Illustrasjonsfoto: Shutterstock
NAV belønner samværssabotasje. Og ingen sjekker barnemorens manipulerende påstander.
Geir er en pappa som opplever et mareritt hver dag etter samlivsbruddet. Han er anonymisert i denne artikkelen, men redaksjonen i Mannsforum kjenner både historien og identiteten.
Geir har to barn, ei jente og en gutt som er i tenårene nå, samlivsbruddet skjedde da barna gikk på barneskolen. Han var samboer med barnas mor som plutselig ønsket å bryte opp. Frem til da hadde de ikke hatt noen spesielle krangler, så det var overraskende for Geir at hun gikk. Men hun hadde planlagt bruddet lenge, for omtrent samme dag lå det et brev i postkassen, der var det satt frem en rekke økonomiske krav.
Selv mente Geir at en rettferdig løsning var at de kunne ha barna halvparten av tiden hver. Men han ble møtt med krav fra moren som han syntes var svært urimelige. Det var Geir som hadde vært mest til stede for barna, men barnemoren krevde økonomisk kompensasjon fordi han, etter hennes påstand, hadde vært for lite sammen med barna.
I den økonomiske rettssaken tapte barnemoren på de fleste punkter. Men saken var langt fra over av den grunn, for barnemorens oppførsel førte til at det gikk nedover med barna. Da bruddet var et faktum, var jenta deres sunn, frisk og aktiv på skolen, hun drev med håndball og Geir fulgte ivrig opp aktivitetene og bidro selv som frivillig i noen av dem. Ikke lenge etter bruddet mistet jenta mer og mer interessen for skole og aktiviteter. Geir forsto ikke først hva som skjedde, men etter hvert ble han klar over at moren manipulerte henne.
Det tok ikke lang tid før det ble en barnefordelingssak, med familievernkontoret som første instans. Da begynte det å bli virkelig ekkelt, forteller Geir. For barnemoren kom med negative påstander mot ham, tatt helt ut av luften. Han fikk høre at han drev med psykisk vold mot henne.
Til Geir kom det frem senere at en sentral motivasjon til løgnene var å få mer penger, både fra ham og fra NAV.
Dessverre fortsatte barnemorens dårlige påvirkning. Datteren tok mer og mer avstand fra Geir ettersom moren fôret henne med negativitet.
Geir fortsatte med å kjøre datteren til håndballtrening da hun var hos ham. Men barnemoren fulgte ikke opp med treningen da datteren var hos henne. Sakte ble det til at datteren droppet hele håndballen.
Jenta hadde gode venner før samlivsbruddet, men også disse ble kuttet ut. Barnemoren sa til Geir at datteren ikke kunne være sammen med vennene sine fordi Geir kjente foreldrene til vennene. Det virket som at barnemoren gikk inn for en splitt og hersk-strategi.
Datteren ble mindre sosial, hun gikk sjeldnere og sjeldnere til skolen. Det siste året har hun ikke vært på skolen i det hele tatt. Geir forteller at han har ikke sett henne på over et år.
Jenta har ikke bare fjernet seg fra vennene sine og fra Geir, men også fra hans øvrige familie, slik som besteforeldre, onkler og tante samt mange søskenbarn. Det er lite sannsynlig at det skal være noe forferdelig galt med dem alle.
Budskapet fra barnemoren var at «jenta må få bestemme selv». Men jenta var manipulert. Geirs mor, som hadde passet begge barna mye, ble møtt med «jeg hater deg!» da hun traff sitt eget barnebarn. «Hvorfor hater du meg?» spurte Geirs mor. «Fordi mamma hater deg!» var svaret fra jenta.
Geir ble bekymret, han ble anbefalt av venner å sende inn bekymringsmelding til barnevernet. Men det ble dessverre slik en kunne regne med. Barnevernet hadde først et møte med datteren og deretter med barnemoren. Til slutt var det et møte med Geir, men da hadde allerede påstandene festet seg hos Barnevernet, Geir møtte liten forståelse. Det var fantasihistoriene som ble «fakta» hos Barnevernet.
Det er veldig lett å ødelegge noe, hvis man går inn for det, sier Geir. For mye innen skole, barnevern og så videre er basert på frivillighet, barnemoren kunne i Geirs tilfelle velge ut akkurat de møtene som var til fordel for henne og droppe de andre.
Geir mener fagpersoner, ja hele systemet, må ha mye større fokus på manipulasjon og løgner. Man bør ikke bare godta enhver historie som fortelles. Man skal lytte når folk forteller, de er viktig, men når beslutninger skal tas, da må man verifisere historiene slik at man tar avgjørelser ut fra fakta.
Beklageligvis er det slik at partene i en sak ikke får lese referatene før de sendes videre til ulike instanser. Dermed får man ikke mulighet til å rette opp eller motstride feil som er satt frem. Slik kan løgner og manipulasjon spres videre fra den ene etaten til den andre, i Geirs tilfelle fikk for eksempel skolen kopi av referater som satte ham helt feilaktig i et dårlig lys.
Både fagpersonene og systemene er ikke rigget for å sjekke hvilke påstander som stemmer eller ikke. Her må det gjøres noe, mener Geir.
