MannsForum

Du kan drive naturen ut med en høygaffel, men den kommer alltid tilbake

Illustrasjonsfoto - Drew Dizzy Graham/Unsplash

Et kulturkritisk blikk på samtykkelovgivningen.

Debattinnlegg formidler ikke Mannsforum eller Mannsforums-nettavis sitt offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.

Av Marianne Stidsen

I fjor vedtok Danmark en ny voldtektslovgivning basert på samtykke. I likhet med det man har gjort i andre land, for eksempel Sverige. Og som man nå også (kanskje) planlegger å gjøre i Norge. Dermed er dere nordmenn i den heldige situasjonen å kunne dra nytte av de erfaringer og diskusjoner som har vært andre steder. Ikke minst kan dere bli advart om hvilke konsekvenser denne loven kan ende med å få. Både når det gjelder selve det rettslige, som når det gjelder de bredere sivilisatoriske følgevirkninger.

En helt annen effekt

I en artikkel i Dagbladet Information oppsummerte visestatsadvokat ved Statsadvokaten i København, Gyrithe Ulrich, nylig effektene av loven i det danske rettssystemet. Akkurat som vi har sett andre steder, hadde man fått opplyst at loven mest ville få preventiv og pedagogisk virkning. Det har imidlertid vist seg å ikke stemme i det hele tatt.

Både i Sverige og i Danmark har den ført til en massiv kulturell endring innenfor rettssystemet. Som Ulrich uttrykker det, har samtykkeloven, sammen med andre tiltak de siste årene, skapt en «kulturendring i rettssystemets behandling av voldtektssaker». Gyrithe Ulrich snakker rett og slett om «et skred». Det betyr konkret at dersom partene tidligere har vært kjærester, eller om de har kysset tidligere på kvelden, er det ikke lenger omstendigheter som taler for å frifinne for voldtekt. Det taler heller ikke for en frifinnelse at fornærmede ikke anmelder voldtekten umiddelbart, eller skriver en søt melding til tiltalte i etterkant. Sånt er nå anerkjent som “traumereaksjoner”.

En dårlig ide

Er dette bra eller dårlig? Jeg mener, som jeg også har redegjort for i en del artikler og debattinnlegg i danske medier, at det er temmelig dårlig. Skyldes det da at jeg mener voldtektsmenn bør gå fri? Nei, det betyr det selvfølgelig ikke. Men jeg oppfordrer til å tenke nøye gjennom hvilke grunnleggende, ufravikelige prinsipper rettssystemet vårt må og skal hvile på, før man uten å løfte et øyenbryn aksepterer uttrykk som at det har skjedd en “kulturendring i rettssystemets behandling av voldtektssaker”. Og at «det er skjedd et skred i oppfattelsen av hva man går inn i og ikke går inn i».

Et skred som konkret betyr at fornærmede – typisk den kvinnelige parten – ikke lenger anses som upålitelig om hun ikke kommer med en kronologisk og strengt detaljert forklaring, eller hvis vedkommende først anmelder den påståtte voldtekten etter en tid. For det første må og skal det aldri være opp til tiltalte å bevise sin uskyld – noe det er en reell fare for at kommet til å skje i praksis med det nevnte «skredet». For det andre – og det er fremfor alt det dette innlegget skal handle om – må loven være i samsvar med den menneskelige virkelighet. Men i sin iver etter å gjøre kulturelle endringer i hele samfunnet vårt, også innenfor rettssystemet, mener jeg imidlertid at man er på god vei til å rokke ikke minst ved det siste prinsippet. Og det er et stort problem. Det blir i siste instans nemlig et rettssystem uten bremsekloss.

