvær hindres, kan forelderen som holdes utenfor, måtte gå til retten på nytt – selv om det allerede foreligger en avgjørelse om samvær. I en samtale med Hans Petter Goller under Arendalsuka peker Ørstavik på at den manglende håndhevingen forsterker maktubalansen mellom foreldrene, mens barnet risikerer å miste kontakten med den ene.
Advokat Magne Ørstavik arbeider mye med familierett og foreldretvister. I den direktesendte samtalen retter han særlig oppmerksomheten mot tiden det tar før en stabil ordning kommer på plass når foreldrene er i konflikt.
– En av foreldrene kan isolere barnet fra den andre, sier Ørstavik.
Problemet er ikke bare ventetiden i seg selv. Mens saken behandles, kan kontakten mellom barnet og den ene forelderen bli stadig svakere. Ørstavik mener derfor at myndighetene må komme raskere inn og bidra til å opprettholde kontakten, slik at det ikke utvikler seg til et relasjonsbrudd.
«Jo lengre tid, desto vanskeligere blir saken»
Ørstavik peker på at staten har forpliktelser knyttet til retten til familieliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen.
– Tidsaspektet er veldig viktig her. Jo lengre tid, desto vanskeligere blir saken for den det gjelder, sier han.
Goller følger opp med å vise til statens positive forpliktelser etter EMK artikkel 8. Staten skal ikke bare avstå fra uberettigede inngrep i familielivet, men kan også ha plikt til å treffe effektive tiltak for å bevare og gjenopprette kontakten mellom barn og foreldre.
– Vi gjør ikke det vi skal, konstaterer Goller.
Han mener foreldretvister i for stor grad behandles som et rent privatrettslig anliggende mellom mor og far. Ørstavik slutter seg til hovedpoenget: Selv om selve tvisten behandles som en sak mellom foreldrene, har det offentlige et ansvar for å hjelpe, støtte opp om kontakten og hindre at barnet blir isolert hos den ene.
Samtalen synliggjør dermed et grunnleggende skille. Foreldretvisten er privatrettslig, men statens plikt til å beskytte barnets og foreldrenes familieliv er et offentligrettslig ansvar. Når et barn står i fare for å miste kontakten med en forelder, kan ikke myndighetene uten videre overlate situasjonen til foreldrene alene.
«Barna er taperne»
Goller spør hvem som egentlig taper når foreldretvistene blir langvarige: Er det mor, far eller barnet?
Ørstavik svarer uten å nøle:
– Barna.
Goller knytter svaret til prinsippet om barnets beste og spør om et system som gjør én forelder viktigere og den andre mindre viktig, kan være til barnets beste. Ørstavik er tydelig på at en slik ubalanse ikke er det.
Når én forelder kan holde barnet borte fra den andre, oppstår det en betydelig maktforskjell. Forelderen som kontrollerer den løpende kontakten, får i praksis et overtak, mens den andre må be familievernet, advokater og domstolene om hjelp.
Dersom myndighetene reagerer sent, kan den etablerte situasjonen gradvis få større betydning. Det som begynte som samværshindring, kan utvikle seg til et relasjonsbrudd som blir vanskeligere å reparere for hver måned som går.
Familievern uten reell myndighet
Goller retter også oppmerksomheten mot familievernets rolle i de mest konfliktfylte sakene. Han spør om familievernkontoret i praksis først og fremst blir et sted foreldrene må innom for å få meklingsattesten som gir adgang til å reise sak for domstolen.
Ørstavik peker på at familievernet ikke har myndighet til å fastsette eller håndheve en midlertidig samværsordning i meklingsperioden. Dersom foreldrene ikke blir enige, avsluttes meklingen uten at familievernet kan sørge for at kontakten mellom barnet og begge foreldrene opprettholdes.
Dermed kan verdifull tid gå tapt allerede før saken kommer til retten. For den forelderen som holdes utenfor, kan veien til en avgjørelse bli lang. For barnet kan ventetiden innebære at en etablert relasjon gradvis svekkes.
«Mannens perspektiv kommer kanskje ikke godt nok frem»
Goller spør også om maktubalansen i familiesystemet kan ha en kjønnsside. Ørstavik viser til at mange av aktørene i barnevernet og det øvrige hjelpeapparatet er kvinner.
