Menn som utsettes for vold fra en partner forteller sjeldnere om den og kan møte særlige barrierer når de søker hjelp. Norsk og internasjonal forskning peker både mot mennenes egen forståelse av det de opplever – og mot forestillinger om hvem som kan være offer og hvem som kan være utøver.
«Jeg turte ikke gå hjem», forteller en av mennene i en fersk norsk studie om partnervold mot menn. En annen beskriver hvordan det først var etter bruddet og med avstand til forholdet at han forsto at «sånn skal det ikke være». Det er lett å komme med antakelser om hvorfor menn i liten grad søker hjelp når de utsettes for vold fra en partner. Men vi trenger ikke nøye oss med antakelser. Det er faktisk forsket på hvorfor menn ikke forteller, hvorfor de bruker tid på å forstå det de utsettes for – og hva som skjer når de til slutt ber om hjelp.
Menn utsettes også – men forteller langt sjeldnere
I en tidligere artikkel har MannsForum undersøkt hva forskningen faktisk viser om partnervold og kjønn. Bildet er sammensatt. Menn og kvinner rapporterer relativt likt om enkelte former for fysisk vold og kontroll, mens kvinner er klart mer utsatt for alvorlig fysisk og seksuell partnervold. Denne artikkelen tar utgangspunkt i den delen av bildet som lett blir mindre synlig: Hva skjer når mannen er den som utsettes, og hvorfor søker så mange menn ikke hjelp?
Et av de mest slående norske funnene er allerede mer enn ti år gammelt. I NKVTS’ nasjonale undersøkelse Vold og voldtekt i Norge fra 2014 rapporterte menn og kvinner omtrent like ofte mindre alvorlig fysisk vold fra partner. Men blant dem som hadde opplevd slik vold, oppga 59,1 prosent av mennene at de aldri hadde snakket med noen om det. Blant kvinnene var andelen 21,9 prosent.
Tallene må avgrenses riktig. De gjelder mindre alvorlig fysisk partnervold, ikke all partnervold, og de forteller heller ikke hvorfor mennene tiet. Men forskjellen reiser et viktig spørsmål: Hvis menn kan fortelle om volden når de blir spurt direkte i en undersøkelse, hvorfor har så mange aldri fortalt om den til noen ellers?
En fersk norsk masterstudie ved VID vitenskapelige høgskole går inn i nettopp dette spørsmålet. I Aase Elisabeth Nævras masteroppgave Menn utsatt for partnervold og deres historier fra 22. mai 2026 intervjuet hun seks menn som hadde vært utsatt for vold fra kvinnelig partner og som hadde vært i kontakt med hjelpeapparatet. Problemstillingen var hvordan mennene opplevde å få hjelp og støtte, og hun undersøkte både hva som fikk dem til å søke hjelp og hvordan de selv fremstilte erfaringen med volden.
Studien er liten og kvalitativ. Fem av de seks mennene ble rekruttert gjennom samme organisasjon, og Nævra understreker selv at utvalget begrenser hvor langt funnene kan overføres til andre menn (Nævra 2026, s. 65–66). Men fordi studien går tett på mennenes egne erfaringer, kan den belyse mekanismer som store spørreundersøkelser vanskelig fanger.
«Er jeg et offer?»
Et gjennomgående funn hos Nævra er at mennene ikke umiddelbart forsto det de opplevde som vold. På s. 35 beskriver hun hvordan mennene kunne forstå at forholdet ikke var godt for dem, uten å klare å sette ord på volden. For noen tok det flere år før de forsto alvorligheten.
En av mennene fortalte: «Det høres jo ganske sinnsykt ut da, men når man har levd med det i så mange år så ble til at man, at jeg så på det som normalen for å si det på den måten.» Først etter bruddet og med avstand til forholdet begynte han å forstå at «sånn skal det ikke være» (Nævra 2026, s. 35).
Dette samsvarer med funn fra den norske Proba-rapporten Den mannlige smerte – menns erfaringer med vold i nære relasjoner fra 2017. Også der beskrev menn at det kunne ta lang tid før de erkjente at det de levde med faktisk var vold, og flere hadde bagatellisert erfaringene over tid.
Hos Nævra ser vi samtidig hvorfor en snever forestilling om vold kan gjøre identifikasjonen vanskelig. Fire av de seks mennene fortalte om fysisk vold, men samtlige beskrev psykisk vold. Mennene fortalte om blant annet skriking, trusler, trakassering, nedsettende kommentarer, kontroll og frykt for hva som kunne skje hjemme. Flere beskrev den psykiske volden som mer belastende enn de fysiske skadene.
En av dem formulerte forskjellen slik: «Ja blåmerkene minsker. Borte, det er tre uker så er de vekk. Men ordene sitter igjen» (Nævra 2026, s. 36). En annen sa at det nesten ville vært lettere å forholde seg til «et slag i ansiktet» eller «en blåveis» enn den psykiske volden han opplevde (s. 37).
