Først publisert: document.no/2020/05/09/enda-et-skritt-pa-veien-til-avskaffelse-av-far-mannen-reduseres-til-en-saedskvett
Republisert med tillatelse av skribent.
Skrevet av Henrik Sundt;
Aldous Huxley skrev «Vidunderlige nye verden» for snart 100 år siden (1932). I boken, som alle bør lese, skrev han om reproduksjonsteknologi og bioteknologi som skulle hjelpe menneskene ved å eliminere mye av det mennesker får lykke fra: Familie, kunst, litteratur, religion, filosofi, vitenskap og kulturelt mangfold. Nå har våre folkevalgte tatt et nytt skritt for å virkeliggjøre Huxleys dystopi. Kjønn har blitt teknologi, og lykken er fullkommen for slike som FrPs Åse Bruun-Gundersen. Her laboratorieteknologi under en intra-cytoplasmatisk sædinnsprøytningsprosess (ICSI) ved et laboratorium i Paris, Frankrike, 13. september 2019.
Fra 1. januar 2009 ble «medmor» innført som nytt begrep i lovverket. Mange bruker begrepet «medfar» på lik linje med «medmor», men juridisk sett finnes ikke en slik betegnelse, fordi den mannlige partner til biologisk far ikke kan være far fra fødselen av. For at to menn skal bli fedre sammen må den ikke-biologiske faren stebarnsadoptere. Det er slik to menn kan bli fedre gjennom surrogati.
Skjønner?
La meg være litt personlig: Jeg har for lengst falt av lasset når det gjelder statskonstruerte begreper som «medmor» og «medfar». Barnelærdommen lærte meg at det kreves én kvinne og én mann for å frembringe barn. Ved siste opptelling fant jeg fortsatt bare to kjønn, selv om jeg vet enkelte hevder det er langt flere der ute. Jeg savner også håndfaste bevis for at X- og Y-kromosomene kan ordne seg i sekvenser som gir to mennesker av samme kjønn muligheten til å få barn. Beklager om dette høres gammeldags og naturstridig ut – det er sikkert bare meg…
Ved å innføre begrepet «medmor» har Stortinget sagt at far er ikke alfa og omega for barn. Han kan komme i form av en sædskvett i et reagensrør. Et barn klarer seg ifølge Stortinget godt nok med to mødre, og far er dermed i prinsippet overflødig. Resonnementet må da bli at det noen få barn kanskje klarer, går greit for alle barn. Eller?
Lovverket bygger på at far ikke lenger er nødvendig. Far er kun en størrelse – fiktiv eller reell – som man med enkelthet kan bytte ut. Far er ikke en person som gutten ser og speiler seg i, eller datteren søker lærdom av eller trygghet hos. Han er ikke en som gir barna en historisk identitet og tilhørighet. Slektsgården er redusert til «sædklinikken borti gata» og Aasmund Olavsson Vinjes dikt «At far min kunne gjera det gilde han hev gjort», er gått ut på dato.
Nå jubles det i Ap, SV og FrP over en ny liberaliserings-reform av bioteknologiloven. Under dekke av begrepet «frihet» står FrPs Åshild Bruun-Gundersen entusiastisk frem og forsvarer den nye reformen:
– Det er deilig å gjennomføre liberalisering av en lov som ikke har vært liberalisert på 16 år. Det er deilig å gi familier og individer mer frihet – og å gi kvinnen mer info om eget svangerskap, sier Bruun-Gundersen.
Hun mener at det er «grunnleggende å ha denne retten» til å få informasjon om eget svangerskap, og peker på foreldres rett til å få vite om fosteret lider av en alvorlig sykdom som gjør at barnet ikke overlever et år engang. Fair enough, dét. Det gir en mulighet for abort.
Men der det nok butter for flere, er der hvor lovendringen liberaliserer vilkårene for rett til assistert befruktning for enslige. Her legges det opp til at kvinner som ikke er i faste forhold skal få bruke sæddonor til å få biologiske barn. Et argument som brukes for at single kvinner med statens velsignelse og på fellesskapets regning kan redusere far til en klinisk sædsprut, er – pussig nok – at den biologiske relasjonen er viktig.
Det er blitt anført mot denne loven at den samtidig undergraver den biologiske relasjonen: Barnet som frembringes av ordningen, får ikke kjenne halvparten av sitt opphav under oppveksten. Implisitt hevdes det da at den biologiske relasjonen ikke er så viktig likevel.
– Er dette inkonsekvent?
– Man kjenner halvparten av sitt biologiske opphav. Vi har dessuten laget et lovforslag der barn har rett til å kjenne donors identitet når barnet er 15 år. Og foreldrene har en plikt til å fortelle dette til barnet.
– Men dette er altså langt ut i barnets ungdom. Realiteten er at barnet har vokst opp uten sin biologiske far. Det fremstår fortsatt inkonsekvent.
– Det er mange tilfeller som viser at dette har gått fint.
Bruun-Gundersen forteller om en omstendelig prosess som ligger til grunn for lovendringen, og denne gangen vil hun ikke at Høyre eller KrF skal forhindre «tidenes liberaliserings-reform på bioteknologifeltet».
– Endelig er det familien og individet som skal få bestemme. Og det gleder et Frp-hjerte.
Men å gi det fremtidige barnet en stemme, det sier hun ikke noe om. Full av entusiasme er hun derimot på egne vegne:
– Hva mener du er det beste argumentet mot liberaliseringen av bioteknologiloven?
– Det finnes ingen gode argumenter.
Kvinner står fritt til å skaffe seg barn på mange måter. «Fort gjort i en port», som det heter på fleip. Men når staten tar en aktiv rolle i å redusere farskapet til en sædsprut på klinikken, oppleves det ikke like morsomt.
Som far føles det faktisk litt vondt.