Boken med kritikk av Metoo var like vanskelig å utgi som Sataniske vers
Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com
Av Marianne Stidsen
Oversatt fra dansk.
Debattinnlegg formidler ikke Mannsforums-nettavis sitt offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Del 1 av 3:
Den danske forfatteren Marianne Stidsen møtte massiv motstand både før og etter hun utga en bok som var kritisk til deler av Metoo-bevegelsen. I tre artikler forteller hun her om utgivelsen.
Marianne Stidsen
Vanskelighetene med å få utgitt Metoo-boken minnet om Salman Rushdies Satanic Verses som ble oversatt rundt 1990. Sistnevnte endte imidlertid opp med å bli utgitt av de store forlagene. Men førstnevnte er fortsatt bare tilgjengelig på et lite dansk forlag, selv om verket siden har blitt mye diskutert. Når man nesten ikke tør å publisere det mange – av begge kjønn – gjerne vil diskutere, sier det noe om styrken til den nye feminismens makt- og trusselmetoder i samtiden.
På oppfordring fra MannsForums redaksjon vil jeg i tre artikler fortelle hva som skjedde rundt utgivelsen og mottakelsen av debattboken om Metoo. Jeg skrev boken for tre år siden, den gir det første helhetsbildet av Metoos gjennombrudd og innvirkning på de nordiske landene. I den forbindelse kommer jeg inn på både bokens forhistorie og ettervirkningene av den samt en viktig konferanse i Erlangen i Tyskland.
Mitt håp er at denne historien kan bli en liten leksjon i hva som skjer når man i et demokratisk samfunn ignorerer advarslene som noen prøver å gi. Disse advarslene ble gitt på tvers av tidsånden og med betydelige personlige kostnader til følge, blant annet i form av å måtte si farvel til jobben sin, slik det skjedde med meg:
mannsforum.no/giljotinert-for-a-ta-en-kake
I det minste bør man forholde seg ganske saklig til det noen sier, før man blankt avviser. Selvfølgelig skal man ikke tro på enhver konspirasjonsteori som noen disker opp med, det gir seg selv. Men noen ganger hender det at det er de som roper ut som faktisk viser betimelig omsorg – og som viser seg å ha rett.
Den nordiske MeToo-revolution 2018 – og dens omkostninger
Forhistorien
Mitt engasjement i debatten frem mot utgivelsen av «The Nordic MeToo Revolution 2018 – og dens kostnader»startet i år 2018, nærmere bestemt i forbindelse med Kvinnenes Kampdag hvor jeg i den danske avisen Politiken 5. mars utga kronikken «#MeToo-bevegelsen er ute av kontroll i sin selvrettferdighet og har blitt en usunn folkedomstol».
Den ble opprinnelig skrevet sammen med en kvinnelig kollega, men hun valgte å trekke seg før utgivelsen, så jeg er nå eneforfatter.
Bakgrunnen for artikkelen var følgende: I løpet av slutten av 2017 og starten 2018 hadde jeg kunnet observere hvordan noe skjedde i mitt eget land så vel som i nabolandene, som i voldsomhet ikke minnet meg om noe jeg noen gang tidligere hadde opplevd på våre breddegrader. En bevegelse som hadde ulmet i USA opp gjennom 1980- og 90-tallet under overskriften «politisk korrekthet» hadde plutselig funnet sitt sesam-ord i det nå berømte #Metoo. Med Metoo som en spett og spydspiss skylte en venstreradikal aktivisme og identitetspolitikk over oss, og forvandlet våre land til noe som var vanskelig kjenne igjen som de frie, demokratiske og meritokratiske velferdsstatene vi hadde vokst opp med i etterkrigstiden, og som hittil hadde definert de relativt hyggelige, velbalanserte og siviliserte rammene for våre liv.
Hjørnesteinene i disse samfunnene var den enkelte borgers frihet og rettssikkerhet, og den sosiale bevisstheten som forsøkte å utligne skillet mellom rik og fattig slik at alle mennesker i praksis kunne sies å ha de samme mulighetene. Disse hjørnesteinene ble erstattet av noe annet. De ble erstattet av en tenkning der de sosiale rettighetene ikke lenger supplerte, men skulle erstatte de klassiske humanistiske frihetene som preget Vesten i opplysningstiden.
Plutselig kunne en vilkårlig moralsk folkedomstol bestående av noen få, men til gjengjeld sterkt aggressive og høytropende aktivister, bestemme om folk skulle skammes offentlig slik at de ikke lenger kunne leve et normalt liv og bli enten sparket eller presset til å slutte i jobben eller kastet i fengsel eller i verste fall begå selvmord.
