Om fastsettelsen av juridisk foreldreskap til barn
Barneloven handler ikke bare om rettsforholdet mellom foreldrene etter samlivsbrudd.
En viktig del av loven handler om hvordan juridisk foreldreskap blir fastsatt. Det er to
temaer i denne omfattende materien vi her skal se nærmere på.
Av: Øivind Østberg, Styreleder MannsForum
På begge områder inneholder den nye barneloven regler som nedprioriterer barnets
rett til å kjenne sitt biologiske opphav til fordel for den interesse mor i gitte tilfeller kan
ha av å holde sannheten skjult.
Og på begge områder lar lovgiver barnets rettigheter etter Barnekonvensjonen (BK)
vike. I BK Artikkel 7 er det slått fast at barnet skal, så langt det er mulig, ha rett til å
kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem. Av UNICEFS håndbok om konvensjonen,
framgår det at det er barnets biologiske foreldre dette tar sikte på. Artikkel 7 pålegger
myndighetene en plikt til, så snart som mulig etter fødselen, å etablere hvem som er
barnets biologiske far. Artikkel 8 forplikter staten til å respektere barnets rett til å
bevare sin identitet, herunder statsborgerskap, navn og familieforhold.
Kampen om tidsfrister for å få endret feilaktige farskap
Det første temaet vi skal se nærmere på handler om tidsfrister for å reise
endringssak ved mulig uriktig fastsatt farskap.
Vi tar først et kjapt skritt tilbake i historien. Den tradisjonelle rettslige ordning for å
utpeke noen som far har, i den vestlige sivilisasjon, sine røtter i romerretten og kalles
for pater est-regelen. Det var kun hvis moren var gift på fødselstidspunktet, at barnet
kunne ha en far, og den som moren var gift med, var uten videre å anse som
barnefaren. En begrunnelse for denne ordningen var at man kunne ikke med
sikkerhet fastslå biologisk farskap.
Først i vår tid lar biologisk farskap seg etablere med tilnærmet 100% sikkerhet ved
hjelp av DNA-analyser. Fortsatt gjelder pater est-regelen (barneloven § 3), men
farskap etableres også ofte ved erkjennelse, noe som baseres på mors «utpeking»
av faren og er som kjent ikke avhengig av at foreldrene er gift.
Staten (ved Arbeids- og velferdsdirektoratet) har ansvar for å fastsette farskapet der
dette ikke er etablert ved ekteskap eller erkjennelse, og kan i den forbindelse
pålegge gjennomføring av DNA-analyser og reise rettssak. Der er både barnet,
moren og «kvar mann som vert rekna for faren eller kan vere det», parter i saken.
Dagens lov har ingen tidsgrense for endringssak
Politisk har det på dette området vært strid om adgangen til å reise endringssak for å
få omgjort tidligere påstått uriktig avgjørelse om farskap, nærmere bestemt om det
skal gjelde tidsfrister for å kunne reise slik sak.
Dagens lov er barneloven av 1981 med senere endringer. Den skal erstattes av en
helt ny barnelov som ble vedtatt i juni 2025, men denne loven er ikke satt i kraft.
Dagens § 6 sier dette:
«Barnet, kvar av foreldra og tredjemann som meiner han er far til eit barn som
allereie har ein far, kan alltid reise sak for domstolane om farskap etter ekteskap eller
erklæring.»
Det gjelder altså ingen tidsgrense for å reise endringssak – verken for barnet, mor,
den som er dømt som far eller en mulig far – i de tilfeller farskapet ikke er basert på
DNA-prøve.
Dette var ikke tilfellet før 2003, da det gjaldt flere ulike frister. Blant annet måtte sak
av en som mente seg å være far, som utgangspunkt reises før barnet var 3 år.
Hensynet til å få etablert korrekt biologisk far var det viktigste da Stortinget vedtok å
oppheve fristene for saksanlegg. Stor påvirkning på lovgivningsprosessen den gang
øvde Sverre Hugo Rokstad fra Tromsø, som driver et firma som formidlet DNA-
analyser. Han hadde gjennom sin virksomhet skaffet seg stor kunnskap både om
omfanget av uriktige farskap, og om hvilke alvorlige konsekvenser dette kan føre
med seg.
