Del 2: Når bra ikke er bra nok – en serie om prestasjon, menn og mening 

Da «jeg skal klare alt selv» sendte ham rett i grøfta

Han gjorde alt riktig. Egen trener, egne sponsorer, skreddersydd opplegg og full kontroll. To år senere var han nummer 120 i Norge – og turte ikke gå på butikken alene.

På utleiekonferansen 10. februar på Gardermoen – en årlig møteplass for aktører og ledere i utleiebransjen – holdt Stian Grastveit dagens innledende motivasjonsforedrag. Med bakgrunn fra toppidrett, arbeidsliv og arbeid med mangfold og inkludering utfordret han en sal preget av målkrav, konkurranse og resultatpress: Hva skjer når prestasjon blir viktigere enn mening – og når «bra» aldri føles bra nok?

I forrige del fortalte han om hvordan anerkjennelsen traff hardt. Hvordan han gikk fra utenforskap til offentlig heder. Men selvtilliten som vokste frem, bar også i seg en risiko.

Denne delen handler om hva som skjedde da han begynte å tro at han klarte seg best alene.

Når anerkjennelse blir drivstoff

I 2018 tok Grastveit ordet i en debatt om skeive forbilder i idretten. Dagen etter satt han på Dagsrevyen. I månedene som fulgte ble historien hans løftet frem i TV, radio og aviser. Han ble kåret til en av de mest betydningsfulle homofile personene i Norge.

Sportslig var han fortsatt «nummer 40 i Norge». Offentlig var han plutselig en stemme.

For en mann som hadde vokst opp med hets og følelsen av å ikke være verdt noe, var anerkjennelsen voldsom. Han beskrev det som å bli to meter bred og to meter høy over natta.

Og det var her noe begynte å skifte.

Når man endelig opplever å bli sett, kan selvtilliten tippe over i noe annet. Han begynte å tenke at han kanskje ikke trengte fellesskapet rundt seg på samme måte lenger. At han kunne optimalisere selv. Styre selv. Prestere enda bedre uten kompromisser.

Tankegangen er velkjent også utenfor idretten: Hvis vi bare gjør det på min måte, går det raskere. Blir mer effektivt. Mer presist.

Han bestemte seg for å teste det.

Prosjekt «full kontroll»

Han brøt ut av laget og etablerte sitt eget opplegg. Egen trener. Egne sponsorer. Skreddersydd hverdag.

Ingen diskusjoner om treningsplaner. Ingen hensyn til lagkamerater. Ingen felles prioriteringer.

Alt ble redusert til prestasjon.

Trene. Spise. Sove. Gjenta.

Det som tidligere hadde vært et miljø med uenighet, humor og samspill, ble nå et rent prestasjonsprosjekt. Hver beslutning kunne forsvares rasjonelt. Hver prioritering virket logisk.

Første sesong falt han fra 40. til 80. plass nasjonalt. Det ble ikke tolket som et faresignal, men som et tegn på at de måtte bli enda mer presise. Enda mindre sosialt liv. Enda mindre annet enn idrett.

Året etter var han nummer 120.

Han sto på startstreken og kjente at det ikke hang sammen. Alt var optimalisert. Alt var gjennomtenkt. Likevel gikk det feil vei.

Når alt må forklares med kroppen

I toppidrett leter man etter målbare forklaringer. Når resultatene uteblir, mistenkes kroppen.

Kanskje astma?

Han ble sendt til en av landets fremste spesialister. Testene var grundige. Konklusjonen var klar: Lungekapasiteten var optimal. Ingen tegn til astma. Ingen fysisk forklaring.

Problemet lå et annet sted.

I ettertid beskriver han perioden som to år der han gradvis fjernet alt som ikke direkte kunne knyttes til resultat. Lagkamerater. Det daglige miljøet. Småpraten. Friksjonen. De uformelle relasjonene.

Han kalte det optimalisering. I realiteten var det isolasjon.

Det mest krevende var at han ikke så det selv. Hver beslutning ga mening isolert sett. Men summen ble et liv som ble smalere og smalere – og mer sårbart.

Når prestasjon ikke lenger bærer

Etter NM i 2020 reiste han hjem til foreldrene i Egersund. Da var det ikke bare en utøver som hadde mislyktes. Det var et menneske som hadde mistet fotfestet.

Han ble liggende på sofaen i ukevis. Faren tok hjemmekontor for at han ikke skulle være alene. Han turte ikke gå på restaurant. Ikke på butikken. Ikke ta kollektivtransport.

Han hadde brukt to år på å bygge et system der alt handlet om å bli bedre. Men systemet hadde ikke rom for mennesket som skulle prestere.

For en sal full av ledere og beslutningstakere var budskapet tydelig: I miljøer der måloppnåelse og effektivitet står i sentrum, kan det være fristende å kutte det som ikke gir direkte avkastning. Men relasjoner, fellesskap og sosial friksjon er ikke forstyrrelser i systemet. De er en del av bærekraften.

Det han ennå ikke forsto, var at veien tilbake ikke skulle handle om mer kontroll – men om å slippe den.

I neste del: Da alt raknet – og én enkel setning ble vendepunktet.