For det var tilstrekkelig for noen å hevde at de var blitt krenket, og da var de det i den nye offentlighetens øyne – eller rettere sagt i den delen av den som hadde tatt makten.
Med andre ord: Både friheten og rettssikkerheten, de to prinsippene som må komme først hvis man i det hele tatt skal kunne snakke om et åpent, liberalt demokrati, var med ett slag satt til veggs. Humanistisk-universalistisk equality var brått erstattet av posthumanistisk-partikularistisk equity.
Noen uker etter Politiken-artikkelen skrev jeg igjen et større innlegg, denne gangen i Weekendavisen og med et bredere nordisk perspektiv
weekendavisen.dk/striden-om-det-svenske-akademi
Det var i forbindelse med striden ved Svenska Akademien som for alvor brøt ut i april samme år. Innlegget ble da også raskt oversatt til både norsk
og svensk
expressen.se/vansterpopulistisk-revolt-hotar-svenska-akademien/
Jeg ble også intervjuet om dette i Expressen
expressen.se/tyvarr-ar-metoo-valdigt-starkt-aven-i-danmark/
Igjen kunne jeg ane at noe var i ferd med å være helt ute av kontroll, en rød linje var overskredet, derfor måtte man være mer på vakt enn når man ellers vanligvis diskuterer ting i et demokratisk samfunn.
Det ene innlegget tok det andre, blant annet fordi det bare var noen få som ville skrive kritisk – og ved utgangen av året hadde jeg publisert mange artikler og debattinnlegg samt gitt utallige intervjuer om saken. Det var i et av disse innleggene – dog ikke før året etter – laget av avisen Berlingske i forbindelse med Metoos toårsdag, at jeg kalte bevegelsen en terrorbevegelse.
berlingske.dk/to-aar-efter-metoo-kampagnens-start-metoo-er-en-terrorbevaegelse Det var en uttalelse som raskt ble forvrengt til det ugjenkjennelige.
På den tiden jeg sa det, var det fortsatt et generelt skille mellom Metoo-sympatisører og Metoo- aktivister. Førstnevnte ville jeg selvfølgelig aldri, verken da eller nå, sammenligne med hardcore terrorister. Men den kaldeste kjernen blant de sistnevnte, som systematisk er ute etter å ødelegge samfunnet vårt, sprenge institusjonene våre i luften, knuse andres liv og skremme alt og alle fra å si noe kritisk om feminisme og Metoo-bevegelsen, fant jeg ikke et bedre ord enn terrorisme. Jeg holder meg fortsatt til det.
Dessuten: I dag tror jeg at flere enn den gang vil gi meg rett. Ikke minst hvis de leste min senere begrunnelse i Berlingske for å bruke dette ordet
berlingske.dk/marianne-stidsen-derfor-er-metoo-en-terrorbevaegelse
Bokens tilblivelse og utgivelse
Tilbake til Metoo-boken. Rundt jul 2018 bestemte jeg meg for at det er på tide å prøve å samle trådene og skrive en større debattbok om temaet. Formålet var å få bedre grep om det voldsomme paradigmeskiftet som jeg mente Metoo var et uttrykk for. Derfor sendte jeg en forespørsel til forlaget Gyldendal, som umiddelbart viste interesse. I januar kom jeg på alvor i gang med boken. Etter hvert som arbeidet skred frem, kunne jeg merke en økende nervøsitet fra forlaget når det gjaldt utgivelsen. Det kan være veldig forståelig, for det var ikke slik Metoo-bevegelsen ellers ble fremstilt.
I mine 30 år som kulturanalytiker og offentlig intellektuell har jeg aldri opplevd et tema som man i så stor grad ikke skulle kritiseres, selv den minste nyansering måtte man holde seg unna. Det var veldig rart og veldig urovekkende. Det var som om man ikke lenger klarte å skille mellom personer og ideer/tanker. Ethvert forsøk på å diskutere for eksempel Metoo kritisk ble stemplet som kvinnefiendtlig og sexistisk og at man antakelig tok til orde for patriarkalsk undertrykkelse og overgrep mot bestemte kvinner. Og så faller bunnen ut av alt, som man må håpe enhver demokratisk anlagt person kan se.
På et tidspunkt sa Johannes Riis, tidligere litteratursjef og nåværende forlegger på Gyldendal, rett ut – med et sarkastisk glimt i øyet – at han ikke hadde opplevd noe lignende siden han var direktør i Samlerens Forlag og skulle gi ut Salman Rushdies roman De sataniske vers på dansk i1989. Det er en bok som satiriserer over islam, og som endte med en fatwa mot forfatteren.
