Red. anm.: Tekstforfatter i denne meningsytringen, Anne-Gudrun Klæth Lyngsmo (avbildet), har en mastergrad i psykologi fra NTNU i Trondheim, med etterutdanning fra samme universitet i psykisk helse, voldsproblematikk og selvmordsforebygging. I dag jobber hun ved Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) sitt Veiledningssenter Midt-Norge, som driver et gratis lavterskeltilbud for pårørende til mennesker med rus og psykiske lidelser. Klæth Lyngsmo har også arbeidserfaring fra avisbransjen og bedriftshelsetjeneste. På privaten er hun gift, har et barn og er i tillegg sauebonde.
Teksten under er en bearbeidet versjon av hennes eksamenbesvarelse i kurs i selvmordsforebygging ved NTNU høsten 2020.
Menn topper nok en gang statistikken over gjennomførte selvmord. Det er naturlig å spørre seg hvorfor, og hva som kan gjøres for å forebygge selvmord hos menn bedre enn hva som gjøres i dag.
Selvmordsforebygging har ingen «one size fits all-løsning», og det vil neppe noen gang komme en enkel oppskrift på hvordan man forhindrer at noen velger å avslutte livet sitt på denne måten. Hvert selvmord er unikt, på samme måte som hver mann i en krise som potensielt kan føre til et selvmord eller selvmordsforsøk, er unik. På den ene siden må man ha en tanke om at en bør forsøke å unngå at folk havner i situasjoner hvor det å avslutte livet fremstår som en løsning på problemene
vedkommende opplever. På den andre siden må man ha en tanke om hvordan man kan fange opp de som havner i slike situasjoner. Jeg har valgt å fokusere på det sistnevnte i denne teksten.
Mye litteratur tyder på at selvmordstanker oppstår i møte med det som oppleves som
uoverkommelige utfordringer i livet. Det være seg ensomhet, problematiske relasjoner, eller opplevelsen av å ikke leve opp til mannsidealet en forsøker å leve opp til. Rett og slett en opplevelse av å ikke være den man burde være. Mange forteller om et ideal om mannen som en både fysisk og psykisk sterk person som er forventet å håndtere ting på egen hånd. Samtidig har fokus i samfunnet vært på at man skal søke hjelp for det som tynger en, og snakke med andre, det være seg familie, venner, fagfolk eller andre tilgjengelige personer.
Men hvor enkelt er det å søke slik hjelp for enkelte menn, som kanskje har oppfattelsen av idealmannen som en som fikser alt selv, og som kanskje heller viser sine følelser gjennom atferd som oppfattes som «maskulin» (aggresjon, tilbaketrekning etc.), enn gjennom samtale og synlig tristhet? Tårer og prat oppleves ofte av omgivelsene som lettere å nærme seg, sympatisere med og som lettere å lese enn hva kan sies om aggresjon og tilbaketrekning. Samtidig må en kunne tenke at det er mulig at disse uttrykkene kommer fra samme opplevelse av håpløshet, redsel og smerte. Likevel vil det ene følelsesuttrykket fremme forståelse og nærhet, og det andre avstand og potensielt avsky hos omgivelsene.
Om vi da tenker oss at det kan være de samme behovene og følelsene som ligger til grunn for atferden, aner man også konturene av en kommunikasjonsbrist. Vedkommende havner i en «catch 22-situasjon», en situasjon hvor man kommer like uheldig ut av det om man oppfører seg i tråd med det man oppfatter som maskulint, som om man ikke gjør det. Man kan ikke mestre den mannsrollen enkelte menn forsøker å passe inn i, uten også å vise atferder som bygger avstand til omgivelsene. Og om man ikke lever opp til disse idealene, har man i enkeltes øyne feilet i å være mann.
Dette vil igjen kunne medføre at enkelte menn blir gående med en følelse av å ikke kunne «vinne», av at begge valgmuligheter medfører et potensielt uønsket resultat. Enten ved at omgivelsene ikke oppfatter behovene deres, og stempler dem som problematiske, eller ved at man mislykkes i «manndoms-prosjektet». Når menn med en slik oppfattelse av manndomsidealet møter store utfordringer i livet, kan de være ekstra sårbare. Dette da deres følelsesuttrykk vil kunne tolkes negativt av omgivelsene, og bidra til ytterligere avstand til viktige personer i omgivelsene, heller enn den nærheten, støtten og forståelsen som mennesker i krise trenger. På denne måten blir disse mennene kanskje enda mer ensomme, og fortvilelsen enda dypere.
Konsekvensen av dette for selvmordsforebygging er at vi som samfunn må ta et valg. Vi må enten gå bort fra flere av de forventningene mange i samfunnet bevisst eller ubevisst formidler til menn. Forventninger om at menn skal være maskuline vesen med et begrenset spekter av akseptable følelsesuttrykk. Eller vi må akseptere at menn som opplever slike idealer og søker å leve opp til disse forventningene, vil vise en atferd som samsvarer med dette. Dermed må vi finne nye måter å møte
«tradisjonelt maskuline» følelsesuttrykk på, og møte dem med åpenhet, nysgjerrighet og aksept, heller enn fremmedgjøring og avstand.
Jeg tror at en av flere nøkler til god selvmordsforebygging hos menn, ligger i en kombinasjon av disse. Vi som samfunn må tenke annerledes om hva det vil si å være mann, vi må ha plass til menn i hele deres mangfold, både som gruppe og som individer. Og vi må tåle både de såre og de aggressive følelsesuttrykkene, inn til en gitt grense. På den måten kan vi møte menn i krise der de faktisk er, og ikke der det nødvendigvis er mest bekvemt for oss som samfunn og hjelpere. Dette krever en holdningsendring fra oss som medmennesker, hjelpere og fra fagpersoner, og det krever en endring i den dagligdagse, offentlige og populærkulturelle diskursen omkring maskulinitet og mannsrolle.
Skal vi forebygge så mange selvmord som mulig, må en ha en forståelse av at kommunikasjonen i forkant av et selvmord(sforsøk) kan være meget ulik fra person til person. Vi må derfor ha en større aksept for ulike måter å uttrykke følelser og behov på. Vi kan ikke forvente av menn i krise at de skal tilpasse seg et kommunikasjonsmønster de på forhånd ikke er komfortable og trygge med. Ergo er
det min konklusjon at for å forebygge selvmord hos menn, er en av mange veier til målet at vi som samfunn må bli bedre til å møte følelsesuttrykk fra menn, enten de er preget av tårer, sinne eller tilbaketrekning. På den måten kan en bedre fange opp de mennene som har behov for støtte og hjelp for å unngå at livet blir for tungt å bære på egen hånd.
Les mer av Anne-Gudrun Klæth Lyngsmo her.