Ikke alle menn er like komfortable med å være på utstilling. Det er heller ikke Roald Andersen d.y., men likevel har han hengt opp en to og en halv meter lang pung i Kristiansand sentrum. Det er å be om kaos på Sørlandet.
Balle-settet til kunstneren fra Kristiansand har medført at Frp går til valg blant annet på å legge ned Cultiva. Kunst- og kulturstiftelsen har bevilget 150.000 kroner til den monumentale testikkelen.
Andersens skulptur, hvis offisielle navn er “Disco”, har også i tillegg til å få oppmerksomhet hos Nettavisen, vært omtalt hos Subjekt.no (bak betalingsmur), Dagbladet, Fædrelandsvennen (bak betalingsmur), NRK Ukeslutt (spol frem til 48:10 i opptaket) og på tv hos NRK Sørlandet. Alt i løpet av den siste uka. Debatten har også rast på sosiale medier. Mens Richard Hudsons glitrende statue av Marilyn Monroes store puppestell i Ekebergsparken får lite eller ingen oppmerksomhet, tar det helt av når Roald Andersen d.y. lufter pungen i Kvadraturen.
MannsForum har tatt en prat med Andersen over en kaffekopp ikke langt fra stridens kjerne.
Diger brekkstang
– Det er mye humor i “Disco”. Mye latter i prosessen med å skape den. Den har sin bakgrunn i det humoristiske, men håpet er at skulpturen og latteren skal åpne opp for gode samtaler som blir dypere, forklarer kunstneren selv om bakgrunnen for den tunge pungen. Opprinnelig er han født i Stavanger, men flyttet til Kristiansand som liten gutt.
Selv har han erfart nettopp gode samtaler på grunn av “Disco”. Små modeller han har hatt stående hjemme underveis i prosessen, har fått venner og bekjente til å flire og le. Det har virket avvæpende og gjort det naturlig at samtalen går inn på vanskeligere ting. Ting vi kanskje ikke snakker så mye om til vanlig.
– “Disco”-modellene har ufarliggjort vonde tema. Som det å ikke strekke til. Å bli tatt for gitt, om å bli forkasta som mann og menneske, for eksempel ved et samlivsbrudd. Nå håper jeg at debatten fortsetter ute i det offentlige rom, sier han.
Utfordrende mannsrolle
Skulpturen “Disco” står montert bak fire glassruter. De representerer det å være på utstilling som mann. Inni dingler, eller skal vi si duver, de ruvende ballene. Andersen er opptatt av at nå som kunstverket står i det offenlige rom, er det fritt for tolkning.
– Tanken bak har handlet om at det er mye forventninger knyttet til hvordan mannen skal være. Og at noen få menn der ute, definerer hva som skal gjelde for alle andre menn også. Jeg tror det er lett å få følelsen av at man ikke strekker til eller er bra nok, sier kunstneren.
– Og så alle de ulike rollene… selv er jeg sønn, far, kompis, venn. Den største rollen, er det å være far til guttene mine. Jeg spør meg ofte om jeg strekker til. Klarer jeg å være den beste utgaven av meg selv? Ofte er man sin egen største kritiker, mener Andersen. Han har en klar oppfatning om at det ikke alltid er enkelt å være mann. Hva nå det enn måtte være.
Når livet ikke leker lenger
Kristiansanderen har som barn av 70-tallet litt etter litt fått med seg flere av livets mange sider. Barndommen var ikke alltid enkel, har han tidligere fortalt til fagbladet Billedkunst. Han har også gjort seg egne erfaringer i forhold til alt hva et familieliv kan komme til å by på. Og fra sidelinja sett kamerater som har stått i mye vondt i forbindelse med samlivsbrudd.
– Betraktningene har fått meg til å undres over mange ting. Det virker som om mannen det faktisk gjelder, ofte er den siste som får vite det når det kommer til et brudd. Jeg har sett menn og fedre som har gitt 110 prosent i et forhold. Gjort så godt de kan hele veien, for alle. Under veis blir de tatt for gitt. En dag oppdager de at partnere har hatt en helt annen tilnærming og strategi til familielivet. Hatt en eller flere bak ryggen på mannen, fortalt andre om planer om brudd, og så videre. For meg virker det som om kvinner bryter opp og ut av et forhold langt oftere enn menn gjør det, sier Andersen ettertenksomt.
Og det har han rett i. Forskning blant annet utført av psykolog Frode Thune, viser at i to av tre brudd, er det kvinnen som går. Og mennene takler samlivsbruddet dårligere enn kvinner.
En takknemlig optimist
Roald Andersen d.y. er en mangfoldig kunstner. Men sitt eget privatliv er han nøye på å ikke blande inn i kunsten han lager. Han tegner og maler, men arbeider gjerne med forskjellige materialer som blir til skulpturer. Man trenger ikke ha bakgrunn fra kunstverdenen for å se at det ofte handler om mellommenneskelige relasjoner i Andersens verk. Gulvet som lever sitt eget liv, den ødelagte barnesenga, hjemmet som er brent ned og holder på å rase ut – eller de enorme ballene som har pyntet seg og nå er på utstilling for alle.
– Jeg må si jeg føler meg priviligert som bor i Norge. Vi har et system som tar vare på oss når ting ikke går etter planen, og det setter jeg pris på. Det er viktig for meg å ikke sutre hele tida, men å se etter de gode tingene også. Men det er lov å ha det tøft. Man må stå i det, men finne utløp for det som er vanskelig. Det er mye god mental helse i et godt vennskap, for eksempel. Ekte venner, de som tør å sette fingeren på noe som du muligens ikke liker helt. Kanskje er det litt som kunsten?, underer Andersen seg, mens han jobber seg stadig dypere ned i kaffekoppen.
Roald Andersen d.y. er av den oppfatning at alle bør være stolte av seg selv, uansett om de er kvinner eller menn.
– Vi må være flinke til å skryte litt av oss selv. “Dette klarer jeg.” “Dette får jeg til.” “Dette er jeg faktisk god på.” Men det er også utrolig vanskelig. Ofte ser vi jo så negativ på ting. Men vi bør heller se positivt på oss selv, huske å skryte av både oss og andre. Da vokser vi som mennesker, sier kunstneren.
– Gjelder det også hvordan samfunnet ser på menn, er vi for negative?
– Jeg tror mange menn føler at de ikke blir sett på som gode nok omsorgspersoner. Et eller annet henger igjen fra gamledager. Til tross for at det fortsatt er mer å ta tak i for damenes del, har kvinnefrigjøringen vært både rask, god og nødvendig. Men oppfatningen av mannens mange roller henger igjen når det gjelder de positive utviklingene som skjer. Som kjønn er vi for ofte opptatt av å kappe land. Alle kjemper for det vi vil ha, det vi oppfatter som “vårt”. Vi er for dårlige til å snakke med hverandre, bygge hverandre opp, uavhengig av kjønn. Vi må jobbe for at alle, helt uavhengig av kjønn og kjønnsidentitet, skal ha det bra samtidig, avslutter Andersen.
