Photo by Pixabay on Pexels.com
Av Arne Børke. Leder MannsForum
I hele verden har barnefaglige vurderinger vært i stadig endring, og vi har fått et stadig mer komplett erfaringsgrunnlag for felles foreldreskap etter samlivsbrudd. Det er stadig større erkjennelse for at barna har behov for begge foreldrene. Likevel kan det se ut som om enkelte områder fortsatt er preget av de samme skyttergravene som for 30 år siden.
En av de mest toneangivende fagpersonene innen barnefaglig område er Odd Arne Tjersland. Han skrev i 1992 doktorgraden sin om meklingsprosessens psykologi. Han fremmet allerede på 80 tallet idéen om en mer meklingsbasert måte å tilnærme seg foreldrekonflikter på fremfor rettssalene. Siden den gang har vi fått obligatorisk mekling for gifte foreldre som skiller seg (1993), Follomodellen (2003) og obligatorisk mekling for samboende (2007).
Dette, sammen med fedrekvoten som tilfeldigvis kom samme år som obligatorisk mekling i 1993, har gitt oss en meget god utvikling mot et mer og mer likestilt foreldreskap.
Likevel er Tjersland fortsatt en av de mest markante motstanderne av delt bosted som utgangspunkt i loven.
Hva mente han om delt bosted i sin doktoroppgave fra 1993?
«Delt omsorg er en ordning som passer for de ganske få som kan svare bekreftende på de betingelser vi har satt opp ovenfor. Delt omsorg kan være direkte uheldig for barn når mor og far fortsatt har et sterkt konfliktfylt forhold»
Tjersland gikk også langt i å antyde at der far ønsker mer tid med barnet, så er dette av økonomiske årsaker, ikke av ønske om å være en tilstedeværende forelder for sitt barn.
«I Norge har vi kommet i den situasjon at et økende antall fedre krever delte omsorgsordninger. Bak denne forandringen ligger mange motiver. Ett av dem er av økonomisk karakter. Vi skal senere vise at fedre kan komme betydelig bedre fra det økonomisk med en delt omsorgsløsning.»
I dag er derimot tonen en annen:
«En økende andel foreldre i Norge tar aktivt del i felles foreldreskap om barn. Det henger sammen med en lovgiving som åpner for dette og en kultur der begge foreldre langt mer enn i tidligere deler den daglige omsorgen og oppfølgingen av barn, en nødvendighet med to i jobb.»
Tjersland har altså fått med seg at vi i dag har et samfunn der begge foreldre bidrar i omsorgen for barna. Barn i dag vokser i stor grad opp med TO likeverdige omsorgspersoner. Og mye av det som har endret seg de siste 30 årene er faktisk takket være Tjerslands pionerarbeid mht mekling, og vi skal ikke være for kritisk til det som ble skrevet for 28 år siden, da dette var i en annen virkelighet.
Det vi ikke forstår er at Tjersland ikke kan se at også betydningen av det kanskje noe belastede begrepet «delt bosted» gjerne ikke er så vidtrekkende som han tror. Særlig ikke når dette bare er et juridisk utgangspunkt, og ikke noe absolutt krav. Tjersland av alle bør forstå verdien av likeverdighet i en forhandlingssituasjon.
La oss se på hva han sa om de juridiske aspektene på dette området:
«I henhold til barneloven (Lov om barn og foreldre av 8. april 1981) skal barnet ha én omsorgsperson etter skilsmissen. Det er denne personen barnet har adresse hos, og som har det primære ansvar for stell, omsorg og oppdragelse av barnet i dagliglivet. I en eventuell tvist om barnet vil vanligvis den som har omsorgen få mest innflytelse.»
4 år etter at dette ble skrevet, ble loven omskrevet (ot.prp 56 1996/97) slik at begge foreldrene fikk lik omsorgsrolle, lik bestemmelsesrett om “stell, omsorg osv…” når man er sammen med barnet.
Konsekvensen av dette var at omtrent hele grunnlaget for tvist mellom foreldrene i dagliglivet falt bort.
Bostedskompetansen er derimot fortsatt holdt utenfor. Og ironisk nok har denne rettigheten trolig mer potensiale til å skape, snarere enn å avhjelpe konflikt mellom foreldrene. Særlig gjelder dette retten til å flytte bort med barnet fra den andre omsorgspersonen uten samtykke.
Det kan virke som om Tjersland og likesinnede ikke er helt oppdatert på denne mindre kjente, men desto viktige lovendringen, som har muliggjort delt bosted, og dermed mer trygghet, men uten de samarbeidsmessige utfordringene med ordningen.
La oss videre se mer utdypende på hvordan han oppfattet delt bosted I 1993, og tilsynelatende fortsatt gjør:
«Når man snakker om delt omsorg, gjør man det oftest i følgende betydning:
I Barna bor omtrent like mye hos mor og far (50/50 samvær). 2 Mor og far har felles foreldreansvar. 3 Omsorgen — i betydningen barnets adresse — er hos en av foreldrene.
Noen foreldre har valgt å fravike punkt 3 og hevder at de begge har omsorgen for barnet når de har delt samvær. Videre har de oppgitt en boligadresse for barnet til Folkeregisteret. Så langt vi vet, er det ingen foreldre som har havnet i en rettslig situasjon for å ha trosset barneloven på dette punkt.»
De 10 siste årene har misforståelsen rundt dette botidssfokuserte synet på delt bosted blitt korrigert mange ganger, og det har vært tydelig understreket at delt bosted ikke har noe med fordelingen av botid å gjøre. Likevel argumenteres det nesten ensidig ut fra botidsaspektet. Som vi har sett, så er både problemene med botid og samarbeid ryddet av veien, men dette ser ikke ut til å ha blitt registrert av fagmiljøet.