Det var egentlig noe litt absurd – for ikke å si skummelt – med all denne angsten for å diskutere Metoo kritisk – for ellers i vårt demokratiske samfunn diskuterer vi alt kritisk.
Dette kan sammenlignes med den svenske journalisten Lina Makbouls artikkel i fagbladet Journalisten om sanksjonene og trakasseringen hun ble møtt med etter sitt arbeid i tv-programmet Uppdrag Granskning. Hun ville foreta en kritisk etterforskning av saken til en av de mange mannlige svenske kulturpersonlighetene som var blitt anklaget for voldtekt og senere frikjent i Sverige i 2017/18. Hun begynte med å fortelle at hun som journalist i 20 år har forholdt seg til gjengkriminelle, politikere, terrorister og ekstremister, men at hun aldri har opplevd noe som berører hatet og hetsen hun ble utsatt for da hun satte i gang med å grave i saken om den kjente kulturjournalisten Fredrik Virtanen, som (uriktig viste det seg senere) var blitt anklaget for å ha voldtatt en kvinnelig kollega. Makboul sa at hennes eneste ambisjon var å finne ut hva som var opp og ned, sant og usant i denne saken etter god dokumentert journalistisk praksis.
Likevel ble hun møtt med en motkampanje som slo alle rekorder i grovheter, fra falske anklager om at hun var venn med den aktuelle kulturjournalisten til ønsker om at hun måtte rammes av alle mulige sykdommer og ulykker, til og med døden. Som en skrev: «Det er et spesielt sted i helvete for kvinner som deg.»
journalisten.se/sa-har-flyttar-nattrollen-fokus
Jeg må med min egen erfaring i bagasjen gi Makboul fullstendig rett. Ethvert forsøk på en kritisk og nyansert diskusjon av Metoo blir typisk møtt med bøllete oppførsel der man går etter personen i stedet for ballen. Eller med en holdning som minner mye om voldsmannens vetorett som vi kjenner fra den islamistiske jihad. Det er i seg selv utrolig at det i det hele tatt kan forekomme i et demokratisk samfunn. Uansett hva folk måtte mene om saken – eller om min person for den saks skyld – kan jeg rett og slett ikke forstå at man i det minste ikke kan se at dét er et problem.
I min egen kritiske gjennomgang av Metoo, som skulle vise seg å bli møtt med enda større sinne enn Lina Makbouls tv-program, gjennomgikk jeg tre av de på det tidspunktet største sakene i Norden.
Den ene saken gjaldt de nye atferdsreglene ved Københavns Universitet. Den var foranlediget av en gruppe anonyme studenter som hadde skrevet et åpent brev til landets universitetsrektorer, hvor de – uten dokumentasjon – påsto at seksuell trakassering fant sted i nesten hver eneste krok av de høyere utdanningsinstitusjonene i Danmark (underforstått: menns trakassering av kvinner). Noe som prompte førte til noen nye atferdsregler ved Københavns Universitet – som imidlertid siden, etter vedvarende press fra kritiske debattanter som undertegnede – ble revidert fordi de risikerte å undertrykke den lovgaranterte akademiske friheten og den samme lovfestede rettssikkerheten.
Den andre saken gjaldt Forfatterskolen i København hvor rektoren ble sparket på et grunnlag som tilsynelatende manglet enhver juridisk og etisk gyldighet.
Den tredje var saken om Svenska Akademien, som inngår som midtkapittel i boken. Formålet var å vise at sakene er del av samme mønster. Som jeg altså oppfattet – og fortsatt oppfatter – som et farlig og sivilisasjonstruende mønster.
I juni 2019 ble «Den nordiske MeToo-revolution 2018 – og dens omkostninger» endelig publisert av U Press. Dette skjedde etter at Gyldendals Forlag hadde fått kalde føtter i ellevte time og nektet å gi ut boken. Riktignok ble jeg senere fortalt av en ledende redaktør (som ikke var Johannes Riis) at kanselleringen av publiseringen ikke skyldtes at innholdet var for politisk eksplosiv. Kanselleringen kom, ble det sagt, fordi boken «sjangermessig falt mellom to stoler» – uten at jeg følte at den forklaringen var helt overbevisende. Dette var som sagt det første forsøket på en helhetlig presentasjon av Metoos gjennombrudd i og innvirkning på de nordiske landene – først og fremst i Danmark og Sverige – på slutten av 2010-årene. Man kunne imidlertid raskt merke at dette forsøket ikke falt i god jord i kulturredaksjonene.
Den første mottakelsen
På den tiden som jeg skrev boken om den nordiske Metoo-revolusjonen, følte jeg fortsatt at det var mulig å stoppe – slik jeg oppfattet det – den katastrofale kursen som samfunnet vårt var på vei inn i.
