“This is a man’s world, this is a man´s world”, James Browns tittellinje og sang fra 1966 er et refreng som gjentas til det kjedsommelige når feminister skal peke på menns fortsatte undertrykking av all verdens kvinner. Det er også refrenget i en bok av Caroline Criado Perez som i høst ble gitt ut i norsk oversettelse med tittelen “Usynlige kvinner, hvordan mangel på data skaper en verden for menn”.
Sett i en global målestokk, der kvinner fortsatt opplever å bli undertrykt og diskriminert for sitt kjønn, har Perez utvilsomt gode poeng. Men virkeligheten ser annerledes ut hvis en tar utgangspunkt i en norsk kontekst, der samfunnet de siste 50 årene har gjennomgått store endringer når det gjelder stillingen mellom kjønnene.
Et eksempel er kulturfeltet, blant annet representert ved landets biblioteker. I høst ble det nemlig utgitt en annen bok med en tittel som til forveksling minner om “Usynlige kvinner”, men med et ganske annet perspektiv. Are Saastad som er leder for Reform, ressurssenter for menn, gav ut boken “Usynlige menn” med undertittelen “Et nytt perspektiv på norsk likestilling”.
Saastad sitter i det mye omtalte “mannsutvalget” som ble lansert i høst av likestillingsminister Anette Trettebergstuen. Med dette som utgangspunkt skulle en kanskje tro at dette er en aktuell og viktig bok, med et sårt tiltrengt mannsperspektiv på likestilling. Likevel er ikke “Usynlige menn” innkjøpt på kulturrådets innkjøpsordning “kulturfond”, i motsetning til “Usynlige kvinner”, til tross for at kulturfondet har som hensikt å fremme norsk litteratur og språk.
Dette er illustrerende for situasjonene på landets bibliotek, ikke bare har det store flertallet av skjønnlitterære bøker som blir innkjøpt på kulturfond kvinnelige forfattere, men når en ser på sakprosabøker som omhandler kjønn og likestilling er kjønnsbalanse enda skjevere.
I bibliotekets hyller finnes det en lang rekke bøker som er skrevet med et feministisk perspektiv, der kvinner utelukkende fremstilles som ofre for menns diskriminering og undertrykking. De få bøkene som omhandler menn har gjerne titler som problematiserer menn og maskulinitet, som “Sinte hvite menn” eller “Sinte, unge, villfarne menn”.
Den som søker kunnskap om kjønn og likestilling på landets bibliotek, der kunnskapsformidling er en grunnstein, vil få bekreftet et feministisk narrativ, selv om landskapet beviselig har endret seg radikalt de siste 50 årene. Skjevheten er et problem fordi det bidrar til å opprettholde og reprodusere et narrativ som ikke lenger er sakssvarende når det gjelder å skildre forholdet mellom menn og kvinner i samfunnet.
Hvorfor er situasjonen slik, skyldes det vond vilje eller uvitenhet? Problemet med feminismens kjønns-narrativ er at det utgjør et dogme som er institusjonelt forankret, det er det gjeldende paradigme politisk, i akademia og media, og på kulturfeltet.
Når narrativet som gjentas til det kjedsommelige handler om at kvinner er det undertrykte kjønn, blir det prioritert å fortsatt løfte frem bøker som tar et oppgjør med kvinnediskriminering, noe som skaper en betydelig blindsone i forhold til menns utfordringer i samfunnet.
Hvis målet er å sikre mangfold og inkludering i kulturfeltet og på bibliotekene, må en løfte frem andre perspektiv som bidrar til å nyansere og utfordre fastlåste dogmer. Her finnes det et stort lerret å bleke når det gjelder kjønn og likestilling.
Hva kan gjøres for å endre på denne skjevheten innen kulturfeltet generelt, og på biblioteket spesielt? Først og fremst må denne skjevheten bevisstgjøres i kulturrådet, det er rett og slett utrolig at Saastads bok ikke kjøpes inn på kulturfond, men at en bok som det allerede finnes hyllemetere av prioriteres.
Dernest kreves det en bevisstgjøring på forlagsnivå, der en våger å gi ut bøker som handler om kjønn og likestilling fra et mannsperspektiv. Så lenge dette mannsperspektivet blir mistenkeliggjort og marginalisert, vil en ende opp med en stor kjønnsbalanse i bøkene som blir fyller bokhyllene.
En feministisk kritikk av kvinnediskriminering og fastlåste kjønnsroller er legitim, men det er et perspektiv som naturligvis vil fokusere på kvinners stilling i samfunnet. Derfor trengs det et perspektiv som balanserer hvordan verden ser ut med et kjønnet blikk, fra menns side. Her er Saastads bok et viktig bidrag som burde løftes frem på landets biblioteker.
Som biblioteksjef vil jeg sørge for å kjøpe inn “Usynlige menn” og slik gi et lite bidrag til at vi får et mer nyansert bilde av kjønn og likestilling i samfunnet, kanskje vil også feminister kunne oppleve å se “usynlige menn” med nye øyne.