Da Gabriel kom til Norge som flyktning fra Syria, drømte han om trygghet, familie og et nytt liv. I dag lever han med savnet etter en datter han ikke har sett på tre år. Historien han forteller om årene i familievernet, domstolene og kampen for kontakt med barnet sitt reiser alvorlige spørsmål om barns rett til begge foreldre og om hvordan systemet håndterer samværskonflikter.
I samtale med Tore Strømøy i podkasten Sterke historier forteller Gabriel om reisen fra nyankommet flyktning og nybakt far til flere år med rettssaker, samværskonflikter og gradvis tap av kontakten med datteren. Historien handler ikke bare om en familie i konflikt, men også om møtet med offentlige instanser som skulle bidra til å beskytte forholdet mellom far og barn.
Da Gabriel kom til Norge som flyktning i 2013, hadde han lagt krig, usikkerhet og tap bak seg. Han hadde mistet sin egen far som treåring og visste hva det betydde å vokse opp uten en forelder. I Norge håpet han å bygge et nytt liv, stifte familie og gi sine fremtidige barn en trygg oppvekst.
Det skulle ikke bli slik.
Nytt liv
Gabriel møtte sin fremtidige kone mens han gikk på voksenopplæring i Trondheim. Hun var lærer, noe eldre enn ham, og de fant raskt tonen.
Han beskriver seg selv som en mann som trodde på ekteskap og familie. Da forholdet utviklet seg og temaet barn kom opp, ønsket han å gifte seg før de fikk barn sammen.
– Jeg mistet faren min da jeg var tre år gammel. Jeg vet hvor viktig en far er, forteller han.
Etter kort tid giftet de seg, kjøpte bolig og startet familielivet. Da datteren ble født, beskriver Gabriel opplevelsen som livsforandrende.
– Det viktigste i hele verden ble barnet mitt.
Første varsler
Gabriel forteller at han allerede på sykehuset opplevde noe som skulle få store konsekvenser for årene som fulgte.
Da dokumentene om farskap og foreldreansvar ble lagt fram etter fødselen, signerte han selv. Ifølge Gabriel nektet moren å signere erklæringen om felles foreldreansvar.
– Da skjønte jeg at noe ikke var bra.
Gabriel opplyser at han aldri senere fikk felles foreldreansvar for datteren. Dette til tross for at han mener foreldrene var gift og bodde sammen da barnet ble født.
Etter samlivsbruddet ble kontakten med datteren gradvis mer begrenset. Han forteller at samvær ble avlyst, at meldinger ikke ble besvart, og at han etter hvert måtte gå til retten for å få fastsatt en samværsordning.
Fem år i systemet
Den første dommen ga Gabriel samvær to ganger i uken – én gang på tre timer og én gang på seks timer – samt samvær i ferier og høytider.
Men ifølge Gabriel var utfordringen ikke å få samvær fastsatt. Utfordringen var å få samværet gjennomført.
Han forteller at samvær gjentatte ganger ble hindret, uten at det fikk konsekvenser.
– Jeg hadde rett til å se datteren min på papiret, men ikke i virkeligheten.
Gjennom flere år var han i kontakt med familievernkontoret. Ifølge Gabriel fikk han gjentatte ganger beskjed om å akseptere begrensede samværsordninger og være tålmodig.
– De sa at hvis jeg bare fortsatte og samarbeidet, ville det bli bedre etter hvert.
Det opplevde han aldri at det gjorde.
Da han senere forsøkte å få håndhevet samværsordningen gjennom tvangsmulkt, forteller han at kravet ikke førte fram.
I intervjuet beskriver han også en voksende mistillit til deler av systemet rundt saken. Han opplevde enkelte sakkyndige som partiske og mener at hans bekymringer ikke ble tatt på alvor.
Samtidig reagerte han på at han ikke fikk tolk under rettsbehandlingen, selv om norsk ikke var hans morsmål.
Tore Strømøy peker i podkasten på at rettssikkerhetshensyn normalt tilsier at tolk skal benyttes når en part ikke behersker norsk godt nok til å ivareta sine interesser fullt ut.
Konflikten fortsatte gjennom flere år i tingrett og lagmannsrett.
Tre timer i måneden
Etter nye rettsprosesser ble samværet redusert ytterligere.
