I flere lengre samtaler på den svenske alternative TV-kanalen SwebbTV argumenterer professor i filosofi Erik J. Olsson for at Sverige og andre vestlige land preges av en omfattende feminisering av samfunnsinstitusjonene. Ifølge ham har utviklingen bidratt til en kultur som legger større vekt på omsorg, trygghet og konsensus – og mindre vekt på autoritet, konkurranse og konfliktløsning.
Professor i teoretisk filosofi Erik J. Olsson ved Lunds universitet mener at mange av de store samfunnsendringene i Sverige de siste tiårene kan forstås som én overordnet utvikling: en omfattende feminisering av samfunnets sentrale institusjoner.
I flere lange intervjuer på SwebbTV presenterer Olsson hovedtankene fra boken Den mjuka staten, som han har skrevet sammen med sin kone. Catharina Grönqvist Olsson. En av samtalene kan ses her: SwebbTV: Erik J. Olsson om feminiseringen av samfunnet.
I intervjuet argumenterer han for at økt kvinnelig dominans i utdanning, offentlig sektor og sentrale myndighetsorganer ikke bare har endret kjønnsbalansen, men også påvirket verdiene, prioriteringene og arbeidsmåtene i disse sektorene, og derigjennom hele samfunnet.
To parallelle utviklinger
Olsson tar utgangspunkt i to utviklingstrekk som han mener har preget Sverige siden 1970- og 1980-tallet.
Det ene er den udiskutable kraftige økningen i kvinneandelen ved universiteter og høyskoler. Kvinner utgjør i dag flertallet av studentene ved svenske universiteter, og har også fått stadig sterkere representasjon i de høyere sjikt av akademia, offentlig administrasjon, domstoler og andre sentrale samfunnsinstitusjoner.
Det andre er fremveksten av det han beskriver som en stadig «mykere» samfunnskultur.
Ifølge Olsson har verdier som omsorg, trygghet, inkludering og konsensus fått større plass, mens autoritet, disiplin, konkurranse og tydelig grensesetting har fått mindre betydning.
Han mener disse to utviklingstrendene henger sammen.
– Når en organisasjon går fra å være mannsdominert til å bli kvinnedominert, vil også organisasjonens kultur endre seg. Hele organisasjonen blir mykere, sier han.
Kvinner og menn har ulike gjennomsnittlige preferanser
Et grunnleggende premiss i Olssons analyse er at kvinner og menn i gjennomsnitt ikke er like.
Han understreker at dette ikke handler om enkeltindivider, men om statistiske forskjeller mellom grupper.
Olsson viser blant annet til forskning som underbygger at kvinner oftere er orientert mot mennesker, relasjoner og omsorg, mens menn i større grad er orientert mot teknologi, systemer, ting – og også abstrakte idéer.
Han viser også til forskning som beskriver kvinner som mer opptatt av trygghet, mer konfliktsky og mindre tilbøyelige til å ta risiko enn menn.
Når kvinner blir i flertall i toppen av viktige institusjoner, er det derfor ikke så overraskende at disse egenskapene gradvis vil prege institusjonenes kultur.
Akademia som eksempel
Olsson trekker frem universitetssektoren som et tydelig eksempel på utviklingen.
Han forteller at arbeidet med akademisk frihet gjennom organisasjonen Academic Rights Watch fikk ham til å interessere seg for spørsmålet.
Ifølge ham har universiteter i økende grad blitt preget av spørsmål knyttet til identitet, følelsesmessig trygghet, krenkelse og sosial sensitivitet.
Han mener også at dette kan bidra til å forklare fremveksten av det som ofte omtales som «woke»-kultur.
– Mange av disse utviklingstrekkene gir mer mening dersom man ser dem i lys av endringer i hvem som dominerer institusjonene, sier han.
Akademia gir også en illustrasjon av et annet forhold som følger med feminiseringen. Olsson nevner undersøkelser som viser at produktiviteten hos kvinnelige akademikere er vesentlig lavere enn hos mannlige. Denne forskjellen gjør seg gjeldende etter rundt 30 år. Fram til da er det ikke noen kjønnsforskjell. Olsson mener at det er sannsynlig at man vil finne tilsvarende forskjeller på andre områder av arbeidslivet. Et poeng i den sammenheng er den gjennomgående tendensen til langt høyere sykefravær hos kvinner enn menn.
