Debattinnlegg formidler ikke Mannsforums-nettavis sitt offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger
Foto: Shutterstock
Første gang publisert i Bergensavisen: www.ba.no/barnevernet-star-i-dobbel-ild/
Av Eivind Meland, professor emeritus og veileder i Bergen kommune, og
Bjørn Spord Thomassen, lektor, spesialpedagog og tidligere seniorrådgiver i Bufetat
Et nytt byråd får ingen lett oppgave med å forbedre barnevernet i Bergen.
Barnevernet er, som all annen velferds- og helsetjeneste, utfordret av to ulike og motstridende feilkilder: Unnlatelser og overdrivelser, skriver Eivind Meland og Bjørn Spord Thomass.
Barn er ikke bare utsatt for direkte vold og svikt betinget av autoritær maktbruk, slik saken med gutten som ble bundet til sengen og slått viser. Den andre saken dreier seg om «instrumentell vold», altså vold som redskap for å oppnå noe.
Slike overgrep begrunnes gjerne med beskyttelse og barnets beste. Barnet holdes borte fra skolen, blir sengeliggende og hjelpeløs, og mekanismene bak er sentimentale og preget av ettergivenhet og mangel på autoritativ voksenadferd. Ikke sjelden ser vi at slik foreldre- og fosterforeldreadferd går under radaren for mange instanser, inklusive barnevernet, sakkyndige og rettsinstanser. Heller ikke statsforvalteren har alltid vært villig til å ta i slike saker.
Barnevernet er, som all annen velferds- og helsetjeneste, utfordret av to ulike og motstridende feilkilder: Unnlatelser og overdrivelser. De omtalte sakene dreier seg om grove unnlatelsesfeil.
Flere av sakene i Fjeld-utvalgets arbeid og samtlige saker der den Europeiske Menneskerettsdomstolen (EMD) har dømt Norge for brudd på menneskerettskonvensjonen, handler om overdrivelsesfeil: Barn er satt under offentlig omsorg uten at det er prøvd mindre inngripende tiltak slik barnevernsloven krever. Det er ikke tatt tilstrekkelig hensyn til bedring av foreldrenes omsorgskompetanse, og kontakten med biologisk familie er ikke tilfredsstillende ivaretatt.
Barnevernet står under «dobbel ild». Ensidig og skarpt skyts rettet kun mot unnlatelsesfeil, kan føre til en overivrig kultur med inngripende tiltak mot barn og familier for å unngå unnlatelsesfeil. En slik kultur strider mot vår felles menneskerettsforståelse.
En spesiell form for instrumentell vold kalles «foreldrefremmedgjøring». Barn verves som allierte med den ene forelderen i samlivskonflikter. Barna deltar i nedvurdering av den andre forelderen og unnviker og nekter kontakt med en fullt kompetent forelder. Barna presses inn i en lojalitetskonflikt og utvikler ofte angst og depresjon. Ofte skaffer slike foreldre eller fosterforeldre seg allierte i barnevernet og i helsetjenesten.
Kunnskapen om instrumentell vold er mangelfull både i helsetjenesten, i familievernet, i barnevernet, blant rettssakkyndige og blant advokater og dommere. Konsekvensen er at de som skulle hjelpe forsterker barnets sosiale og psykiske problemer. Foreldre og fosterforeldre som står bak slik adferd blir sjelden stilt til ansvar.
Barnevernet har i tillegg et kapasitetsproblem uten at de mangler ressurser. Politikere og andre har urealistiske og utopiske forventninger til tjenesten. Det tåles ikke unnlatelsesfeil, og tjenesten oversvømmes av bekymringsmeldinger med dårlig saklig begrunnelse.
Barnevernsloven hjemler meldeplikt for offentlig ansatte og helsepersonell bare ved mistanke om alvorlig omsorgssvikt. Praksisen kan representere brudd på taushetsplikten. I tillegg fører slike utopier til at barnevernet blir ineffektivt og ute av stand til å reagere der det virkelig gjelder.
Vi må ha en dypere forståelse av problemene i barnevernet og andre velferdstjenester. Der er store kunnskapshull blant dommere, sakkyndige og helsepersonell. Ikke minst mangler vi adekvate midler for å forebygge og håndtere alle typer destruktiv foreldreadferd, også foreldrefremmedgjøring og samværssabotasje.
En lukket og arrogant kultur må erstattes med en åpen og samarbeidende kultur for å styrke familienes, skolenes og nærmiljøets omsorgskompetanse. Kompetente og etisk bevisste ledere både sentralt og ved de lokale barnevernsenheter kreves.
Det finnes ingen quick fix for barnevernet.