Til slutt endte ordningen med tre timer samvær én gang i måneden under tilsyn.
For Gabriel ble dette et vendepunkt. Han beskriver hvordan livet etter hvert begynte å dreie seg om de få timene han fikk sammen med datteren. Mens andre foreldre kunne følge barna sine gjennom hverdagen, måtte han vente uke etter uke på et kort møte som var over nesten før det hadde begynt.
– Hele måneden gikk med til å vente på de tre timene.
Ventetiden ble etter hvert en belastning i seg selv. Han forteller at savnet ble stadig tyngre, og at tankene på datteren preget hverdagen. Likevel møtte han opp. For ham handlet det ikke bare om å få se datteren, men om å vise henne at han fortsatt var der.
– Det viktigste var at hun visste at hun hadde en far som var glad i henne.
Men selv denne begrensede kontakten ble etter hvert vanskelig å opprettholde. Gabriel forteller at datteren ved flere anledninger kom til samvær med forestillinger om at faren ikke ønsket kontakt med henne. Han opplevde at hun var blitt usikker på om han var glad i henne, og at hun gjentok budskap han mente stammet fra konflikten mellom foreldrene.
– Hun sa at mamma hadde fortalt henne at jeg ikke ville se henne, og at jeg ikke var glad i henne.
For Gabriel var dette noe av det mest smertefulle ved samværene. Han forteller at han brukte store deler av den korte tiden de hadde sammen på å forsikre datteren om at han aldri hadde valgt henne bort.
Etter hvert som samværene fortsatte, opplevde han også at datteren kom inn i en lojalitetskonflikt. Han beskriver hvordan hun ofte søkte bekreftelse hos mor før hun svarte eller reagerte, som om hun måtte forsikre seg om at det var lov å være glad for å se ham.
Ifølge Gabriel ble samværene gradvis preget av mors tilstedeværelse og innflytelse. Han beskriver situasjoner der datteren så på mor før hun svarte på spørsmål eller viste følelser, og der han opplevde at relasjonen mellom ham og barnet ble stadig vanskeligere å opprettholde.
– Jeg følte at barnet ble trukket inn i konflikten.
På slutten av samværene ble avskjedene ofte det vanskeligste. Gabriel forteller at datteren ikke ønsket at møtene skulle ta slutt, samtidig som han visste at det kunne gå flere uker før de så hverandre igjen.
Etter hvert opplevde han at samværene ikke lenger ga datteren mulighet til å ha en fri og trygg relasjon til ham. Samtidig forteller han at tidligere avgjørelser om samvær ikke ble håndhevet når kontakten ble hindret.
For Gabriel ble resultatet at også den begrensede kontakten gradvis forsvant. Den siste gangen han så datteren, var for omtrent tre år siden.
Siden den dagen har han ikke hatt kontakt med henne.
Brøt sammen
Da Tore Strømøy intervjuet ham i podkasten Sterke historier, kom følelsene til slutt til overflaten. Midt under opptaket måtte intervjuet avbrytes. Gabriel begynte å gråte.
Gjennom intervjuet forsøker han flere ganger å fortelle historien med rolig stemme, men da samtalen kommer inn på de siste samværene med datteren og årene uten kontakt, blir belastningen for stor.
Tårene kommer mens han beskriver hvordan han ventet måned etter måned på noen få timer sammen med barnet sitt, og hvordan også denne kontakten til slutt forsvant.
Han forteller at årene med savn, konflikter og rettsprosesser har satt dype spor.
– Jeg er helt ødelagt.
Gabriel beskriver hvordan kampen påvirket både helsen og hverdagen. I flere år slet han med alvorlige søvnproblemer og forteller at han nærmest snudde døgnet fordi nettene var lettere å komme gjennom enn dagene. Savnet etter datteren ble en konstant del av livet.
Samtidig er det ikke først og fremst sin egen situasjon han snakker om når følelsene tar overhånd. Det som bekymrer ham mest, er hva den manglende kontakten kan ha betydd for datteren.
– Min største frykt er at hun skal få det vanskelig på grunn av dette.
Selv etter tre år uten kontakt nekter han å gi opp håpet.
Han forteller at han har tatt vare på bilder, videoer og minner fra tiden de hadde sammen. En dag håper han at datteren selv vil oppsøke ham og få mulighet til å høre hans side av historien.
