Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Av Hanne-Karine Sperre
Debattinnlegg formidler ikke Mannsforum eller Mannsforums-nettavis sitt offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
I salen sitter det kun mødre
Jeg tillot meg å spørre tenåringene hvor deres far er. Han er ute av bildet, svarer guttene.
I sal 227 i Oslo Tingrett sitter flere tenåringer tiltalt for grov vold. Dette er ingen unik sak. Dette er heller ingen forsvar av gutter som tyr til voldshandlinger. Dette er perspektiv.
Jeg ønsker å løfte frem de unge guttene som begår denne type kriminalitet, for i dette ligger noe av byrden i forebyggingens utfordring.
Trenger de å slåss?
Stadig yngre ungdom er involvert i grovere vold, ifølge politiet. I dette bildet blir etniske minoritetsgutter ofte gjenstand for forenklede ideer om hvem de er.
Begrepene menn, vold og maskulinitet er fortsatt tett knyttet sammen. Parallelt med en endring i hva vi oppfatter som vold, er det også skjedd viktige endringer i mannsrollen. Mye av volden utføres av menn — samtidig er det viktig å understreke at de fleste menn ikke utøver vold.
Gutter har slåss i all tid. Gjengkriminalitet har utfordret det norske samfunnet siden 1950-tallet. Politiet hadde hendene fulle med å rulle opp guttebander og bilbander som spesialiserte seg på alt fra tyveri av elektrisk utstyr, barbermaskiner og filmapparater til dynamitt, våpen og spesielle bilmerker. Unge gutter ble sent til barnevernsinstitusjonen Foldin. Unge kriminelle gutter. På Foldin skulle de umodne guttene oppdras til å bli skikkelige. De skulle bli reale mannfolk, de skulle bli mandige. Men en skikkelig gutt skulle også være i stand til å gi juling og få juling, hvis det trengtes. Hvis ikke ble han stemplet som ynkelig og feig.
I tidligere tider ble ikke slåsskamper mellom gutter betegnet som vold. Slåsskamp var noe man nærmest forventet gutter i mellom. De sloss i skolegården og på fritiden, men handlingene ble ikke definert som vold. Voldshandlingene fikk andre betegnelser på 1950- og 60-tallet, og ble dermed i større grad akseptert. Ved at vi i dag definerer hendelsene som voldskriminalitet, går også aksepten ned. Når handlingene fordømmes, blir det færre av dem. Åpenhet om mange former for vold, som mishandling og overgrep i de private hjem, har ført til at skammen er redusert. Dermed går tallene for anmeldt vold opp, samtidig med at toleransen for vold går ned.
Men som gutt eller mann forventes man fremdeles å tåle. Til de kulturelle forventningene til mannsrollen ligger fremdeles en evne til både å få og gi juling. Som eksempelvis harde taklinger på fotballbanen eller kameratslig boksing imagen.
De unge guttene i sal 227 forventes også å tåle. Ved deres handlinger oppnår de status og selvrespekt. Bak kan det ligge en forventning om at menn skal være tøffe og sterke. De har ingen maskuline rollemodeller som kan balansere deres bilde av verden.
For hvordan være kar når man ikke har en posisjon i samfunnet? Hvordan være kar når man ikke lykkes på skolen? Selv om livet som kriminell byr på omfattende omkostninger for guttene, får de på veien vise at «de er noe». Før guttene blir livstrøtte og vil ut er det ikke lett å komme ut av denne posisjonen. De opplever kanskje for første gang anerkjennelse. Kriminaliteten disse unge guttene begår, kan ses som et «ledd» i et mer omfattende maskulinitetsprosjekt.
Maskuline mannsmyter gjentas og gjentas i ulike innpakninger. Vi ser det på Netflix, i reklame, gangsterrap, mafiafilmer og media og gjennom ulike fortellinger. Bilder som presser seg inn fra alle kanter, der menn inviteres inn til å kjenne seg igjen i den maskuline myten. Gutter som begår mye kriminalitet, og som ikke har tilgang på så mange andre maskuline ressurser, ser ut til å ta invitasjonen på alvor.
En av de unge guttene jeg følger, er straffedømt flere ganger. Blant annet for vold. Som et ledd i utformingen av sin maskulinitet kan man trekke veksel på sentrale elementer i mange fortellinger. I dette bildet er begrepet «cowboymaskulinitet», innført av kjønnsforsker Nina Jon ved Politihøyskolen, et interessant begrep. Se til cowboyens spesialiteter: slåsskamper, sprit, kvinner og livstrøtthet. Han er den mannlige ensomme ulven, iført sporestøvler og cowboyhatt, som streifer omkring uten noe egentlig formål.
Gutten jeg følger tar del i en maskulinitetskultur som har preget kulturen vår i mange tiår. Slik sett er myten om «det ville vesten» mer enn et historisk vingesus fra den gang «Billy the Kid» skjøt vilt rundt seg.
En skikkelig gutt
I 2006 skrev Jon en doktorgrad hvor hun lanserte begrepet «cowboymaskulinitet». Kriminologen har i mange år arbeidet med spørsmål knyttet til maskulinitet, kriminalitet, vold samt likestilling, særlig i et mannsperspektiv.