Lovendringen i 2003 ble av mange kalt Lex Rokstad. Denne rettstilstanden har blitt
endret to ganger. Farskapsutvalget gikk i NOU 2009:5 inn for å endre disse reglene,
men fikk i første omgang ikke gjennomslag. Men i 2013, under Inga Marte
Thorkildsen (SV) sin tid i statsrådstolen, ble tidsfristene gjeninnført. I 2016 – under
Solveig Horne fra Frp som statsråd – ble de endret tilbake igjen.
Departementet foreslo tidsfrist gjeninnført – uten faktuell begrunnelse og på
tvers av faglig tilråding
I proposisjonen (Prop 117L 2025-2026) foreslo departementet gjeninnføring av
rettstilstanden fra perioden 2013-2016. Den viktigste fristen er at en som «meiner å
vere far til eit barn» må reise sak før barnet er fylt 3 år. Begrunnelsen hviler på helt
genrelle betraktninger om hensynet til stabilitet og forutsigbarhet i de juridiske
rammene for barnets relasjon til foreldrene. Det er ingen henvisning til de erfaringer
man faktisk har med den rettstilstanden man vil endre, og som vi har hatt gjennom
det meste av 2000-tallet. Den eneste høringsinstansen som baserer seg på konkret,
erfaringsbasert kunnskap om feltet er Oslo Universitetssykehus – Avdeling for
rettsmedisinske fag. De er kritiske til tidsfrister og skriver (gjengitt i proposisjonen
punkt 5.8.3):
«Vår erfaring er at det er opplevelsen av å ha blitt holdt utenfor en vesentlig
opplysning i årevis, og som en eller begge foreldrene har visst om, som oppleves
traumatisk både for unge og voksne barn».
Barnets beste taler altså ikke for å beskytte en løgn om hvem som er dets far. Av og
til handler det ikke «bare» om at det oppleves traumatisk. Det kan også i gitte
situasjoner handle om liv og død, der kunnskap om genetisk opphav er nødvendig for
korrekt medisinske behandling.
For øvrig peker Bioteknologirådet på at tidsfrister for å anlegge søksmål er av enda
større betydning nå som informasjon er blitt mer tilgjengelig gjennom blant annet
private DNA-tester.
Men departementet ville likevel begrense muligheten for å reise ny sak. Regelen er
meget tvilsom i forhold til Barnekonvensjonens Art 7 og 8, og den er ikke
overbevisende begrunnet i hensynet til barnets beste. Det er videre et viktig poeng at
dagens regel har en preventiv side, da den bidrar til at korrekt farskap i størst mulig
grad blir etablert fra begynnelsen av.
Det er vanskelig å se bort fra at en underliggende motivasjon for endringen, er å
beskytte moren mot det ubehaget som vil være knyttet til at det kommer for en dag at
hun har holdt sannheten om barnets far skjult. For det vil være sjelden at en mor er i
god tro om et uriktig oppgitt farskap. Er det noen tvil, vil hun i alle fall vite det og hun
kan da sørge for at det riktige forholdet kommer for dagen.
Ved Stortingets behandling av saken i fjor sommer gikk denne endringen gjennom
uten at familie- og kulturkomiteen hadde noen bemerkninger.
Ikke et politisk ønske å bringe fram faktisk kunnskap om omfanget av uriktige
farskap
Diskusjonen om disse reglene henger sammen med det rent faktiske spørsmål om i
hvilket omfang uriktig fastsatte farskap forekommer. Departementet hviler seg særlig
på en svensk undersøkelse som anslår omfanget til å være svært lavt (mellom 1 og 2
%), og hevder også at andelen vil synke. Men det synes å være en sterk motvilje mot
å frambringe systematisk kunnskap om dette. Innimellom dukker det opp for
offentligheten statistisk informasjon fra sykehus som har behov for korrekt kunnskap
om biologisk opphav i forbindelse med blant annet organdonasjon. Det har i den
sammenheng framkommet tall om langt høyere tall for feil-attribuerte farskap. Dette
er informasjon som har en tendens til å forsvinne fra både søkemotorer og
myndighetenes «hukommelse».
