Foto: Shutterstock
Her trykker vi fjerde leserinnlegg til Mannsforums skrivekonkurranse i 2022.
Les mer om skrivekonkurransen her:
Likestilling – Hvordan er det å være gutt og mann i Norge i 2022?
Les alle leserinnleggene her:
Nr 1 Pappa uten håp
Nr 2 Hvorfor jeg hater meg selv
Nr 3 Omsnuing av vold; hennes “plan B”
Nr 4 Et ødelagt liv
Nr 5 Arbeidssøkeren
Nr 6 Den viktigste tiden i livetB”
Rettsløs eller hjelpesløs?
Av: Ung mann
Jeg vil fortelle hvordan det kan være å vokse opp som gutt og ung mann i Norge i dag. Jeg vet at mange klarer seg bedre enn meg, heldigvis. Dette er jo bare en enkelthistorie, blant mange. Noen gode, noen kanskje mindre gode, som min. Dette er første gang jeg forteller det til noen andre enn leger.
Jeg er i 20-årene. Men jeg føler meg som jeg er hundre år, både blant folk på egen alder og alene.
Moren min fikk familielivet jeg vet hun ønsket seg. Hun ble veldig preget av samlivsbruddet. Slet med depresjoner i større eller mindre grad gjennom oppveksten min. Hun hadde ikke så mye igjen å tilby meg. Hun var der, men ikke egentlig, likevel.
Faren min ble spilt ut på sidelinjen, av seg selv og av andre. Vi hadde noe kontakt gjennom barndommen min, men ting var vanskelige. Han fikk seg en ny familie, tre nye barn. Jeg følte meg aldri helt som en av dem.
Men jeg gledet meg veldig til å begynne på skolen. Og det var kjempegøy der, iallfall de to første årene. Til noen eldre gutter fant ut at de mente jeg ikke hadde en far. Han kom aldri på skoletilstelningene. Mamma, som også ble fysisk syk på et tidspunkt og så annerledes ut, kalte de stygg for å plage meg.
Jeg begynte å trøstespise. Gikk ikke så mye ut lenger, jeg hadde ikke lenger så mange venner som jeg en gang hadde. Etter hvert gikk jeg opp i vekt. Fikk enda flere stygge kommentarer slengt etter meg. Til slutt hadde jeg ingen venner igjen.
Mobbingen fortsatte, år etter år. Fysisk og psykisk. Jeg grudde meg enormt til skolen. Det ødela stort sett alle dagene mine, det å grue seg til skolen hjemme og det å bli mobbet når jeg var der.
Mamma forsøkte å få hjelp til både seg selv og meg, mange steder. På skolen, sykehus, barnevern og andre steder. Møte på møte, ingen ting endret seg. Alle var enige om at det var mobbing, ingen klarte å få slutt på det.
Til slutt ble jeg overfalt bakfra midt i skolegården på skolen, ble slått og sparket mens jeg lå nede i fosterstilling, slik armen til slutt brakk. Ingen kom for å hjelpe. Etter det ble jeg redd andre mennesker.
Jeg fryktet for livet mitt, sikkert unødvendig, men likevel. Hadde mareritt natt etter natt. Jeg ville ikke gå på skolen mer. Etter overfallet gav jeg opp på mange vis. Mamma gav opp.
Jeg måtte ha medisiner for å sove etter det, før jeg engang var blitt tenåring. Fikk diagnoser som depresjon og angst av fastlegen før jeg var ferdig med ungdomsskolen. Til slutt gikk jeg ut derfra uten karakterer. Og stort sett uten å ha vært der.
Ungdomstiden brukte jeg mer eller mindre alene. Psyken min dalte. Jeg begynte med selvskading. Knuste kjøkkenglass og kuttet meg med glasskårene. Slo meg selv til jeg fikk blåmerker. Våknet om natten av marerittene, mobberne innhentet meg til og med i søvne. Jeg slapp ikke engang unna dem der.
Jeg klarte ikke være med andre mennesker, jevnaldrende, lenger. Jeg fikk panikk hver gang vi ble stående i en gjeng og snakke. Jeg var sikker på at de kom til å ta meg. Plutselig og av grunner bare de visste om. Det hadde jo skjedd før.