Forfatter og debattant: Marianne Stidsen (Foto: Niels Christensen)

Ord mot ord

For å si det rett ut og så klart som mulig: Når saker handler om at en mann og en kvinne har sex sammen, hvorpå mannen senere blir dømt for voldtekt, på tross av at det ikke foreligger substansielle bevis, til tross for at det ikke finnes førstehåndsvitner, men kun partenes motstridende ord mot ord, hvor begge forklaringer, når man tar konteksten med i betraktningen, i realiteten kan være like sannsynlige, er det hverken i overensstemmelse med de grunnleggende prinsippene om uskyldig til det motsatte er bevist utover enhver tvil, eller med prinsippet om at vår lovgivning alltid – som vitenskapfilosofen Karl Popper har uttrykt det – må være i samsvar med menneskets virkelighet. Det er samtykkeloven absolutt ikke. Tvert imot kommer det i konflikt med denne. Som 10 av 11 medlemmer av det danske straffelovrådet for øvrig også slo fast, da de før loven ble vedtatt i Danmark frarådet den.

Hva er det egentlig vi snakker om her, med vanlige menneskelige ord? Vi snakker for eksempel – med et av eksemplene Gyrithe Ulrich trekker frem i Informasjon-artikkelen – om en kvinne som eksplisitt har avtalt å sove over med sin ekskjæreste hjemme hos ham – slik det fremgår av saksbeskrivelsen, til og med i sengen hans. Videre snakker vi om en kvinne som tidligere på kvelden hadde hatt en dialog med mannen om hva hun likte seksuelt.

De møtes, de sover sammen i sengen hans, de har sex. Hvorpå kvinnen så anmelder mannen for voldtekt – noe hun (omhyggelig?) forteller venninnene sine på sms samme natt. Fasit: mannen blir dømt. Angivelig fordi han i første omgang benektet overfor politiet at de i det hele tatt hadde sex, og først i byretten innrømmet at de hadde det. Da mannens forklaringer i retten er «motstridende» med hans forklaringer til politiet, fremstår hans forklaring om at kvinnen uttrykkelig samtykket til samleiet å være «konstruert og upålitelig», slik det heter i dommen. (Ettersom det åpenbart kreves at mannens forklaring er sammenhengende, i motsetning til kvinnens).

Må ikke bli uvitende

Da er det jeg spør: Er det virkelig hensiktsmessig at vi oppdrar våre unge jenter til å være så uvitende om den menneskelige natur – herunder mannens natur – at hun ikke er klar over at hvis man ikke ønsker å ha sex, skal man la være med å legge seg med en mann i sengen hans og gni seg opp mot ham. (Med mindre det fra starten er et helt bevisst opplegg for å lokke mannen i en felle, kanskje som hevn for et avbrutt kjærlighetsforhold – en absolutt like stor mulighet og en like plausibel forklaring, som vi ikke hører om i det gitte tilfelle).

Det er rett og slett snakk om en så stor fremmedgjøring overfor vår natur at det skriker mot himmelen. Og det er synd og skam både for den mannlige og den kvinnelige delen av den oppvoksende generasjon at de skal leve i en så stor uvitenhet om hva vi nå en gang består av som mennesker. At de skal leve i en så stor illusjon om at virkeligheten ikke finnes, og at den bare er hva man sier den skal være, og hva man konstruerer seg frem til at den skal være. Det er ganske enkelt en forbrytelse mot menneskeheten.

Man kan godt avrette mannen så mye at han blir i stand til helt å undertvinge sin egen natur. Litt á la beskrivelsen av hvordan det seksuelle samvær mellom menn og kvinner, ifølge enkelte feminister, ideelt sett bør være. Nemlig regulert på samme måte som biltrafikk. Rødt lys betyr stopp, gult betyr vent og grønt betyr kjør.

Drømmen om villbassen

Men hva kommer ut av det? Ja, muligens noen menn som er så avrettet at de går helt i vranglås når de får beskjed om «kjør!». Motoren vil rett og slett ikke starte lenger. For mannen er jo tross alt ikke en bil – eller en robot for den saks skyld, som kan programmeres til hva som helst. Han er også et stykke natur. Og det er grenser for hvor mye man kan manipulere den naturen uten at den går totalt i vranglås – eller for den saks skyld slår tilbake på en uhensiktsmessig måte. For eksempel i form av sinne og frustrasjon. Eller mer innadvent: i form av depresjon og selvhat.