Ifølge et VG-oppslag fra 2005 var det ca 33 % av tilfellene som ble undersøkt ved
Rettsmedisinsk institutt som hadde fått fastsatt feil farskap, og 42% av disse barna
var født i ekteskap, slik at det juridiske farskapet fulgte av pater est-regelen.
Tall fra Domstolsadministrasjonen viser en nedgang i antallet farskapssaker fra 2014
til 2024, men det er fortsatt et stabilt antall saker på mellom 300 og 400 saker per år
de siste 6-7 årene. Det er ikke statistikk på hvor mange av disse som ender med
endring av farskap, men en kan anta at dette er en betydelig andel, siden muligheten
for privat DNA-testing gjør at den som er usikker ofte selv vil kunne finne ut at juridisk
farskap stemmer med det biologiske, og derfor ikke reise sak.
Problemet er altså ikke av ubetydelig omfang. Hvorfor satser man så ikke på å skaffe
fram et best mulig kunnskapsgrunnlag? Den nærliggende forklaring er at man her har
å gjøre med en ubehagelig sannhet, som den feministiske dypstaten synes det er
greit å feie under teppet.
Mødre som nekter å hjelpe til å finne en far
Det andre temaet vi skal se nærmere på er situasjonen der barnets mor ikke ønsker
å medvirke til å finne ut hvem faren er. Denne delikate problemstillingen har
departementet i proposisjonen begravd under en teknisk gjennomgang av
prosedyrene for fastsettelse av farskap. Igjen en ubehagelig sannhet som ikke skal
belyses.
På dette området er det imidlertid ikke mulig for myndighetene å dekke seg bak at
kunnskapen er prinsipielt vanskelig tilgjengelig og at de faktiske forhold er usikre.
Tvert imot har vi en fasit, gjennom Medisinsk Fødselsregister som føres av
Folkehelseinstituttet (FHI). Dette registeret skal inneholde opplysninger om
identiteten til barnet og foreldrene, og dermed viser det også hvor mange som står
uten far. Men disse tallene formidler ikke proposisjonen. Mine forsøk på å søke i
dette registeret på antallet barn som ikke er registrert med far, fører ikke fram. Ved å
bruke Kunstig Intelligens, er de siste tallene man får fra 2016. Her svarer ChatGPT at
det i Norge dette året ble registrert 609 nyfødte barn uten oppgitt far, noe som
utgjorde omtrent 1 prosent av alle fødsler det året.
11 000 barn uten registrert far
Legger man dette tallet til grunn og summerer, så får man at det er anslagvis 11 000
barn (0-18 år) i Norge som ikke har registrert far. Og problemet forsvinner jo ikke når
barnet fyller 18. Det er dermed snakk om et betydelig problem.
Det følger av Barnekonvensjonens bestemmelser om barnets rettigheter at det er et
krav til lovgivningen på dette området, som barnelovutvalget uttrykker det, at «det
offentlige av eget tiltak sørger for å iverksette tiltak som kan føre til avklaring av
foreldreskapet til et barn.»
Men både utvalgets og departementets drøftelse av hvilke tiltak dette så skal være,
foregår altså frikoplet fra en viktig del av foreliggende relevant kunnskap.
Departementet ender opp med å foreslå at dagens regler videreføres. Det vil si de
samme regler (i hvert fall hva gjelder farskapet) som eksisterte i 2016. Med uendrete
regler må det forventes at det vil fortsette å bli født omtrent like mange barn der man
ikke får registrert far.
Det hindrer ikke departementet fra å utbasunere (proposisjonen punkt 5.10.4):
“Departementet legger vekt på viktigheten av at det etableres foreldreskap til alle
barn, og at dette bør skje så raskt som mulig etter fødselen. Lovgivning og gode
rutiner vil med dette sikre gjennomføring av barnas menneskerettigheter” (uth her)
Ingen sanksjoner mot en mor som nekter å samarbeide
En gransking av de reglene som lovgiver har besluttet å videreføre uten endringer,
forteller hvorfor kravet om å sikre alle barns menneskerettigheter på dette området
ikke ivaretas.
Det vises seg nemlig at staten ikke har – og altså heller ikke har vedtatt å innføre –
noen virkemidler overfor en mor som nekter å bidra med nødvendig informasjon. I §
3-2, som nå er vedtatt i tråd med proposisjonen, heter det:
«Dersom ein som er peika ut som far ikkje erklærer farskap etter §§ 2-5 eller 2-6,
eller dersom mora ikkje har peika ut nokon som far, kan etaten krevje at mora eller
dei som kan vere far til barnet, gir forklaring.»