Det begynte å ligne et blodbad hvor hodene ble halshugget i symbolsk forstand og på et ofte absurd spinkelt og urimelig grunnlag. Det er også forklaringen på den tidvis litt tannskjærende tonen i boken. Jeg trodde det fortsatt ville være mulig å kalle på alle de fornuftige, ikke-radikaliserte menneskene jeg visste fantes der ute. Men jeg tok feil. For da boken endelig ble utgitt, ble den enten tiet ihjel eller kritisert sønder og sammen.
Noen av anmeldelsene var til og med så grove at både jeg selv og andre måtte ta til motmæle. Anmelderne tildels forvrengte hva som sto i boken til det ugjenkjennelige. De forsøkte å begå karakterdrap på forfatteren ved å antyde at hun (det vil si undertegnede) sannsynligvis var psykisk syk, siden hun kunne tenke seg å skrive en kritisk bok om noe som vi alle måtte bøye oss i støvet for og slutte seg til. Ukritisk og blindt. Nemlig et utopisk-abstrakt ideal om total rettferdighet som aldri har eksistert på denne jorden. Her er et lite utvalg av kritikernes dom fra noen av danske, svenske og norske medier, hvor boken ble omtalt.
De mest kritiske anmeldelsene var i Altinget, Politiken og Information. I Altinget kalte Nima Zamani den for en «bitter og ensidig» bok og ga den en bunnkarakter
altinget.dk/bundkarakter-bitter-og-ensidig-metoo-bog-skuffer-faelt
I Politiken var det journalisten Dorte Toft, som jeg tidligere hadde vært i klinsj med, som anmeldte boken. Hun mente blant annet at det «drypper av forakt for feminister».
politiken.dk/Anmelderen-er-decideret-rystet-over-dansk-litteraturlektors-MeToo-bog
Til slutt var det Lone Nikolajsen i Information
information.dk/leder-foerste-fornuftige-metoo-kritik-paa-dansk-finder
Anmeldelsen så negativ at en av avisens andre faste anmeldere, tidligere litteraturredaktør i Weekendavisen Thomas Thurah, tok til motmæle. Han skrev blant annet at hans egen avis’ anmeldelse risikerte ikke bare å kaste mørke over debatten, men også stigmatisere bokens forfatter
information.dk/informations-anmeldelse-tegner-fordrejet-billede- marianne- stidsens-metoo-bog
Hva det har kostet ham å skrive dette innlegget, tør man ikke gjette på.
Også de svenske anmelderne var svært kritiske – se for eksempel
sydsvenskan.se/marianne-stidsen-avskyr-metoo-med-en-intensitet-som-nastan-verkar-lite-skruvad
og
gp.se/recension-den-nordiske-metoo-revolution-marianne-stidsen
Kun Johan Lundberg roste boken
timbro.se/nar-tolerans-blir-nolltolerans
I likhet med forfatteren Lena Andersson diskuterte den nøkternt på Sveriges Radio
Jeg er ikke kjent med at boken er anmeldt i Norge. Her ble jeg derimot intervjuet i Morgenbladet
morgenbladet.no/sivilisasjonstrusselen-metoo/
Og det samme gjorde jeg i det australske nettmagasinet Quillette, som på den tiden hadde en svensk europaredaktør
quillette.com/the-return-to-archaic-forms-of-power-an-interview-with-marianne-stidsen/
Noen ganger kom det anmeldelser av mer blandet karakter, som for eksempel Amalie Langballes i Weekendavisen
weekendavisen.dk/ud-af-skammekrogen
Så på den måten ble mottakelsen av boken min nærmest en illustrasjon av hovedpoenget om at vi var på vei inn i en ny totalitær tidsalder med meningssensur, skueprosesser og i det hele fornektelse av de klassiske, vestlige friheter, av det Isaiah Berlin kaller den negative friheten, i motsetning til den positive, abstrakt-utopiske. Først og fremst ble det en understreking av en av de, etter min mening, verste tendensene i den nye tidsånd: at frykten for å motsi sivilisasjonens velvillige kollaps som skjer er så stor at man innimellom nesten skulle tro at den formelle sensuren og piskingen var gjeninnført.