Fra disiplin til konfliktunnvikelse
Et viktig tema gjelder hvordan samfunnet håndterer konflikter.
Olsson mener at mange offentlige institusjoner i dag bygger på strategier som i stor grad går ut på å forsøke å unngå konfrontasjon.
Som eksempel trekker han frem skolen og den såkalte lav-affektive pedagogikken, hvor målet er å roe ned konflikter fremfor å møte de aggressive partene direkte.
– Man skal ikke konfrontere en som skaper uro. Man skal vente det ut, sier han.
Han stiller spørsmål ved hvordan slike metoder fungerer når de møter personer som ikke responderer på dem.
– Hva gjør man hvis personen har fått fem minutter, og når det har gått fem minutter holder personen fortsatt på?
Ifølge Olsson har samfunnet gradvis mistet noe av evnen til å håndtere konflikter gjennom autoritet og tydelig grensesetting.
Familiens rolle er svekket
Et annet sentralt tema i intervjuet er familiepolitikken og forholdet mellom familien og staten.
Olsson hevder at Sverige siden 1970-tallet har gjennomført en omfattende samfunnsomforming der målet ikke bare har vært full likestilling mellom kvinner og menn, men også å gjøre individet mindre avhengig av familien som sosial og økonomisk enhet.
Ifølge ham var den første fasen av likestillingsprosjektet knyttet til juridiske og politiske rettigheter. Den neste fasen handlet om å endre hvordan familielivet organiseres.
– Tanken var at ingen skulle være avhengige av familien for sin forsørgelse. Alle skulle ut i arbeidslivet, sier han.
Olsson mener dette har ført til at stadig flere funksjoner som tidligere lå hos familien, er blitt overtatt av staten eller offentlige institusjoner.
Barnepass, omsorgsoppgaver og deler av det sosiale sikkerhetsnettet er eksempler han trekker fram. Ifølge ham har utviklingen bidratt til at familien gradvis har mistet noe av sin rolle som samfunnets grunnleggende fellesskap.
Han beskriver dette som en overgang fra et samfunn der familien var den primære sosiale enheten, til et samfunn der relasjonen mellom individet og staten har fått større betydning.
– I stedet skal alle jobbe, helst på heltid. Så skal staten komme inn og støtte de som ikke kan skaffe seg inntekt selv, sier han.
Olsson understreker at han ikke argumenterer for en tilbakevending til tidligere tiders kjønnsroller. Hans poeng er snarere at samfunnsdebatten i liten grad har diskutert hvilke konsekvenser det kan få når familiens funksjoner gradvis overføres til offentlige institusjoner.
Han mener også at utviklingen har hatt betydning for synet på foreldreskap. I boken og intervjuet argumenterer han for at farsrollen i mange sammenhenger har fått mindre kulturell betydning enn tidligere, samtidig som omsorgsoppgaver i økende grad er blitt profesjonalisert og institusjonalisert.
Ifølge Olsson handler dette ikke bare om familiepolitikk, men om hvilken type samfunn man ønsker å bygge. Når familien får mindre betydning som selvstendig institusjon, vil staten nødvendigvis få større innflytelse over områder av livet som tidligere ble regulert gjennom familie, slekt og lokale fellesskap.
For Olsson representerer dette en av de mest grunnleggende samfunnsendringene i moderne tid – og en utvikling som etter hans syn sjelden diskuteres åpent, til tross for at den berører både foreldrerollen, barns oppvekstvilkår og forholdet mellom individ og samfunn.
Domstoler og myndigheter
Olsson har også undersøkt spesifikt hvordan rettsvesenet og offentlig forvaltning har blitt forandret.
Han viser til at kvinner i dag utgjør flertallet i flere sentrale deler av statsapparatet, blant annet i domstolene, påtalemyndigheten og ulike forvaltningsorganer.
Dette mener han påvirker hvordan myndigheter vurderer risiko, konflikter og rettslige spørsmål.
Olsson viser til forskning som skiller mellom det som omtales som en rettferdighetsetikk og en omsorgsetikk.
Mens rettferdighetsetikken legger vekt på generelle prinsipper og like regler for alle, mener han at omsorgsetikken i større grad fokuserer på konkrete situasjoner og hensynet til sårbare grupper.
