Personlig meningsytring.
Denne teksten er anonymisert av nettavisen basert på en samlet vurdering.
Publisert: 25. 07. 2020.
Noe skummelt er i ferd med å skje med rettssikkerheten i Norge. Kall meg gjerne en varsler. En whistle-blower. En konspirasjonsteoretiker. Eller bare paranoid. Men klokka er 02:10. Jeg sover ikke godt i natt. Ikke etter telefonsamtalen jeg fikk i kveld.
For 25 år siden gikk jeg gjennom en slags opprørsperiode. Finne meg sjæl. Det medførte mye festing en stund. Mye alkohol. En joint sendt rundt til de som ville ha. Striper på badet der folk sto med 200-lapper oppi nesa. Det er utrolig hvor fort man kan gå fra å få sjokk av sånne ting til det bare blir en del av gamet. Sene kvelder der musikken pumpa, hvor min selvpåførte tilstand gjorde meg annerledes. Robin Thicke synger om “Blurred lines”. Og ja, det gikk litt rundt i hue på noen og enhver på de festene.
Noen sovna på sofaen. Noen gikk til sengs med hverandre, hadde seg en runde under påvirkning av alle slags droger fra alkohol til cola. Noen ble litt pinlig berørte i det rusen slapp taket på morrakvisten, de stakk ved første anledning. Noen våkna opp og kunne ikke vente til neste fest kom. De satte bare igang igjen i samme øyeblikk som de slo opp øya.
Jeg kan komme på en del episoder som involverer det motsatte kjønn og utydlige grenser fra denne tida. Ingen sa nei rett ut, ingen sa ja rett ut. Ting bare skjedde. I dag, 20 år seinere, har jeg all grunn til å gå rundt med klump i halsen. For hva om en festus begynner å se annerledes på dette? Denne korte, men intense perioden vi var sammen i denne gjengen – hva om en av dem plutselig “forstår” at det var en voldtekt det som skjedde den kvelden? Selv om ingen nei ble sagt? Selv om alle da tilsynelatende var med på moroa?
Dette er realiteten til alle menn som har vært på fest der noe “har skjedd” de siste 10-20 åra. Nå sitter dere bare der med hendene i fanget og sier: “De får sikkert som fortjent, de der som blir dømt. Dommen er sikkert riktig.” Dere går og legger dere om kvelden og føler dere trygge. Tror rettssikkerheten deres er ivaretatt. Så feil kan man ta.
For hva vet du egentlig, om hva du våkner opp til av beskyldninger i morgen? Noen sier at du gjorde noe galt. Kanskje noen du ikke har hatt deg med overhodet engang. Og de får med seg noen som bekrefter at de også synes “offeret” ble voldtatt. Til slutt kommer de andre på at du til og med voldtok dem også en gang. Selv om ingen har snakket om voldtekt i ettertid, ikke før nå. Og etterpå deler de en greit pot med penger som betaling for det de plutselig tenker, føler, husker. En pot du betaler. Men det er ingenting mot åra du får i fengsel…
Det er ironisk. Ikke en eneste mann kan føle seg trygg. Ikke engang den 30 år gamle incelen. For det kan hende han blir beskyldt for noe likevel. Og beskyldninger har man intet forsvar mot i norske rettssaler i dag. Beskyldninger, offerets historie, tanker og følelser, er derimot blitt bevis. Den som oppfatter seg selv som et offer, er et offer. Den som er et offer, skal få oppreisning. Finnes det dårlig med beviser, kan politiet hjelpe å finne mer eller flere.
For meg kan det virke som at hele systemet er rigga for kvinner som av 1000 forskjellige grunner er ute etter en eller annen form for hevn over menn. Enten det er ved å fremstille seg selv som et offer (en behagelig posisjon å være i, man slipper jo å ta noe ansvar selv hverken for gamle synder eller resten av livet, det er bare å skylde på andre for alltid), er i en embetsposisjon som bistandsadvokat med personlig agenda fordi man er systemets og offerets hjelper (og tilfeldigvis tjener rått på størst mulig konflikt) eller bare fordi du er en ung, kvinnelig dommer som synes gamle griser og menn som vet å forsyne seg er umoralske svin som må tas (fordi man er ukjent med de fuktige miljøene, man var opptatt med å lese til eksamen).
Hvor er dere, menn? Sover dere i timen igjen? Skjønner dere ikke at det kan være deres tur til å bli utsatt for dette neste gang? Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv, skrev Øverland i sitt berømte dikt. Norske menn ser ut til å trenge en høygaffel opp bak og vel så det for at de skal våkne. Eller tør de bare ikke? Er de allerede blitt kastrert av kvinnene?
Til tross for at jeg har vært gjennom en periode med “utagerende festing” som det heter på slottet, sover jeg vanligvis likevel rimelig godt om natta. Jeg sitter trygt på min høye hest – for jeg er kvinne, jeg er kanskje hun du festa med og som du til slutt høvla over den der store festkvelden i 2002. Akkurat nå tenker jeg at jeg var med på det selv. Men hvem vet? Om noen år tenker jeg kanskje heller at jeg ble voldtatt. Jeg har bare ikke skjønt det enda. Verst for deg.
Det ligger et hav fylt med udetonerte, falske voldtektsmi(n)ner ute i det norske samfunn. De venter bare på å bli aktivert. Motivert. Og så smeller det. For deg også.
Er du fortsatt like komfortabel denne lørdagskvelden, der du jekker nok en sommerpils og kikker på damene på bryggekanten og håper å få snøret i bånn? Tenker du fortsatt at det bare kan skje alle andre? Jeg ville ikke være så sikker om jeg var deg.