Også det eldste barnet til Geir har blitt skadet av barnemorens manipulasjoner og dårlige innflytelse. Sønnen har hatt normalt samvær med Geir helt til nylig, men plutselig ble dette endret tilsvarende som for datteren over et år tidligere.»
Sønnen fortalte også da at han har det vondt hos Geir. Det er som å leve i en dårlig film, sier Geir, og forteller at de to i alle år har hatt det bra sammen.
Heldigvis møtte jeg nylig en erfaren fagperson som med en gang så sammenhengen, forklarer Geir. Fagpersonen var veldig tydelig på at det var manipulasjon fra barnemorens side inne i bildet. Sønnen er sterkt påvirket av sin mors negative påvirkning, konkluderte fagpersonen fra barnevernet.
Tilsvarende som for datteren ble det en ny prosess med NAV og barnebidrag. Det er et rettslig vedtak på at sønnen har fast bosted hos Geir, men NAV bryr seg ikke om at barnemoren saboterer hvor sønnen skal sove. NAV mener det er det reelle overnattingsstedet som skal bestemme hva barnemoren skal få av NAV og hva Geir skal betale i barnebidrag.
Det betyr at det lønner seg økonomisk å bryte avtaler, sier Geir oppgitt. Systemet er rigget feil. Det er ingen konsekvenser hvis man bryter avtaler som er inngått,
Vi spør om en loggbok eller dagbok kunne ha vært til hjelp som et bevis over sabotasjene, men Geir sier at det ville ikke ha hjulpet. Det ville ha blitt påstand mot påstand. Problemet er heller at påstander ikke blir etterprøvd.
Men for sin egen del kan det likevel være fornuftig å skrive loggbok over hva som skjer. Kanskje også barna vil være interessert i å lese når de blir voksne og ønsker å bearbeide hva som skjedde i barndommen.
Heller ikke vitner som kan tale til Geirs fordel, ville ha hjulpet, mener han. I praksis avgjøres barnefordeling mer eller mindre av én person, en sakkyndig (psykolog) som blir oppnevnt. Og hvis denne sakkyndige allerede har konkludert på forhånd, så virker det ikke som at det vil hjelpe med vitner som kjenner forholdene og som da som sier noe annet.
Når man ikke blir enige om hvor ofte barna skal bo hos mor og far, så har man ikke noe annet valg at en må avgjøre det hos en tredjepart, en rettsinstans. I en rettsstat forutsetter en at det som blir avtalt følges, men det viser seg at det har ingen konsekvenser med å bryte dette. Allerede den første uken ble avtalen om samvær brutt, uten at det fikk noen konsekvenser.
Den sakkyndige har stor makt, for stor makt, mener Geir. I hans sak hadde den sakkyndige møter med Geir og barnemoren hver for seg. Også familien til Geir hadde møte med den sakkyndige. Da søsteren hans kom ut fra møtet, hadde hun en veldig dårlig følelse, for inntrykket var at den sakkyndige ikke hadde et åpent sinn, men hadde allerede konkludert, møtet var egentlig bortkastet og var fint bare på papiret over hva som var gjennomført.
Det bør sitte flere sakkyndige i slike saker, mener Geir. At én person alene skal mer eller mindre avgjøre fremtiden for barn, foreldre og familie, uten å kjenne helheten, er skremmende, sier han.
Ifølge Geir kan virke som at det lønner seg å være førstemann som forteller sin historie, det er som om det er den historien som fester seg som et faktum i alle etater. Det blir et slags ekkokammer, den neste som kommer inn med en annen versjon, blir ikke hørt. Påstander blir ikke etterprøvd eller korrigert. Det føres ikke bevis.
I 2023 må det være mer likestilling i slike saker, mener han, man må la begges stemmer bli hørt og vektlagt. Dessverre er resultatet at folk gir opp, for man klarer ikke stå lenge i så fortvilte situasjoner der man ikke får se sine egne barn, og barna blir sykere og sykere. Vi er nødt til å få endringer, sier Geir, blank i øynene. Han virker som en stødig og fornuftig kar, samtidig man kan ane at det er behov for å bryte sammen i gråt, men han mobiliserer under intervjuet.
Jeg har ikke sett datteren min på over et år, gjentar han etter en kort pause med stillhet.
Det er som om du må gå i begravelse hver dag, sa en venn til Geir, for den fortvilte situasjonen forsvinner ikke, man får ikke bearbeidet sorgen slik man gjør etter en begravelse.
Gjennom intervjuet kommer Geir med disse forslagene til hvordan systemet kan forbedres:
- Mer kunnskap om at det kan foregå manipulasjon og sabotasje.
- Påstander og historier hos foreldre og barn må ettergås, det er viktig å lytte, men også å stille kritiske spørsmål.
- Det må ikke lønne seg økonomisk å sabotere samvær eller andre avtaler.
- Det må være flere enn én fagperson som skal avgjøre saker.
- Man bør drøfte om det skal være flere unntak i taushetsplikten i møte med barn.
- Man må få en sjanse til å korrigere referater før de sendes til retten eller til skolen.