Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Første gang publisert:
nordnorskdebatt.no/en-opprort-pensjonert-kvinnelig-leder-tar-bladet-fra-munnen
Debattinnlegg formidler ikke Mannsforums-nettavis sitt offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Av Gerd Irene Sættem, Trondheim
Er det kvinnelige verdier og holdninger som skal trone øverst? Visst får vi empati, men vi får også hevngjerrighet, sladder, og en elefants hukommelse når det kommer til spørsmål om gammel urett og gamle nederlag. Er det slik vi vil ha det? spør Gerd Irene Sættem.
Jeg er opprørt over nok en varslersak som har felt en norsk toppolitiker. Jeg er så opprørt at jeg nå griper til tastaturet.
I 1984 ble jeg ansatt i min første skolesjefstilling. På den tiden var vi 5 kvinnelige skolesjefer i hele Norges land. Da jeg i 1997 ble rådmann, hadde jeg 20 kvinnelige kollegaer. Det ble til sammen 14 år i kommunale topplederstillinger. Ikke sjelden var jeg eneste kvinne i mitt yrke, på kurs og ledersamlinger. Og det var det mye av utover på 80- og 90-tallet. Det krevdes omfattende endringer av ledernes holdninger og væremåte, da vi skulle gå fra å administrere til å bli ledere. Dette medførte mange hotellopphold. Jeg har nok overnattet mer på hoteller enn de fleste.
Og jeg trivdes som fisken i vannet. Ikke en eneste gang opplevde jeg uønsket oppmerksomhet av seksuell art. Mine mannlige kollegaer visste hvor de hadde meg, og jeg fikk oppleve å bli behandlet som en jevnbyrdig.
Hvordan kunne dette være mulig? Det lyder vel nærmest utrolig, sett i lys av alle de kvinnelige lidelseshistorier, i møte med menn med makt.
Jeg hadde ingen kvinnelige rollemodeller, men var klar over at jeg kunne velge mellom to roller; å bli maskot eller en av gutta. Jeg valgte det siste. Og jeg ble akseptert som den jeg var; ei jente med klare meninger og meldinger, som ikke nølte med å ta ordet i forsamlinger. Jeg lot aldri menn være i tvil om hva jeg ville, eller ikke ville. Heller ikke på det private området.
Etter hvert så jeg også kvinner som søkte å innynde seg hos langt eldre menn. Det var ekkelt å se på. Jeg så også de som ble avvist, eller som ikke oppnådde det de hadde håpet på. Noen sa nok også nei for sent, og angret etterpå. Jeg tror det er blant disse vi finner de hevngjerringe kvinnene, som 10-20 år senere har det så vondt med seg selv at de må ødelegge livet til en mann, for at det skal utjevnes.
Det aller verste er likevel at rettssystemet er satt ut av spill. Mannen har ikke gjort noe straffbart, men innrømmes ikke rett til å forsvare seg. I strafferetten er det foreldelsesfrister, men de gjelder ikke i dette tilfellet. Lover kan heller ikke gis tilbakevirkende kraft, men her kan hendelser som ligger mer enn 25 år tilbake i tid, pustes liv i. For meg blir disse vendettaene lik Kafka-prosesser.
Det virker ikke som at noen har tenkt tanken at disse kvinnenes forfølgelse er utilbørlig, og på ingen måte står i forhold til den «urett» de måtte ha lidd. De ødelegger en manns karriere, hans gode navn og rykte, og kanskje også hans private sfære. Den eneste utgangen ser ut til å være at den anklagede legger seg flat og forsvinner ut av offentlighetens lys. Det at det ikke finnes rom verken for å forsvare seg eller på noen måte å ta til motmæle, fremstår for meg som en skamplett på demokratiets spilleregler.
Hva slags ledere får vi på sikt? Vi mister i hvert fall mange gode mannlige ledere. For de er gjerne karismatiske menn med dametekke. Historien er full av eksempler på denne ledertypen. Men disse har Metoo gjort det av med. Ville verden vært bedre uten Roosevelt og Kennedy?
Er vi kanskje på vei mot et matriarkat? – I den forstand at det er kvinnelige verdier og holdninger som skal trone øverst? Visst får vi empati, men vi får også hevngjerrighet, sladder, og en elefants hukommelse når det kommer til spørsmål om gammel urett og gamle nederlag. Er det slik vi vil ha det?