Jeg fikk psykisk helsehjelp i flere runder frem til jeg var 18. De mente jeg nå skulle klare meg selv, og det var det jeg ville selv og. Jeg var drittlei systemet, møter, prating, det føltes bare som tomprat.
Men det gikk ikke så bra. Jeg forsøkte å ta livet mitt, fikk det ikke til. For en taper. Jeg var forbanna og sint på meg selv da jeg våkna opp på sykehuset. Herregud, så udugelig jeg følte meg.
Det ble DPS etterpå, nå var jeg jo voksen. Før jeg fikk merkelappen «behandlingsresistent» av DPS, etter tre behandlere på under et år, fikk jeg diagnosen kompleks PTSD av flere psykologer og psykiatere. På grunn av mobbing og traumer.
Klarte ikke helt se for meg hva jeg skulle gjøre videre med livet mitt. Klarte ikke fullføre videregående, jeg taklet ikke være i klasserom. Så jeg kom ikke inn på universitetet, om jeg i det hele tatt hadde klart å sitte i en undervisningssal. Fant aldri ut av det.
Bestemte meg for å søke erstatning for mobbingen på skolen. Jeg ble glad da jeg vant i første runden. Det var en fremmed følelse, ganske ubehagelig. Men kanskje kunne jeg få et slags liv jeg og etter hvert, med erstatningen jeg ble tilmålt. Jo, det gjorde meg glad.
Men kommunen anket. I andre runde i retten hentet kommunen opp en gammel psykiater som mente jeg ikke hadde noen PTSD, det kunne man bare få av krig. Så to av tre dommere ble usikre. Det holdt ikke at en av dem trodde meg. Og jeg tapte. Alt.
Men i det minste hadde jeg fortsatt kanskje en sjanse til å få voldsoffererstatning. Jeg hadde jo blitt slått ned bakfra og påført brudd i armen. Det sto jo i legejournalen fra den tiden. Jeg hadde røntgenbilder.
Jeg hadde lest om jenter og damer som fikk voldsoffererstatning etter å ha blitt utsatt for vold og voldtekt. De hadde anmeldt etter veldig lang tid og ikke hadde annet bevis en egne ord. Volds- og voldtektsmannen kunne til og med nektet og sakene bli henlagt, men kvinnene fikk likevel erstatning.
Jeg hadde et lite håp. Kanskje bare noen tusenlapper. Alt hjelper jo når man ikke har nåla i veggen.
Men jeg fikk avslag fra de som styrer med voldsoffererstatning. De mente jeg ikke hadde bevis nok. Jeg klaget til staten. De mente det samme. Jeg klaget til sivilombudsmannen. De mente de andre hadde gjort alt rett, det offentlige. Selv kunne de ikke vurdere bevisene.
Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg snakker aldri om det, men jeg føler meg egentlig sviktet av de som kanskje kunne hjulpet meg. Trodd meg.
De som kunne gitt meg litt verdighet tilbake og kanskje litt rettferdighet. Men jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg, så jeg sier det aldri høyt.
For tiden står jeg på venteliste til en privat psykolog, det har jeg gjort i over et år, men jeg vet ikke lenger om det er noen vits. Det offentlige har sagt jeg er behandlingsresistent, uansett.
Jeg vil egentlig gå på skole, studere. Men jeg får det ikke til. Klarer ikke jobbe. Verden er fortsatt et jævla skummelt sted. Imens jeg venter på noe jeg ikke vet hva er.
Dame og et ordentlig forhold, som jeg ønsker meg mest av alt, kan jeg bare glemme. De blir gjerne med meg hjem. Men etter noen ganger og en stund, sier de at de synes jeg er for rar. For skada. Jeg er ikke den rette for dem.
Dagene er lange. Nettene er enda lengre. Og likevel, på et merkelig vis, går tida. Livet går, kanskje ifra meg. På et vis lever jeg ikke lenger. Iallfall ikke et normalt liv. Jeg tror ikke lenger jeg har noen fremtid. Eller noe valg. Alt er en kamp, alltid, som jeg taper.