Foto: Shutterstock
Debattinnlegg formidler ikke Mannsforums nettavis sitt offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Av Elin Ørjaseter – samfunnsdebattant, skribent og foredragsholder
Hvilken nyhet var mest våsete i året som gikk? Det er fristende å kåre den om at “fra i dag jobber kvinner gratis”, den vanlige overskriften i avisene på den såkalte likelønnsdagen i november. Men denne nyheten gjentar seg år etter år, og det er bare de aller mest standhaftige som orker å forklare sammenhengen.
Kjetil Rolness i Aftenposten og professor Arild Blekesaune i Nettavisen orker, og ære være dem for det. De må gjenta og gjenta at kvinner som gruppe tjener dårligere enn menn fordi de velger mer deltidsarbeid (som gjennomsnittlig er dårligere betalt) og oftere jobber i offentlig sektor. De tjener ikke dårligere fordi de er kvinner, som avisene forsøker å få oss til å tro.
Men året som gikk gav oss en enda bedre kandidat i konkurransen om mest våsete likestillingsretorikk. Det var kulturstreiken, som rammet teatre og andre store scener høsten 2021. Det var nærmere 900 ansatte bak scenen som streiket, sceneteknikere og andre støttefunksjoner som maske og kostyme. De streiket for “lik pensjon for kvinner og menn”.
Enhver normalt fungerende leser måtte jo tro at teatrene faktisk praktiserte ulik pensjon for menn og kvinner og at disse teatersjefene er noen råtne folk som unner kvinner mindre på bankkontoen fordi de er kvinner. Nettavis etter nettavis slukte LO-agnet med søkke og snøre, de gjengav de streikendes budskap om at de streiket for lik pensjon for kvinner og menn, og de publiserte intervjuer med opprørte streikende som sa de ble «tvunget ut i streik» for noe som «burde vært selvsagt i 2121».
Ja, det burde være selvsagt at menn og kvinner får samme pensjon hvis andre forutsetninger er like. Og det er da også selvsagt. Ingen innskuddspensjonsordninger utbetaler ulik pensjon på bakgrunn av kjønn. Det er mange ulike tekniske beregninger rundt pensjon, de viktigste er lønnens størrelse, ansiennitet i pensjonsordningen og fødselsår. Men kjønn er ikke en faktor som inngår i regnestykket ved innskuddspensjon, den de har i teatrene. Så hvorfor i himmelens navn slapp de streikende unna med dette villedende våset?
Det er fordi ingen journalister gadd å undersøke hvordan pensjonsordningene fungerer. Herved, mine damer og herrer, skal jeg forklare dere hva de egentlig streiket for: De streiket for en pensjon som er bedre for lang-levde pensjonister, i motsetning til dagens pensjon i disse bedriftene som er best for kort-levde pensjonister.
I dag har kulturarbeiderne innskuddspensjon. Det betyr at teatre og andre kulturinstitusjoner setter av et visst beløp til pensjon hvert år for hver arbeidstaker. Beløpet varierer etter flere ulike forhold, men kjønn er ikke et av dem. Når personen går av med pensjon kan hen velge om pensjonen skal utbetales over ti, tyve eller 30 år, og de fleste velger ti år, slik at denne tjenestepensjonen utbetales som et tillegg til folketrygdens pensjon fra for eksempel 67 til 77 år. Etter dette må personen klare seg på folketrygd-pensjonen, som heller ikke er så verst for folk med lang yrkespraksis bak seg.
Den absolutte vinneren i dette pensjonssystemet er hen som lever til hen er nettopp 77 år. Eller, dersom hen dør før dette, vedkommenes arvinger. Ved innskuddspensjon arves nemlig pensjonsopptjeningen av etterkommerne. Taperen i denne pensjonsordningen er hen som blir skikkelig gammel. Menn som gruppe kommer altså totalt sett bedre ut enn kvinner som gruppe, fordi menn har gjennomsnittlig kortere levealder. En mann og en kvinne som begge dør på sin 77-årsdag derimot, har fått på krona det samme i pensjon (dersom de ellers har likt fødselssår, lønn og ansiennitet).
Innskuddspensjonen er altså bra for de kort-levde. Folk som bor på østkanten i Oslo kommer bedre ut enn vestkantfolk, fordi de gjennomsnittlig lever kortere. Kokker kommer utrolig mye bedre ut av en slik pensjon enn prester, fordi vi her snakker de to yrkene med kortest og lengst levetid for utøverne. Og sceneteknikere kommer gunstigere ut av det enn teatrets direktør. (Vi holder teatersjefen utenom, fordi denne stillingen er på åremål. Direktøren derimot, en mer usynlig rolle i norske teatre, er alminnelig fast ansatt på høy lønn og med lang forventet levetid gitt sin samfunnsklasse).
Med samme usvikelige logikk som de streikende kan man altså hevde at kulturarbeiderne streiket for bedre pensjon for teaterdirektører på bekostning av sine egne medlemmer sceneteknikerne. Streikens store taper var en mannlig scenetekniker med samisk bakgrunn bosatt på Stovner, for å fortsette å bruke de streikendes eget tankemønster. Han mister sin gode pensjon, til fordel for en pensjon som er helt super for teatrets kvinnelige økonomisjef bosatt på Slemdal.
Etter sju uker kunne partene melde at de var blitt enige om å innføre livslange og kjønnsnøytrale pensjonsytelser i kultursektoren, for å sitere pressemeldingen som ble gjengitt i alle aviser. Men sannheten var at de har fått gjennomslag for en pensjon som er gunstig for de lang-levde, framfor de kort-levde. Og det gir altså rom for mange artige utslag om hvem som vinner pensjonskampen, hvorav bare ett av disse utslagene handler om kjønn.
Den pensjonen de streikende ønsket seg, og trolig får, er den såkalte hybridpensjonen. Den varer helt til du dør og vil normalt være noe lavere enn innskuddspensjonen. Dersom du dør tidlig vil din pensjons-pot gå tilbake til ordningen, arvingene får ingenting. En ideell ordning for kvinnelige prester, bosatt på Oslo vest, trolig en av verdens mest langlevde mennesketyper (rent bortsett fra at gruppen er så liten at den ikke er målbar. Tilfeldigheter, som at en av prestene blir kjørt ned og drept i Smedstadkrysset, ville drastisk redusere levealderen for gruppen som helhet).
Hver gang et politisk mål, denne gang om pensjon, rammes inn i et likestillingsperspektiv, så glemmer journalistene å tenke. Jeg så ikke ett eneste presseoppslag som forklarte den enkle sammenhengen mellom kjønn og pensjonsordning: At kvinner som gruppe lever lengre og at hybridpensjon er best for langlevde. «Ergo er mor Nille en sten», for å sitere dikteren Ludvig Holberg. De sakene jeg leste om streiken etablerte bare «faktumet» at det ble streiket for «lik pensjon for kvinner og menn». Det var, som så mye annet i likestillingsdebatten, et fullstendig villedende framstilling.