Den danske forfatteren Marianne Stidsen advarer mot å stikke hodet i sanden og tro at løse anklager med alvorlige konsekvenser ikke kan ramme deg selv eller dine nærmeste.
– Det er helt ubegripelig at så mange tier stille eller gjemmer seg, mens dette finner sted like foran øynene våre, sier Marianne Stidsen om det hun betegner som en svært negativ kulturrevolusjon og tidsånd.
Norsk sak som praktisk eksempel
Stidsen er ukjent for mange her til lands. Men hos våre naboer i Danmark er hun en velkjent og uredd offentlig debattant som det gjerne blir ståhei rundt. Hun er forfatter av flere bøker og er en allsidig litteraturviter. Stidsen innehar en doktorgrad og underviser ved Københavns Universitetet. Nylig kom den nye boken hennes “Køn og identitet. Et spadestik dybere” ut i Danmark. Den har fått terningkast fem i flere danske medier.
I boken analyserer Stidsen tidsepoken vi befinner oss i, med oppmerksomheten rettet mot kjønnskamp og identitetspolitikk i den vestlige verden. Leseren tas med på en tidsreise som viser hvordan fenomener og bevegelser med utspring i Europa på 50- og 60-tallet også tar turen over Atlanterhavet. I USA blir ideene omfavnet. Og siden returnerer de til Europa med forsterket kraft og blir til dagens kulturrevolusjon.
Forfatteren mener ideene nå er i ferd med å forandre samfunnet slik vi kjenner det. Hun viser også hvordan det skjer, blant annet gjennom bevegelser som “MeToo”. Samt aktivisme og politikk som endrer etablerte lovverk og utfordrer menneskers rettssikkerhet. I boken finner hun også plass til å analysere den såkalte “kulturprofil-saken” fra Norge. Hun beskriver deretter hva hun anser som en løsning på utfordringene kulturrevolusjonen hun beskriver bringer med seg.
Gyver løs på “MeToo”
– I snart fire år jeg har deltatt i debattene om “MeToo”, “Black Lives Matter” og identitetspolitikk. Og jeg fått henvendelse på henvendelse fra forskjellige mennesker, også helt vanlige folk, som har fått kjenne på dette. Ikke rent sjeldent har henvendelsene kommet fra damene til menn som plutselig er blitt felt. Menn som er bortvist fra arbeidsplassen på grunn av en påstått, men ikke bevist, anklage om seksuell krenkelse. Eller bare for en støtende bemerkning fra mange år tilbake, forteller Stidsen.
– Mitt inntrykk er at det er først når det rammer dem selv eller pårørende personer at man innser hvor horribelt det er, det som foregår i vårt tilsynelatende velordnede samfunn akkurat nå. Man skal huske på at dette rammer helt tilfeldig. Det vil si at i neste sekund kan det like gjerne være deg selv, en av dine venner eller en i familien din, som blir anklaget for noe som vedkommende ikke levnes en sjanse på jorden til å forsvare seg imot, advarer den danske forfatteren og legger til:
– Dommen er nemlig avsagt på forhånd. I kraft av at den anklagede tilhører “feil kjønn” eller representerer “feil ideologisk holdning”. Jeg er selv blitt forsøk sparket og kansellert flere ganger. Inntil videre har det vært uten hell for dem som har forsøkt. Noe som tyder på at institusjonene enda ikke fullstendig har overgitt seg til ragnarok.
Vil at folk skal våkne
– Folk må ikke gå rundt og tro at de kan “sikre” seg eller sine nærmeste ved å dukke hodet ned og gjemme seg i buskene. Selv når du godt vet at det som skjer, er galt. I dag er det “kulturprofilen” som stilles for retten. I morgen er det kanskje deg selv, din mann, din sønn eller far som føres til galgen. Ikke fordi de beviselig har gjort noe feil eller straffbart etter gjeldende lov. Men kun fordi de er menn. Og kanskje attpåtil – det verste av det verste – suksessfulle menn, advarer Stidsen.
Marianne Stidsen sier hun selv alltid gått inn og kjempet for både likestilling mellom kjønnene og sosial rettferdighet.
– Vi kvinner må kunne finne andre og bedre måter å vise frem talentene våre på, enn å sparke andre ned. Kanskje er det også på tide at vi i stedet gir oss selv et lite spark bak. For det vi som kjønn medvirker til akkurat nå, kommer ikke til å kaste glans over oss kvinner i fremtidens historiebøker. Det er iallfall sikkert og visst.
Fire punkt vil sikre demokratiet
På spørsmål om det kan være for sent å stoppe det kulturoppbruddet Stidsen beskriver, har forfatteren flere punkter hun ønsker gjennomført.
– Slik jeg ser det, er det kun en utvei nå. Det er via politiske inngrep. Dette er et følsomt emne, jeg godt klar over det. For kommer man ikke da, som land som Polen og Ungaren, til å forsvare det liberale samfunnet med illiberale midler?, spør Stidsen retorisk.
Hun svarer selv på sitt eget spørsmål:
– Jo mer grunnleggende prinsipper og verdier et politisk inngrep har til mål å forsvare, desto mer legitimt er det ut fra en demokratisk-liberal målestokk. Ut fra denne tankegangen oppfordrer jeg de nordiske velferdsdemokratiene til å støtte hverandre i fire inngrep. Det første vil være en lov eller avtale, som det eksempelvis har karakter av i Danmark, som sikrer at universitetene ikke følger en politisk-aktivistisk retning. Det kaller jeg første skritt mot sikring av demokratiet, sier Stidsen om utdanningsinstitusjonene.
Vil basere seg på biologisk kjønn
– Deretter foreslår jeg, med bakgrunn i et borgerforslag om biologisk kjønn som allerede ligger på det danske folketingets hjemmeside, en lov om kjønnsbetegnelser i statlige organer og forum. Det skal sikre at kjønn i alle sammenhenger som reguleres av staten, fylkene og kommunene, baserer seg på biologisk kjønn. For det tredje foreslår jeg en lov om at religiøse og politiske symboler fjernes i offentlige rom. Blant annet vil det fjerne regnbueflagget fra alle andre plattformer enn organisasjonens egne og hos private tilhengere. Dette fordi det ikke er et allment symbol, men et symbol for en bestemt politisk interesseorganisasjon, sier Stidsen, før hun legger frem sin fjerde redningsplanke:
– Vi trenger en lov mot indoktrinering i skole- og utdannelsessystemet, som er spesielt myntet på radikalfeministisk og identitetspolitisk påvirkning av barn og unge. Som sagt, med understreking av at vi i Norden blir nødt til å finne en tredje vei mellom USA, England og de fleste EU-landene på den vestlige siden av det gamle jernteppet. Og på den andre siden land som Polen og Ungaren, som er gått i den motsatte grøften. Det vil si at det ikke handler om at det ikke må undervises i fag som kritisk raseteori eller queer teori. Det handler nettopp om at det skal undervises om dette, men ikke indoktrineres i dem, konkluderer Marianne Stidsen.