NAV (som er den etaten det siktes til), kan altså kreve at moren avgir forklaring, tenk
det! Men problemstillingen er altså hva man gjør om hun plent ikke vil.
I en høringsuttalelse til Farskapsutvalgets utredning fra 2009 skrev Bufdir:
«Vår erfaring er at det etter gjeldende regelverk er for enkelt å få henlagt en
farskapssak. Mor kan etter dagens regelverk uten risiko for straff eller noen form for
administrativ reaksjon unnlate å oppgi til NAV hvem som kan være far til barnet.”
(Sitert etter Far og barn, Øivind Østberg, innlegg til Nordisk juristmøte 2011)
Det ligger en klar kritikk av gjeldende praksis i denne uttalelsen, men kritikken er
senere ikke fulgt opp verken av Bufdir, NAV eller departementet.
Loven legger opp til at saker kan henlegges når man har gjort et forsøk uten å lykkes.
I § 3-4 heter det:
«Når det ikkje er råd å fastsetje farskapen eller medmorskapen i samsvar med § 3-2
andre ledd, kan Arbeids- og velferdsetaten leggje bort saka dersom mora samtykker
til det.»
I det scenario vi her snakker om, er det naturligvis ikke noe problem å få mors
samtykke til henleggelse av saken. I en slik situasjon følger det også eksplisitt av
loven at statens plikt etter § 3-5 til å reise sak for retten for å avklare farskapet
bortfaller.
§ 3-2 tredje ledd gir hjemmel for departementet til å gi forskrift om gjennomføring av
det offentlige sin plikt til å få fastsatt og klarlagt foreldreskap. Men dette gir neppe
rettslig hjemmel for mer inngripende tiltak enn det lovens ordlyd gjør.
Man kan si at her har vi en situasjon der myndighetene kommer til kort. Det er ikke
noe man kan gjøre.
Vel, det kunne jo – til en begynnelse – vært spesifisert at moren i slike tilfeller har en
plikt til å redegjøre for hvem hun hadde hatt samleie med omkring det tidspunktet da
barnet ble unnfanget. Dette ble praktisert i tidligere tider. I dag er det åpenbart
holdningen i de bestemmende kretser at dette blir for nærgående opp mot kvinnens
rett til privatliv, nærmere bestemt seksualliv.
Hvorfor skal enhver sanksjon være utelukket?
Uansett kan jo, også ved en slik plikt, kvinnen fortsatt nekte å si noe. Men man kunne
ha sanksjoner.
Det kunne være en løpende tvangsmulkt så lenge hun nektet. Næringsdrivende er
vant med at det påløper knallharde gebyrer dersom ulike frister for rapportering eller
betaling til myndighetene, ikke overholdes. Og da er det ikke akkurat snakk om å
sikre noens menneskerettigheter. Men det er visst utenkelig at slike sanksjoner skal brukes mot en mor som ikke vil at barnet skal ha en kjent far, selv om dette krenker
barnets grunnleggende rett til å kjenne sitt opphav.
Man kunne også tenke seg at kvinnen i et slikt tilfelle mistet retten til visse offentlige
ytelser, slik som barnetrygd eller bidragsforskudd. Eller det kunne være et
straffansvar.
Men intet slikt blir berørt i lovforarbeidene. Slike tanker ønsker ikke de
kvinnedominerte fagmiljøene i og utenfor departementet å tenke.
Jeg hevder ikke at slike ordninger er uproblematiske. Man vil komme opp i
dilemmaer. Sanksjoner mot mor vil kunne gå utover barnet. Ulike hensyn må avveies,
her som ellers. Men det er ikke akseptabelt at departementet håndterer dette
spørsmålet ved å underkommunisere at det rent faktisk foreligger et problem, og at
konsekvensen av det som foreslås, er at barnets rett til å kjenne til sin far blir ofret.
Den pompøse påstanden om at menneskerettigheten sikres for alle barn gjennom
dette lovverket, står igjen som en bevisst, politisk bekvem løgn.