Marianne Stidsen om heksejakten hun har gjennomgått i Danmark etter å ha stilt seg kritisk til MeToo, identitetspolitikk og woke-bevegelsen.
Debattinnlegg formidler ikke Mannsforums nettavis sitt offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
I oktober 2021 ble jeg i den danske avisen Information anklaget for å ha begått plagiat i to av mine debattbøker: «Kjønn og identitet. Et spadestikk dypere», utgitt i september samme år, og «Den nordiske MeToo-revolution 2018 – og dens kostnader», som kom ut i 2019.
En ting slo meg, da jeg leste artikkelserien som Information ofret på saken – den første slo avisen til og med opp på forsiden som om det var snakk om en grov forbrytelse – nemlig at ordet «plagiat» kun dukket opp i overskrifter. Leser man lenger ned i artiklene, var det slett ikke dét anklagene gikk på, men i verste fall noe med litt slurv i sitatteknikk og kildehenvisninger.
Likevel er det jo dette de fleste vil huske. Mange leser kun overskriftene, blant annet på grunn av avisenes betalingsmur. Av den grunn ble det umulig for meg å fortsette min ansettelse ved Københavns Universitet, hvor jeg har jobbet som fast ansatt lektor siden 1997, altså i 25 år. Uavhengig av urimeligheten i beskyldningene og uavhengig av min egen benektelse av å ha gjort noe galt – en benektelse jeg holder fast ved – ble jeg stemplet.
Nå var jeg ikke lenger bare hun med feil meninger om MeToo og identitetspolitikk og wokeisme. Nå var jeg samtidig hun som ikke engang kunne finne ut hvordan man setter gåseøynene riktig. På den bakgrunn ble det simpelthen umulig for meg å gå inn i et undervisningslokale og fortsatt opprettholde den nødvendige lærerautoritet overfor studentene.
Utsatt for forfølgelse
Sett med mine brilleglass, er det ingen tvil om at jeg har vært utsatt for systematisk og umåtelig ondsinnet forfølgelse – på grunn av mitt engasjement i dagens kjønns- og identitetsdebatt. Og at plagiatbeskyldningene bare var enda et av mange forsøk på å få meg sparket over ende, så jeg ikke kunne «forstyrre» den nye radikalfeministiske og wokeistiske konsensus med mine kritiske bemerkninger – noe til og med flere av mine politiske motstandere innrømmet. For vi lever som kjent i en tid hvor man ikke ønsker å gå i diskusjon med motstanderne på innholdsnivå. I stedet for å diskutere på livet løs og bruke rasjonelle argumenter, prøver de nye ideologiske geistlige å tie motstanderne på en eller annen illegitim måte.
Det kom likevel noe nyttig ut av det. For min egen såkalte plagiatsak – som ved nærmere ettersyn slett ikke var en plagiatsak – fikk meg til å tenke over en av metodene som ofte brukes ved scenenekt eller kansellering av politiske motstandere og så videre i dag – eller bare folk som ønsker å nyansere debatten, for selv ikke det kan tolereres. Den metoden, som nemlig tar en kriminell, eller semi-kriminell, bestemmelse – det være seg plagiat, det være seg overgrep, det være seg voldtekt, det være seg trakassering, det være seg hatytringer – og gjør den så bred og diffus at alt i prinsippet kan komme inn under den.
Det man har gjort i mitt tilfelle, samsvarer meget godt med det man har gjort på andre områder hvor man har ønsket å «passivisere fienden», det vil si politiske meningsmotstandere eller andre rivaler. Man tar – enkelt sagt – et begrep assosiert med lovbrudd og utvider det til det absurde. Og vips! Slik har man effektivt satt ut av spill de man mener står i veien for målet. Samtidig med at man har fått skremt alle andre fra å si noe. For når de ser hvor lite som skal til for å få folk opp til galgen, holder andre klokelig kjeft.
Sovevoldtektsparagrafen
Det er for eksempel dette som skjer, når man utvider voldtektsparagrafen slik at den kan omfatte nesten hva som helst – hvilket man har gjort i Danmark og Sverige ved å innføre samtykkebestemmelsen, og hvilket man har gjort i Norge ved å i stor stil bruke den såkalte «sovevoldtektsparagrafen» – selv uten foreldelsesfrist – for å få egentlig helt vanlige festglade menn og gutter buret inne i årevis som om de er farlige forbrytere.
Det var for min del, som et eksempel, nøyaktig det som ble tilfellet med Oslo tingretts dom mot Gaute Drevdal. En dom hvor alt som ikke hadde noe med selve voldtektstiltalen å gjøre, men som heller tilhørte moralens mudrete område, var trukket inn som “bevis” på hans skyld. Mens de betydelige bevisene som faktisk var tilgjengelig, vel og merke til fordel for siktede, karakteristisk nok ble feid til side. Og hva skjedde så? Drevdal var knapt feid av banen, før noen av hans tidligere lagkamerater overtok hans forrige jobb.
Det er også det som lett kan komme til å skje dersom man, slik det nå jobbes med i Danmark, lykkes med å utvide rasismeparagrafen slik at den kan dekke nesten hva som helst. I ytterste konsekvens vil man dermed muligens kunne straffes med bot eller fengsel for å referere til biologisk kjønn. Altså for å si sannheten. Det er selvsagt livsfarlig. For når straffelovens bestemmelser gjøres så brede og diffuse, betyr det at det blir helt tilfeldig hvem som blir dømt og hvem som ikke blir dømt.
Med loven som våpen
Dette baner vei for å bruke loven som et effektivt våpen for å få meningsmotstandere av veien. Ja, for å få hele grupper med uønskede holdninger eller identiteter av veien. For når vanlige folk ser heksejakten enkelte mennesker, spesielt menn, blir utsatt for, tenker de seg nok om to ganger før de stikker nesen frem. Det kan godt bli en selv neste gang. Og hvem ønsker det? Samtidig står lagkameratene klare i kulissene for å raskt innta posisjonene til de nedkjempede, når posisjonene blir ledige.
Under dekke av lov, orden, moral og samfunnsansvar og solidaritet med de svakeste, er det med andre ord i virkeligheten snakk om en symbolsk utslettelse av en befolkningsgruppe som man ikke ønsker skal være der, nemlig mannen og alt hans vesen. Eller for å være mer presis: den suksessfulle mannen. Samt alle de som prøver å forsvare ham. Og kun for én grunn: Man vil selv ha hans privilegier. Vel å merke uten det meritokratiske systemet som er bygd opp i Vesten gjennom flere hundre år. Uten å gjøre det harde arbeidet som faktisk kreves for å nå toppen av et område på en legitim måte.
Man vil ha det andre har oppnådd, men uten å fortjene det gjennom utvikling av eget talent og egne meritter. Man vil ha det, uten å anstrenge seg for å fortjene det eller å måtte gi noe for det. Og hvis man ikke får det, skriker og roper man, og klorer og spytter man, til man får viljen sin. For andre våger ikke annet enn å gi etter. Man kan jo selv være den neste som får kniven på strupen, fordi man en gang forsynte seg av en kake for 30 år siden!
Hvem sa mazisme?
Marianne Stidsen er en dansk førsteamanuensis og forfatter og medlem av Det Danske Akademi. Hun snakker utelukkende på egne vegne.