Det er et viktig poeng for hjelpesøking. En synlig skade er lettere å identifisere og forklare enn et mønster av nedbryting, trusler, kontroll og frykt som har utviklet seg over flere år.
Når volden blir normalen
Nævras intervjuer viser også at enkeltstående hendelser kan gi et misvisende bilde av hva mannen opplever. En av informantene beskrev hvordan en trussel kunne være bygget opp over flere år, mens andre i ettertid kunne se en enkelt episode og avvise den fordi de ikke kjente historien bak (Nævra 2026, s. 35).
Dette er relevant for den bredere forskningen på psykisk vold og systematisk kontroll. Det som på utsiden kan se ut som en kommentar, en krangel eller en enkelt trussel, kan inngå i et større mønster som den utsatte har lært å innrette livet sitt etter.
Nævra fant blant annet at mennene beskrev sosial isolasjon og kontroll over hvem de kunne møte og hvor lenge de kunne være borte. Flere skjulte samtidig det som foregikk hjemme, blant annet for å beskytte partneren. Fem av de seks fortalte om trusler, blant annet trusler om vold, om å miste barna eller om at partneren skulle skade seg selv dersom mannen forlot forholdet (s. 37–38). Her ligger også noe av forklaringen på hvorfor spørsmålet «hvorfor gikk han ikke bare?» blir for enkelt. Vold, omsorg, frykt, barn, skam og kontroll kan virke samtidig.
«Det, fra nå av og utover og ut så er det ikke jeg som bestemmer over livet mitt, det er hennes vold.»
– Mann, Nævra 2026, s. 38.
«Du er jo mann»
En annen barriere handler om kjønn. Eivind Meland og Dag Furuholmen setter dette på spissen i tittelen på sitt debattinnlegg «Du er jo mann». De argumenterer for at etablerte forestillinger om menn, kvinner og vold kan gjøre mannlige ofre vanskeligere å identifisere.
Nævras intervjuer gir konkrete eksempler på hvordan menn selv kan oppleve slike forventninger. Flere beskrev at de ikke følte at de kunne forsvare seg fysisk mot en kvinnelig partner, fordi de fryktet at de da selv ville bli identifisert som voldsutøver.
En mann formulerte dilemmaet særlig tydelig: Han opplevde at fordi han var størst, ble det forventet både at han skulle være i stand til å forsvare seg og at han potensielt kunne bli oppfattet som utøver. Om tanken på å ringe politiet sa han: «For det er jo også min rolle som mann. Jeg skal fikse ting selv» (Nævra 2026, s. 38).
Dette er én manns erfaring, ikke et mål på hvor utbredt forestillingen er. Men den passer inn i et større forskningsbilde. Alyson Huntley og kolleger publiserte i 2019 en systematisk gjennomgang av forskning på hjelpesøking blant mannlige voldsofre. Fem barrierer gikk igjen: frykt for å fortelle, utfordringer knyttet til forestillinger om maskulinitet, ønsket om å bevare forholdet, svekket selvtillit og opplevelsen av at hjelpetjenester ikke var laget eller tilgjengelige for menn.
Forklaringen kan dermed ikke reduseres til at menn er «for stolte». Forskningen peker mot et samspill mellom selvforståelse og omgivelsenes forventninger.
Frykten for ikke å bli trodd
Her blir Yngvil Grøvdals NKVTS-rapport «Ikke verdt å gå til politiet med» fra 2019 særlig viktig. Hun intervjuet 13 kvinner og seks menn som hadde vært utsatt for partnervold uten å anmelde den. Som hos Nævra er dette et lite kvalitativt materiale som ikke kan brukes til å beregne hvor mange som tenker på en bestemt måte.
Grøvdal fant mange felles barrierer hos kvinner og menn. Begge kunne ha følelser for partneren, være bekymret for barna eller tvile på hva en anmeldelse ville føre til. Men mennene skilte seg ut på ett punkt. I sammendraget skriver Grøvdal at mennene «for det meste at politiet neppe ville ha trodd på at de var blitt utsatt for vold fra sin kvinnelige ektefelle eller partner» (Grøvdal 2019, s. 186 i PDF-utgaven). Senere oppsummerer hun at «kjønn så ut til å spille en betydelig rolle for mennenes tilbakeholdenhet» (s. 167).
Nævras ferske materiale peker i samme retning. Alle de seks mennene beskrev det som utfordrende å vise andre hva den psykiske volden besto i, og flere fryktet ikke å bli trodd. Noen mente at den fysiske volden ville vært enklere å forklare nettopp fordi den kunne dokumenteres gjennom synlige skader (Nævra 2026, s. 37).
Dette er en viktig forskjell. Mennene frykter ikke bare at volden er vanskelig å bevise. I flere studier opptrer også spørsmålet om hvorvidt en mann passer inn i forestillingen om et troverdig offer.