De få positive røster
Bare noen få anmeldere våget å si noe virkelig anerkjennende om boken. Dette gjaldt for eksempel – i tillegg til Johan Lundberg – Nordjyskes anmelder
nordjyske.dk/ny-debatbog-metoo-truer-din-retssikkerhed
Og det gjaldt Kristeligt Dagblad sin
kristeligt-dagblad.dk/metoo-bog-viser-bevaegelsens-totalitaere-side
Og det gjaldt Trykkefrihetsselskapets
trykkefrihed.dk/metoo-vanviddet-og-kraenkelseskulturen-faar-en-paa-frakken
Og det var for The Copenhagen Reviews
copenhagenreview.com/worth-the-read
Selv bibliotekarenes anmeldelse var skikkelig positiv! Her heter det blant annet at boken er «svært godt underbygget i sin argumentasjon og selv om den er kritisk, er den en nøktern og saklig argumenterende kritikk.» Hvordan disse menneskene kan ha lest den samme boken som de svært avvisende kritikerne, forstår man knapt .
Men selv blant de positive kritikerne var man tilbøyelig til å tro at jeg overdrev problemets omfang. Egil Hvid-Olsen skrev for eksempel i nettmagasinet «Den smalle bog» at:
«Jeg tror og håper at Stidsen tillegger Metoo-bevegelsen større betydning enn den får. Når Stidsen kaller det for Metoo-REVOLUTIONEN skal det i hvert fall nok ses i en større sammenhæng, for Metoo gør det neppe alene. Dessverre har bevegelsen, slik Stidsen presenterer det, en sterk alliert i det som politisk ser ut til å være dens motsetning. Når Metoo-anklager oppstår, ser den gamle juridiske regelen om at alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist, ut til å være lagt til side. Bevis er unødvendig når bare hodene ruller på de som er angitt som frynsete i kanten. Anklagene kan være rent oppspinn og er dermed i familie med den rabiate høyresiden Fake News. Det må kalles en uhellig allianse.»
densmallebog.blogspot.com/til-kamp-mod-krnkelseskulturen
Etter hvert viste det seg imidlertid at det heller var andre som underdrev enn meg som overdrev Metoo-bevegelsens omfang og styrke. Spesielt skjøt bevegelsen fart i Danmark etter tv-vert Sofie Lindes berømte Metoo-tale på Zulu Comedy Galla i august 2020. Ett år etter at talen satte fyr på den andre Metoo-bølgen i Danmark kunne avisen Information liste opp en lang, lang liste med saker alene her i Danmark.
information.dk/vigtigste-metoo-sager-aar-sofie-lindes-skelsaettende-tale-store -tv-kanon
Og det tallet har siden blitt mangedoblet. I dag kan det sies – satt på spissen – at det kan være vanskelig å finne en mann i Danmark og Norden som ikke er «metoorisert» på en eller annen måte. For alle menn må som kjent ifølge bevegelsen ta ansvar hver gang en enkelt mann begår en forbrytelse, noe som faktisk gjør mannen til det uønskede og forfulgte kjønn.
Samtidig skal det dog også sies at Egil Hvid-Olsen fikk rett i at «Som tidsfenomen som bryter med grunnleggende rettigheter, er Metoo en av flere». For raskt etter Metoo fulgte fenomener som Black Lives Matter og så videre som bidro til å akselerere de negative, samfunnsnedbrytende dynamikker, noe jeg viser i boken min «Kjønn og identitet – et spadestikk dypere».
I neste artikkel skal jeg vise hvordan kulminasjonen av den generelt nedsablede mottakelsen av Metoo-boken forløp. Den fant som nevnt sted på en konferanse i Tyskland og ble et slags skoleeksempel på hvordan disse tingene har sitt opphav og arnested innenfor universitetsverdenen, hvorfra de siver ut og påvirker samfunnet som helhet på en radikal-aktivistisk – og til syvende og sist udemokratisk, humanismetruende måte. Fordi man ikke lenger tillater ulike ideer brytes og settes i kritisk spill mot hverandre, noe som er selve meningen med et moderne universitet. I stedet tar universitetene i økende grad på seg oppgaven med å levere en ferdig pakke til samfunnet om hvordan man kan se på ulike temaer og løse ulike problemstillinger, og trene ungdom i å ikke kunne skille idédebatt fra deres egen person. Dermed oppstår et usunt konsensustyranni basert på wokeisme, på identitetspolitikk og på radikalfeminisme, som hardt og brutalt sørger for å holde alle andre perspektiver ute, ja, til og med mørklegge dem – jamfør Thomas Thurah-kommentaren. Slik er det stor risiko for at både samfunnet og politikerne tar beslutninger om det vitenskapsfilosofen og demokratiteoretikeren Karl Popper en gang kalte et «uinformert grunnlag». Noe som selvfølgelig ikke er meningen i et moderne samfunn.
Les mer om Marianne Stidsen her:
https://mannsforum.no/nyheter/deg-eller-en-av-dine-kan-fores-til-galgen/