Han understreker ikke at kvinnelige aktører automatisk favoriserer kvinner, eller at kjønn alene bestemmer utfallet. Men han mener den skjeve kjønnssammensetningen kan ha betydning for hvilke erfaringer og perspektiver som blir synlige:
– Mannens perspektiv kommer kanskje ikke godt nok frem.
Goller viser i denne sammenhengen til forskning om kjønnsforskjeller i straffeutmålingen og spør om lignende mekanismer også kan gjøre seg gjeldende i familieretten. Ørstavik påpeker at man ikke har tilsvarende konkrete tall for foreldretvistene, men mener spørsmålet om kjønnsubalanse i systemet er relevant å stille.
En dom som ikke blir gjennomført
Samtalen beveger seg deretter fra behandlingen av foreldretvisten til det som skjer etter at retten har truffet en avgjørelse.
Goller beskriver situasjonen fra den utestengte forelderens ståsted: Etter kanskje et halvt eller ett år i retten kommer endelig avgjørelsen om samvær. Forelderen gjør barnerommet klart og gleder seg til at barnet skal komme. Men på samværsdagen kommer barnet ikke.
– Hvem ringer man? spør Goller.
Ørstavik svarer at forelderen gjerne først må kontakte den andre parten og be om en forklaring. Hvis samværet fortsatt ikke gjennomføres, kan resultatet bli nye konflikter og en ny rettslig prosess.
Goller peker på det urimelige i at en forelder som allerede har brukt flere hundre tusen kroner på å få en avgjørelse, må gå til retten enda en gang for å få den gjennomført. Han etterlyser det offentliges ansvar når en fersk dom i praksis kan settes til side.
Ørstavik mener dette ansvaret burde ha gjort seg gjeldende langt tidligere. Myndighetene må inn før relasjonen er blitt brutt og før forelderen står igjen med en dom som ikke får praktisk virkning.
«Det må være en form for sanksjon»
Ørstavik mener det må finnes en reaksjon når en avgjørelse om samvær ikke etterleves. Han er samtidig kritisk til om bøter til statskassen er den beste løsningen.
– Jeg har vanskelig for å se at en bot til statskassen er til barnets beste, sier han.
Goller viser til at familien allerede kan ha brukt store beløp på advokater og rettsprosesser. At ytterligere penger skal gå til staten, gjenoppretter heller ikke kontakten mellom barnet og forelderen.
Ørstavik mener derfor at andre reaksjonsformer bør vurderes. Han nevner samfunnstjeneste som en mulig tanke, men understreker først og fremst behovet for en reaksjon som faktisk merkes og viser at rettens avgjørelse skal følges.
Håndhevingen må samtidig innrettes slik at den beskytter barnet og bidrar til å gjenopprette kontakten. Målet kan ikke bare være å straffe en forelder. Det avgjørende må være å sikre at avgjørelsen gjennomføres før familierelasjonen tar ytterligere skade.
«Vi bruker menneskerettighetene mer og mer»
Mot slutten av samtalen spør Goller om menneskerettighetene har fått større plass i advokatenes argumentasjon i norske foreldretvister.
– Vi bruker det mer og mer, svarer Ørstavik.
Han opplever samtidig at domstolene har vært tilbakeholdne med å anvende EMK i barnesakene, men mener det er tegn til endring. Som eksempel nevner han at støttet samvær noen ganger brukes for å få kontakten i gang igjen etter en langvarig prosess, selv om ordningen opprinnelig ikke ble etablert for nettopp dette formålet.
Goller presenterer også håndboken på Artikkel8.no, som samler rettskilder om retten til familieliv, samværshindring og statens positive forpliktelser. Han forteller at materialet skal gjøres tilgjengelig for advokater og domstoler, og at Domstoladministrasjonen er oppfordret til å bidra til kompetanseheving på området.
Ørstavik mener håndboken kan bli et viktig hjelpemiddel for jurister:
– Det er viktig at vi får hjelpemidler som holder oss oppdatert.
Pressemelding: Norge fortsetter å bryte menneskerettighetene
Menneskerettighetene som ramme for vurderingen av barnets beste