Tjersland med flere trekker også ofte frem argumentet om at endring i barneloven vil øke antall konflikter. I årene hvor Tjersland og resten av Norges barnefaglige miljø har ivret for å beholde dagens lovverk har antall foreldrekonflikter i rettssystemet økt fra ca. 1200 per år på 90 tallet til 2700 saker per år i dag! Samtidig er det en enda større andel foreldre, der de ikke har råd til advokat, hvor saken løses ved den ene forelderens selvtekt. Det er dette anarkiet og denne konfliktfokuserte lovgivningen vi vil til livs med å ha et juridisk likeverdig utgangspunkt.
Hvordan kan man som fagpersoner bruke slike argumenter når vi har fasiten på hva dagens barnelov har resultert i? Det må være legitimt at lovgivende forsamling spør seg selv dette og flere andre spørsmål når endring av barneloven er på agendaen.
Manglende kunnskapsgrunnlag i debatten.
Frode Thuen er et av unntakene i Norge som i dag taler for delt bosted som utgangspunkt i loven. Men da i en langt mindre inngripende form enn det kritikerne forestiller seg.
De gangene Thuen ytrer seg i media om dette er andre deler av barnefagmiljøet raskt på banen for å forsøke å svekke Thuens argumentasjon, og da gjerne i flokk. Blant annet i denne kronikken hvor Maren Sand Helland, Tonje Holt og Trine Eikrem svarer på et debattinnlegg fra Thuen. Helland, Holt og Eikrem påstår at svensk forskning sammenligner barn som lever 50/50 med barn som kun bor med en av foreldrene hele tiden.
Dette er direkte feil! Den svenske forskningen har faktisk tatt for seg hele spekteret av forskjellige bostedsløsninger, og forskningen fra Sverige kan derfor i stor grad direkte brukes for Norge.
Frode Thuen blir altså beskyldt for usannheter samtidig som deres egne påstander beviselig er direkte feil. Det burde da være lov å spørre seg hvilke motiver som ligger til grunn for en slik taktikk.
Flytting mellom hjemmene
Et annet vanlig argument mot delt bosted er at flytting er stressende for barnet. Også her har Tjersland sine formuleringer endret seg dramatisk med årene. Tidligere formuleringer viser at oppfatningen var at bare var den ene forelderen skulle ha omsorg for barnet.
Fokuset i dag er i stedet at delt bosted er stressende for barna på grunn av flyttingen frem og tilbake. Men samtidig er definisjonen av vanlig samvær blitt endret slik at dette er annenhver helg og en overnatting midt i uken. Dette innebærer at barnet må forflytte seg mellom foreldrene tre ganger oftere enn ved delt bosted.
Allikevel har vi til gode å se at de som mener at delt bosted medfører stress for barnet på grunn av hyppige flyttinger har noen innvendinger til den løsningen som oftest blir dømt der foreldrene ikke greier å bli enige.
Dette må sies å være en logisk brist som i beste fall kan oppfattes som underlig.
Konfliktargumentet
Helland, Holt og Eikrem kritiserer også Thuen fordi han bruker en over 20 år gammel rapport fra Ekeland og Myklebust når han skriver at delt bosted har en «betydelig konfliktdempende effekt». Det argumenteres med at foreldrene i denne rapporten i utgangspunktet hadde relativt lite konflikter. Men rapporten beskriver derimot at også der konfliktnivået var betydelig ble dette redusert ved valg av delt bosted som løsning. Men Thuen refererer i sitt innlegg også til en relativt fersk rapport fra 2016, men dette hopper Thuens kritikere elegant bukk over. At en av deres egne, nemlig Odd Arne Tjersland selv velger å referere til enda eldre rapporter for å argumentere for det motsatte, og da fra en annen del av verden, se det er visst helt ok så lenge det argumenteres for deres egne standpunkter.
Det må være nyere utvikling, og Ikke minst, den ovenfornevnte lovendringen som legges til grunn. Dette utelukker ikke eldre forskning, men selvfølgelig bare når den fortsatt er relevant for dagens situasjon.
Det har også tidligere blitt argumentert med at forskning som taler for delt bosted som den beste løsningen ikke er relevant fordi den er utført andre steder enn i Norge. Samtidig velger de i argumentasjon mot Thuen å henvise til forskning fra Australia. Forskning fra Australia er åpenbart mye mer relevant for Norge enn den omfattende forskningen som er utført i Sverige de siste årene.
Forstå det den som kan.
Dagens barnefaglige miljø som jobber for å beholde dagens barnelov kan synes å tviholde på et lovverk med begge beina godt plantet i 50-60 tallet. Det er blant annet Tjerslands eget arbeid som har gjort den formidable utviklingen mot mer likeverdig foreldreskap mulig i Norge. Hvorfor ønsker man å beholde et lovverk som går fullstendig på tvers av den nye og moderne omsorgskulturen vi har i samfunnet i dag?
Endringene som har vært i foreldrenes tilnærming til foreldreskapet, oppdateringene av lovgivningen og intensjonene med forslag til ny og mer moderne lovgivning kan være vanskelig å forstå, men vi håper det er manglende kunnskap og ikke et ønske om å beholde denne skyttergravskrigen som ligger til grunn for mye av den negative argumentasjonen.
Barnelovutvalget skal utforme en barnelov tilpasset fremtiden. Da har de kun ett alternativ, og det er samarbeid fremfor konflikt og anarki, samt delt bosted som utgangspunkt i loven. Om de da ikke tror at utviklingen vil reverseres tilbake til der vi var på 50-60 tallet.