– Jeg må være sterk. Jeg tror hun kommer til å lete etter meg når hun blir eldre.
Ingen kontakt
I dag bor Gabriel på Østlandet og arbeider i Bærum. Han forteller at han ikke har sett datteren på tre år. Han mottar ingen bilder, ingen oppdateringer og ingen informasjon om hvordan hun har det.
Ifølge Gabriel skyldes ikke dette at det manglet avgjørelser om samvær, men at kontakten over tid ble brutt ned gjennom samværshindringer, manglende håndheving av tidligere avgjørelser og en utvikling der datteren gradvis ble fremmedgjort fra ham.
Han forteller også at skole og andre offentlige instanser i liten grad ga ham informasjon om datterens situasjon. Likevel nekter han å gi opp. Han har tatt vare på videoer, minner og dokumentasjon fra tiden de hadde sammen.
– Jeg tror at når hun blir eldre, vil hun lete etter meg.
Han håper at datteren en dag skal få høre hans side av historien og forstå at han aldri sluttet å være glad i henne.
– Hun er en del av meg. Jeg må bare være tålmodig og sterk.
Menneskerettslige sider ved saken
Gabriels historie reiser også spørsmål som går utover hans egen sak.
I en kronikk publisert i Advokatbladet peker advokatene Øivind Østberg, Geir Kjell Andersland og Fridtjof Gundersen, sammen med PASG Norge-styremedlem Bjørn Joachimsen, på at Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) gjennom flere tiår har utviklet en tydelig praksis om statens plikt til å beskytte familielivet når kontakten mellom barn og foreldre brytes ned over tid.
Forfatterne viser til at retten til familieliv etter EMK artikkel 8 ikke er oppfylt bare fordi en forelder formelt har fått samvær fastsatt av en domstol. EMD har gjentatte ganger understreket at rettighetene må være praktiske og effektive, ikke bare teoretiske eller illusoriske. Staten har derfor en positiv plikt til å iverksette tiltak som faktisk beskytter relasjonen mellom barn og foreldre når kontakten står i fare for å forsvinne.
Sett i lys av denne rettspraksisen reiser Gabriels historie flere spørsmål. Dersom en forelder over lengre tid opplever at samvær ikke gjennomføres i praksis, at kontakten gradvis brytes ned, og at forholdet mellom barn og forelder til slutt opphører, kan det spørres om staten har oppfylt sin plikt til å beskytte familielivet på en effektiv måte.
Artikkelen tar ikke stilling til om det foreligger menneskerettsbrudd i Gabriels sak. Det vil kreve en fullstendig gjennomgang av sakens dokumenter, bevis og rettsavgjørelser. Men historien illustrerer problemstillinger som ligger tett opp til de spørsmålene EMD har behandlet i en rekke saker de siste 25 årene: Hvor langt strekker statens ansvar seg når kontakt mellom barn og forelder gradvis forsvinner? Er det tilstrekkelig å fastsette samvær på papiret, eller må myndighetene også sikre at kontakten faktisk opprettholdes?
Barnets beste?
Hvordan sikres barns rett til kontakt med begge foreldre når konfliktnivået er høyt? Hva skjer når samvær ikke gjennomføres i praksis, selv om retten har fastsatt det? Og hvor langt kan kontakten mellom et barn og en forelder reduseres før forholdet i realiteten brytes ned?
For Gabriel er spørsmålet enkelt.
– Er det virkelig til barnets beste å se pappa tre timer i måneden?
Det spørsmålet bærer han fortsatt med seg.
Redaksjonell merknad: Denne artikkelen bygger på et intervju med Gabriel i podkasten Sterke historier med Tore Strømøy. Fremstillingen av hendelsene bygger på Gabriels egne opplysninger og opplevelser. Moren har gjennom sin advokat opplyst til podkasten at hun ikke ønsker å kommentere saken. MannsForum har ikke hatt tilgang til sakens dokumenter eller øvrige saksopplysninger, og tar derfor ikke stilling til de faktiske eller rettslige spørsmålene som omtales. Artikkelen belyser de erfaringene Gabriel beskriver og de prinsipielle spørsmålene saken reiser om samvær, familieliv og rettssikkerhet.