Jon har tidligere påpekt at noen unge gutter slåss for å vise at de er ekte mannfolk. For gutter med begrenset tilgang på andre ressurser, som gode mannlige rollemodeller, kan kriminalitet være en ressurs for å «gjøre maskulinitet». Når de begår kriminalitet kan de i det minste bekrefte seg selv som menn.
De spiller på det eneste det faktisk har: Seg selv.
Gutten jeg følger er kjennetegnet av tøffhet. I hans liv handler det om å tørre, om selvhevdelse og om å være noe til kar. Historien hans er egentlig en sterk fortelling om individualitet. Han har heller ingen far i livet sitt. Heller ingen andre maskuline rollemodeller. Blant gutta handler det om å være «noe til kar», en identitetstype som innebærer en «pakke» som forplikter. Man er ikke «tøff i trynet» og samtidig «feiger ut».
Gutten er utstøtt. Mobbet gjennom skolegang og på fritiden. Han har søkt anerkjennelse og belønning der han kan få det. Han er en av de med minoritetsbakgrunn som ofte blir gjenstand for forenklede ideer om hvem han er. Et forenklet mentalt bilde som lett kan føre til at han begynner å leve opp til illusjonen om at ungdom med innvandrerbakgrunn er farlig.
Han, som mange andre, har søkt anerkjennelse og belønning der han kan få det. Viktigst er trolig det å være noe.
Offer eller bråkmaker?
Erfaringskunnskap fra SaLTo-nettverket støtter funnet som viser at mange unge gjengangere vokser opp i små leiligheter med mange søsken og en alenemor. Videre pekes det på at enkelte ungdommer enten ikke får lov til, eller vil oppholde seg hjemme, og dermed ofte tilbringer mye tid ute i det offentlige rom.
Nylig publiserte Oslo Politidistrikt en rapport som tar for seg grunnsteiner i barns oppvekst. Familiesituasjon, boforhold, nærmiljø og skolemestring. De unge som rapporten baserer seg på fortalte mye om fraværet av far, at han ikke var en del av livet deres. Far kunne bo et annet sted, være alvorlig syk eller død, han kunne sitte i fengsel eller hadde aldri vært inne i bildet.
Fraværet av far preger altså mange av de unge lovbryternes livssituasjon og handlingsrom.
Opprøret på Bastøys skolehjem i 1915 burde lært oss noe om hva vi ikke bør gjøre med dem som lever vanskelige liv. Den gang var den radikale tanke å bevege seg fra straff til oppdragelse når man skulle hindre at barn og ungdom tok fatt på en kriminell livsvei. Guttene på Bastøy ble karakterisert med begreper som stridige, ondskapsfulle, tyvaktige, ulydige, forsømte, vanartede og løgnaktige.
Historien til guttene som bodde på Bastøy tvinger meg inn på spørsmålet om vi har lært noe.
Flere rapporter har de siste årene tatt for seg oppvekstsvilkårene til de kriminelle gjengangere i Oslo. Bakgrunnshistoriene bærer preg av triste skjebner. Ikke så ulik historiene til guttene på Bastøy. Mange er ofre. For mobbing. Ofre for omsorgssvikt. Vold. Seksuelle overgrep. Ran.
Mange av guttene som ble sendt til Bastøy var ofre for det vi i dag kaller mobbing. Det var imidlertid ikke fordi guttene var ofre at barnevernet den gang grep inn. Det var guttenes handlinger og adferd som førte dem til skolehjemmet.
Salto-rapporten om barne- og ungdomskriminalitet fra 2018 viste oss at tre prosent av barn og unge i alderen 10-17 år var registrert som siktet eller mistenkt for lovbrudd. Andelen barn og unge registrert for lovbrudd var synkende frem til 2015, for deretter å øke i 2018. Økningen gjaldt særlig for unge gjengangere. Fra rekordlave 88 registrerte unge gjengangere i 2015 var det 182 unge gjengangere i 2018.
Halvparten av disse var tvangsplassert av barnevernet, mange hadde eldre søsken med mange registreringer hos politiet, og en betydelig andel var ofre for vold i nære relasjoner, annen vold eller overgrep.
I dag er det 341 gjengangere i Oslo som skaper store bekymringer for politi og kommune. Flere tar til orde for at de bør straffes hardt.
I sal 227 sitter det en ung gutt som er straffet hardt. Jeg lar spørsmålet om hvor mye det hjalp henge i luften.
Selv om konsekvensene for hans kriminelle livsvei står i stor kontrast til de dramatiske begivenhetene på Bastøy, er det like fullt en like aktuell debatt i dag: Hvordan samfunnet kan ivareta barn og unge som av ulike grunner kommer på kant med aksepterte normer?
Temaet bør være gjenstand for en debatt som bærer preg av kunnskap.
Vi lever i et samfunn der prinsippet om barnets beste er brakt inn i sentrum. Det omfatter også at vi har et ansvar for kriminell ungdom, selv om vi ikke liker det de har gjort. Vi har fått en langt bedre rettslig beskyttelse for unge, den etiske beredskapen er høyere og de som jobber med unge er i langt større grad faglærte.
Heldigvis har vi også tatt innover oss at barn har meninger det er verdt å lytte til.
Kilder;
Kjønnsforsker Nina Jon, Politihøyskolen
Oslo Met
SaLTo-rapporter
Politiet – «Risiko og livssammenheng for unge kriminelle i Oslo»