Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Intervju med Berit Eggebø Næss og Renate Iversen om deres masteroppgave:
En kvalitativ studie av minoritetsmenn utsatt for vold i nære relasjoner
OsloMet, 2020
Teams-intervjuer betyr rett på sak og ingen førsteinntrykk, ikke noe smalltalk mens man fomler rundt etter et ledig bord eller en kopp kaffe. Bare sånn effektivt og rett på:
Hvordan endte dere med å skrive oppgaven sammen? Og hvordan valgte dere tema?
Berit var først – Vi studerte samme master forløp, jeg hadde allerede studert Midtøstenkunnskap, og er veldig opptatt av likestilling i helsetilbudet, at også innvandrere skal bli sett i sosial- og helsetjenestene.
Det var nok en sammensmeltning av interessefelter. Konsekvensene av vold, og tabu rundt vold er interessant. Samme med helse, hva gjør krenkelse med deg som menneske?
Renate – Jeg har jobbet 12 år på krisesenter, og jeg syns det er viktig å utfordre den litt ensidige fokuset på kvinner som voldsutsatte. Jeg er opptatt av å også gi mannen en anerkjennelse som voldsutsatt og en naturlig plass i hjelpeapparatet.
Berit – kvinnekampperspektivet tar ofte en retning hvor mannen er voldsutøver og kvinner er offer, men det blir for snevert. Vold er vold. Vold er ikke et kjønnet begrep, vold handler om et handlingsrom for å utøve det. Kjønn kan være en komponent i vold, men det er ikke bare ett kjønn som utøver vold.
Renate – I vår oppgave har vi valgt oss ut en gruppe, men vold forekommer ikke bare mellom kvinne og mann, men også i andre minoriteter og kjønnsidentiteter, og i likekjønnede relasjoner.
I oppgaven har dere intervjuet fire forskjellige menn med innvandrerbakgrunn, og selv om utvalget er av få personer så har jeg forstått at de alle tilhører forskjellige miljøer, og vært i kontakt med forskjellige offentlige tjenester. Men at de alle forteller en veldig lik historie om sitt møte med det offentlige?
Renate – Ja, det var godt oppsummert. Vi har fordommer på hvem som kan være voldsutsatt, dette må vi håndtere på samfunnsnivå. Vi ser ikke menn som voldsutsatte, og særlig ikke minoritetsmenn fra patriarkalske samfunn.
Berit – Samfunnet har stereotypier som forskningen viser oss er feil. Vi har stereotypier både om hvordan en voldsutøver er, men vi har også stereotypier om hvem som er ofre og hvordan ofrene skal se ut.
Hvis dere summerer opp det viktigste i oppgaven, hva vil det være?
Renate – Å synligjøre menn som voldsutsatt.
Jeg har møtt spørsmålet før, og syns det er uten både empati og innsikt, kanskje derfor tenkte jeg Berit og Renate kunne få bryne seg på det de også:
Hvis kona di er et hode kortere og veier 25 kilo mindre, hvor farlig kan volden egentlig være?
Vold er ikke muskler, vold sitter i hodet sa en av mennene vi intervjuet. Renate parerer raskt med en håndbevegelse til hodet for å illustrere. Bare det å leve et liv under en permanent trussel. At man har fått brent alle attester og vitnemål som er umulig å gjenskaffe fra hjemlandet, at man blir strippet for verdi, at mennene blir til skygger av seg selv. Bare det å leve med en som alltid kontrollerer deg, sjekker telefonen din, hvem du har vært sammen med, hva du har gjort.
Menn som lever slik utvikler depresjoner, sannsynligvis er selvmords-prosenten høyere. Mange av dem lever også med drapstrusler og drapsforsøk, som at de er forsøkt kvalt med en pute mens de sover eller forsøkt knivstukket. Mennene utvikler også fysiske plager av å leve under slike forhold, forklarer de begge med stor energi. Jeg gir opp å holde styr på hvem som sa hva. De går inn og ut av hverandres svar i raskt tempo.
