Christine Irestedt Horne – sexologstudent IAS Køpenhavn ved siden av full jobb som prosessleder i ULOBA Independent Living Norge. Hun skriver hovedoppgave som skal presenteres i september med dette som valgt tema: : “Andropause and Its psychological and physiological manifestations: Exploring the Link Between Male Menopause and Elevated Suicide Rates- a silent paradox”
Denne teksten er skrevet av Christine Irestedt Horne. Kronikken gir uttrykk for skribentens egne meninger.
I en Interpellasjon fra Margret Hagerup til helse og omsorgsministeren i Stortinget i november 2025 prater hun med sterk stemme om taushet, tabuer og skam. Om depresjon og hormoner. Og elefanten i rommet som hun selv uttrykte det – den mørke fraværsstatistikken knyttet til kvinner i norsk arbeidsliv.
Hun krever politisk aksjon og forventer at både omsorgsministeren, arbeidsministeren og ministeren for forsknings og høyre utdanning kommer på banen og kollektivt legger til rette for den kvinnelige overgangsalderen får plass i både norsk arbeidsliv, helsevesen og samfunnsøkonomi.
At menn også har en overgangsalder med symptomer som generer psykisk og fysisk uhelse blir ikke nevnt. Eller at menn i overgangsalderen topper statistikken for selvmord. Da kanskje det plutselig blitt mer ubehagelig å ha den elefanten i rommet.
«Andropause».
Bare ordet i seg selv skaver. Klør litt som en strikket ullgenser på naken hud. Hva som er helt sikkert er at dette er noe man helst ikke snakker høyt om. Ikke bare at det er få som vet hva ordet betyr. Også leger og andre fagfolk. Men for mange menn er dette en helt ukjent del av livet, til tross for at hormonelle og psykiske endringer i midtlivet kan treffe dem hardt. Superhelten som skulle være sterk, stabil og uforstyrret – faller mellom stolene med et taust brak. Konsekvensene ser vi i statistikken. Og i behandlingsrommene. Og i livene som ikke lenger er her.
Når kroppen endrer seg, følger psyken med
I møte med menn i 40-, 50- og 60-årene ser vi ofte de samme mønstrene: tretthet, økende irritabilitet, nedstemthet, lav sexlyst, opplevelse av manglende robusthet, svekket konsentrasjon, og en uklar følelse av at «noe bare ikke stemmer».
Mange tolker dette som stress, utslitthet eller alderdom. Noen klandrer seg selv. Få aner at endringene også kan ha en biologisk komponent. Men dette er det lite kunnskap om – både i befolkningen og i helsetjenesten. Det snakkes ikke om en klar «menopause» for menn slik som man gjør med og for kvinner. Og symptomene er ofte diffuse. Dermed får mange andre forklaringer å henge sin ubehagelige virkelighet på. Andropause er rett og slett ikke en av knaggene. Kanskje kunne Mannsutvalget også være med på dette kollektive samarbeidet mellom ministrene, Margret Hagerup? Kunne man foreslå at overgangsalderen for menn også fikk mer plass i arbeidslivet, helsevesenet og samfunnsøkonomien?
Når hjelpen avhenger av hvem man møter
Menn som faktisk søker hjelp, er prisgitt hvilken behandler de møter. Har vedkommende kunnskap? Erfaring? Nettverk? Interesse? Det finnes det ikke noen garantier for. Og når det mangler et etablerte språk og rammer for den mannlige overgangsalderen kan
symptomene ofte bli tolket i helt andre retninger. Og når dette blandes med dårlig helse, svak selvtillit, tynne sosiale nettverk og en hard, indre stemme som sier at man ikke er bra nok, eller «at man ikke trengs lenger», da har vi en eksplosiv miks. For selvforakt er ikke bare et vondt ord. Det er en kraft som drar menn ned i mørket — og den henger tett sammen med både depresjon og selvmordstanker.
Selvmordstallene roper – men vi lytter ikke
Selvmordsstatistikken i Norge er dyster lesing. Og bak tallene skjuler det seg et mørketall av kamuflerte selvmord – dødsfall som aldri kommer med i statistikken fordi de forkles som bilulykker, overdoser, «alminnelige» sykdomsforløp eller forgiftninger i forbindelse med rus eller alkohol. Noen er plutselige dødsfall der intensjonen aldri blir avklart.
Dette er ikke tilfeldigheter. Det er et mønster. Og mønsteret starter lenge før et liv går tapt. Det starter med ubearbeidede følelser, manglende språk, manglende informasjon, og en kropp som endrer seg. Ofte uten at mannen forstår hvorfor.
Var varsom plakaten- et stillhetens paradoks.
I arbeidet mitt med fagpersoner og dybdeintervjuer med menn mellom 40-60 så er det gjennomgående at menn venter at «det» skal gå over. Mannen biter tennene sammen og «står i det» uansett om det gjelder partnerskap, økonomisk stress, eller selvdestruktivt beteende mønster. Når menn ikke kjenner seg igjen i det etablerte narrativet om psykisk helse i ulike livsfaser, skapes en opplevelse av avstand. Og avstand glir fort over i isolasjon — en tilstand som former både selvforståelse og mestringsevne. Norske redaksjoner styres av Vær varsom plakaten. Hovedprinsippene er å unngå detaljer som kan utløse imitasjon, eller Werther effekten som det også kalles.
Hensynet er forståelig, og temaet krever selvsagt varsomhet. Men når tausheten er en risikofaktor i seg selv, blir det en stillhetens Paradox. Samfunnet unngår kollektivt å snakke om det som faktisk tar liv, fordi man er redd for at selve samtalen skal koste liv. Resultatet er at tausheten i seg selv blir en risiko.
Og det er her både arbeidsliv, politikken, helsevesenet, og norske redaksjoner har et ansvar.
Den mannlige overgangsalderen er ikke bare elefanten i rommet.
Det er en av våre største folkehelseutfordringer.