Er det virkelig det vi kvinner ønsker? Nei vel. Skal vi være hudløst ærlige, så drømmer de fleste av oss om å møte den mest vitale og virile mannen av dem alle, den mest maskuline mannen av dem alle, den som ingen annen kvinne hittil har kunnet temme. Og så bli hun, som temmer ham. Virkeligheten er bare at den drømmen er det mange kvinner før oss som har hatt. Men det er en grunn til at han er den han er, den utemmelige. Så våre egne paradoksale ønsker er kanskje heller det vi burde forholde oss til, og lære å se det i øynene, før det går for mye Potifars hustru i den.

Når alt blandes

Kort sagt, kjære medsøster: Hvis du virkelig ikke ønsker sex med en mann, så la være å sende alle de signalene som innenfor naturens orden, dvs. på det rent kroppslige plan, nå en gang må oppfattes som en åpen invitasjon. Så enkelt er det. Gjør du det, er nå mannens natur engang slik at den – og med god grunn – vil gå videre til base 2. Og det er ikke kun fordi naturen er ond og uutdannet. Det er også fordi – ja, naturen er natur.

Det gjør vi klokt i å lære å leve med – og også lære våre barn og unge å leve med. For et samfunn som ikke gjør det, et samfunn som fornekter all natur, ender – vi har sett alt for mange eksempler på opp igjennom historien – i rent hykleri. Fordi moralens område – som er og blir tåkete og subjektivistisk – blir blandet sammen med rettssystemets. Akkurat som sosialpolitikken og likestillingspolitikkens område blir blandet sammen med rettssystemet. Det er helt enkelt ikke bra når skillet mellom de ulike områdene herved oppheves. Det fører, som Ulrich sa, til et skred. Men ikke av de gode.

Omvendt, hvis du går til sengs med en potent mann og etterpå må innrømme at han virkelig er den ustyrlige og utemmede villbassen du falt for med et brak, så la vær å straks rykke opp til rødt lys. Så redselsfullt det enn kan føles – og det kan jeg selv skrive under på at det gjør – blir du nødt til å bite i gresset og innrømme, at det var dine egne urealistiske ønsker og drømmer som var problemet. Ikke mannen. For det var jo for helvete ham du ville ha. Ikke en av alle de søte, pene speiderguttene du kunne fått så lett som ingenting, hvis du ville. Deal with it, som de sier.

Forskjeller i forventningene

For å oppsummere: Rettssystemet skal være kjølig og upartisk, basert på de formelle menneskerettigheters grunnprinsipper og det enkelte menneskes uforanderlige – som Thomas Jefferson kalte det – verdighet. Det lever samtykkeloven etter min beste overbevisning ikke opp til. Mannens forklaring skal være sammenhengende, men kvinnens behøver ikke. Hvor er rettferdigheten hen i det?

Livet er ikke lett. Men det blir garantert ikke lettere med en samtykkelov. Høyst oppnår vi å få et meget forkvaklet forhold til vår egen natur og til realitetene, som de nå engang er. Uansett hvilken «kultur», som man på det tidspunkt prøver å trumfe igjennom. Som den romerske litterat Horats så riktig sa allerede for 2000 år siden: naturam expellas furca, tamen usque recurret. Man kan forsøke å drive naturen ut med en høygaffel, men den vender alltid tilbake. Og når den vender tilbake, blir det sjeldent i noen skjønn form, kan vi tilføye.

Og la oss ikke glemme – midt i all elendigheten – at noen ganger går det faktisk bra. Så bra, at det ender med å bli to ensomme mennesker mindre i denne gudsforlatte verden. Skulle vi da ikke isteden hylle det litt?

Marianne Stidsen er dansk lektor og forfatter samt medlem av Det Danske Akademi. Hun skriver utelukkende på egne vegne.

Exit mobile version