Mennene i undersøkelsen er alle resurssterke, godt integrert i det norske samfunn, de har alle bachelor eller høyere utdanning, og de prater godt norsk. Hva med innvandrermenn som ikke er det? Spør Berit retorisk.
Berit og Renate forteller videre fra intervjuene hvordan flere av dem har brukt tid på å forstå seg selv som voldsutsatt, og at det for mange kan være en lang prosess å komme til denne erkjennelsen.
Felles for disse fire mennene i undersøkelsen er at de allerede har erkjent at de er voldsutsatte, og at de ønsker å formidle sine opplevelser for å skape mer forståelse for voldsutsatte menn. Ikke bare i det norske samfunnet, men også i innvandrermiljøene. Man kan se en maktforskyvning i familien når de flytter fra hjemlandet sitt til Norge, sier Berit. Man ser også at menn gjerne opplever grovere vold og styggere situasjoner, før de oppsøker hjelp.
Berit – Volden handler om handlingsrommet. Hvis jeg går, hvem beskytter barna da? Man kan ikke bare dra, man må fortsette å være der for å beskytte de menneskene som er viktig for deg. Det er viktig å forstå hvor inngripende den volden mennene lever under er, de står i en bred form for vold.
Disse mennene har stått i en vanvittig kamp for å holde barna trygge og verne dem, at menn blir utsatt for vold i nære relasjoner er veldig skambelagt og tabu – og det er en belastning å oppleve å ikke bli sett eller trodd. Men jeg slår ikke damer, kan mannen si! Slik kan kvinner som utøver vold ha en egen beskyttelsesfaktor. Menn kan i sine miljøer bli møtt med helt omvendte holdninger; at kvinnene er voldelige fordi de som menn ikke behandler kvinnene sine godt nok, at menn selv har skylden for å bli utsatt for vold.
Kvinnelige voldsutøvere må også bli sett og få hjelp, for kvinner som utøver vold er et stort tabu i samfunnet i dag, sier Berit.
Informantenes historier forteller alle om et samfunn som ikke ser problemene de står i, de forteller om å ikke bli trodd eller møtt med skepsis. Vi ser i vår oppgave at selv om politiet i enkelte saker forstår at det er mannen som er voldsutsatt, så strider det så mot samfunnets stereotypiske oppfatning, og de blir usikre på hvordan det bør håndteres. Som eksempelet med en av informantene våre, som blir tatt med på politistasjonen og idømt besøksforbud, selv om datteren støttet farens historie om at det var ham som ble utsatt for vold, og også hadde videobevis. Forteller de videre.
Hva må det offentlige gjøre for å møte voldsutsatte minoritetsmenn på en bedre måte?
Berit og Renate tenker seg litt om før de gyver løs: Dette handler om tilgang til tjenester, om kunnskap, det må rigges en tjeneste for dette. Krisesentrene må kunne ta imot menn og gi dem et likeverdig tilbud, og menn må anerkjennes som voldutsatte, og det handler om holdningsendringer i samfunnet. Reform har også gjort et godt arbeid for å kunne forstå menn som voldsutsatte, og at de skal ha et tilbud, sier Renate.
Avslutningsvis; som et råd til mennesker som lever i voldelige forhold, hva vil dere anbefale dem å gjøre?
Hvis du sliter så må du snakke med noen du stoler på, det er viktig. Du kan også ringe til et krisesenter bare for en prat, eller kontakte andre lavterskeltilbud eller krisetelefoner. – Å oppsøke hjelp er ikke svakhet, å oppsøke hjelp er å vise styrke, avslutter Renate.
Ingen av mennene som har vært med i denne oppgaven har gått til anmeldelse av voldsutøver.
Mannsforums nettavis har skrevet mer om Masteroppgaven her
Journalist: Vemund Vennestrøm