Ifølge Olsson har sistnevnte perspektiv fått stadig større betydning i moderne vestlige samfunn.
Skolen tilpasses jenter bedre enn gutter
Et tema som også opptar Olsson, er gutters situasjon i skolen.
Også i skolesektoren har det skjedd en stor endring i kjønnssammensetningen. Mens 80% av rektorene tidligere var menn, er det i dag omtrent motsatt. Også blant lærerne er det stor kvinnedominans.
Han mener dagens skole i stor grad er tilpasset ferdigheter, arbeidsformer og atferdsmønstre hvor jenter i gjennomsnitt har lettere for å lykkes enn gutter.
Ifølge Olsson har skolen gjennom flere tiår beveget seg i retning av mer stillesitting, mer selvstendig arbeid i steden for kateterundervisning, større vekt på verbal kommunikasjon og mindre rom for fysisk aktivitet og konkurranse. Samtidig har betydningen av struktur og disiplin blitt redusert, og det samme gjelder konkurranse og ambisiøse prestasjonskrav.
Han understreker at dette ikke handler om at gutter er mindre intelligente eller har dårligere læringsevne enn jenter. Problemet er snarere at mange gutter lærer på andre måter og ofte har et større behov for aktivitet, variasjon og praktisk orienterte arbeidsformer.
– Skolen er i dag i stor grad utformet etter det som fungerer best for jenter, sier han.
Olsson peker på at gutter over tid har fått svakere skoleresultater enn jenter på flere områder, og at de i mindre grad enn tidligere fullfører høyere utdanning. Han mener dette ikke bare er et individuelt problem, men et samfunnsproblem som fortjener langt større oppmerksomhet.
Han viser til den såkalte Bunkeflo-modellen i Malmö som et eksempel på at utviklingen ikke er uunngåelig. Prosjektet innebar blant annet daglig fysisk aktivitet for elevene og ble fulgt av forskere over flere år.
Ifølge Olsson viste resultatene at særlig guttene hadde nytte av tiltakene. De faglige prestasjonene forbedret seg, og forskjellene mellom gutter og jenter ble redusert.
Han fremhever dette som et eksempel på hvordan organisatoriske grep kan påvirke læringsresultatene betydelig.
– Til slutt var det like mange gutter som jenter som kvalifiserte seg for videregående skole, sier han.
Olsson mener erfaringene illustrerer at mange av utfordringene gutter møter i utdanningssystemet ikke nødvendigvis skyldes manglende evner eller motivasjon, men hvordan skolen er organisert.
Han argumenterer derfor for at debatten om gutters skoleprestasjoner i større grad bør handle om skolens utforming og pedagogiske metoder. Dersom skolen i hovedsak er tilpasset egenskaper og arbeidsformer som er mer vanlige blant jenter, vil det etter hans syn være vanskelig å oppnå reell likestilling i utdanningssystemet.
For Olsson er dette også en del av den bredere samfunnsutviklingen han beskriver i intervjuet. Når institusjoner preges av andre verdier og prioriteringer enn tidligere, påvirker det ikke bare organisasjonene selv, men også hvordan samfunnet møter neste generasjon. Skolen blir dermed et av de tydeligste eksemplene på hvordan feminisering av institusjoner etter hans syn får konkrete konsekvenser i praksis.
En samlet analyse
Olssons forklaringsmodell vil utvilsomt være kontroversiell.
Kritikere vil kunne hevde at samfunnsutviklingen skyldes en lang rekke faktorer, og at kjønnssammensetningen i institusjonene bare er én av mange mulige forklaringer.
Samtidig representerer boken den mjuka staten et forsøk på å forklare en rekke utviklingstrekk som ofte diskuteres hver for seg – fra skole og akademia til familiepolitikk, offentlig forvaltning og rettsvesen – gjennom én overordnet forklaringsmodell.
For Olsson er det et sentralt poeng at kvinner i dag utgjør flertallet i en rekke samfunnsinstitusjoner. Han mener dette over tid har bidratt til at verdier som omsorg, trygghet og konsensus har fått større plass, mens autoritet, konkurranseorientering og konflikthåndtering har fått mindre betydning. Dette er, slik han ser det, kjernen i det han beskriver som samfunnets feminisering.