Hjelpeapparatet må først oppdage volden
Den andre terskelen oppstår når mannen faktisk søker hjelp. Nævras studie gjør dette svært konkret. Mennene hadde søkt hjelp hos forskjellige deler av hjelpeapparatet, blant annet fastlege, psykisk helsevern, familievern, politi og barnevern. Erfaringene var ikke entydige. Noen fortalte om gode møter, og en av mennene understreket at han aldri hadde opplevd å bli avvist eller ikke tatt på alvor.
Men det var et annet gjennomgående problem: Volden ble ikke nødvendigvis identifisert. Flere fortalte at de hadde kontakt med fastlegen og ble møtt på en god måte, men uten at noen spurte om vold i parforholdet. Noen ble henvist videre på grunn av psykiske plager, uten at spørsmålet om hva som lå bak plagene ble utforsket. To hadde gått i parterapi uten at volden ble avdekket (Nævra 2026, s. 40–43).
Dette skillet er viktig. En mann kan få hjelp mot angst, søvnproblemer eller depresjon uten at noen oppdager at han samtidig lever med vold.
Nævra skriver også at mennene opplevde det vanskelig å orientere seg i hvilke hjelpetilbud som faktisk fantes. En av dem sa: «Jeg var ikke klar over tilbudet, jeg var ikke klar over noe som helst» (s. 40). Flere hadde først og fremst fastlegen som inngang til systemet, mens privat psykolog eller frivillige tilbud for noen ble den hjelpen de opplevde som mest nyttig.
Et identifikasjonsproblem i familievernet?
Nævra trekker selv frem et spesielt relevant forskningsarbeid: Tone Holt, Linda Larsen og Maren Sand Hellands studie Den skjulte volden: Foreldre og terapeuters rapportering av fysisk vold mellom foreldre fra 2022. Nævra oppsummerer denne som en studie som viser utfordringer med å kartlegge fysisk vold, særlig når mor var voldsutøver (Nævra 2026, s. 4–5).
Dette er viktig for artikkelens problemstilling fordi det flytter perspektivet fra bare mannen til tjenestene. Dersom mannen selv har vanskelig for å identifisere volden, og hjelpeapparatet samtidig har vansker med å avdekke vold når utøveren er kvinne, kan de to mekanismene forsterke hverandre.
Men formuleringen må være presis. Holt-studien dokumenterer ikke at hele hjelpeapparatet systematisk overser kvinnelige utøvere. Den gjør derimot spørsmålet om kjønn og identifikasjon empirisk relevant.
Noen blir møtt godt – andre beskriver noe helt annet
Nævras intervjuer viser hvorfor vi bør unngå å fremstille hjelpeapparatet som én enhet. Erfaringene var forskjellige. En mann sa uttrykkelig: «Jeg synes jeg ble tatt på alvor», og beskrev gode erfaringer både med fastlegen og en gruppe han hadde deltatt i (Nævra 2026, s. 41). Andre fortalte om møter som de opplevde som bagatelliserende eller direkte nedverdigende.
Noen opplevde at de ikke fikk vist frem dokumentasjon de mente underbygget volden, mens andre opplevde at deres psykiske reaksjoner fikk større oppmerksomhet enn hva de mente var årsaken til dem. En mann uttrykte frustrasjonen slik: «Hvorfor får jeg ikke hjelp? Har jeg gjort noe, ser jeg helt pyton ut, ser jeg ut som en voldsmann? Jeg gjør ikke det. Jeg får ikke hjelp» (s. 42).
Det er viktig journalistisk å beholde begge deler. Seks intervjuer kan ikke vise hvordan norsk hjelpeapparat generelt møter menn. De kan derimot vise hvilke typer erfaringer som finnes og hvilke spørsmål større studier bør undersøke.
Et offentlig språk der offeret ofte er kvinne
Dette blir også relevant når vi ser på hvordan vold kommuniseres offentlig. I et leserinnlegg i Helgelendingen 22. august 2026, med overskriften «Hvordan hindre vold mot kvinner?», omtales «vold i nære relasjoner, voldtekt og drap av kvinner» samlet som et likestillings-, folkehelse- og samfunnsproblem. Innlegget retter oppmerksomheten uttrykkelig mot vold mot kvinner.
Det er et legitimt perspektiv. Som MannsForum viste i den tidligere artikkelen om partnervold og kjønn, er kvinner betydelig mer utsatt enn menn for alvorlig fysisk og seksuell partnervold.
Men Nævra viser hvorfor språk likevel kan ha betydning. Hun beskriver selv at hun før arbeidet med oppgaven i hovedsak hadde møtt partnervold i medier og offentlig debatt som vold mot kvinner. I teoridelen peker hun også på den rådende forestillingen om at kvinner vanligvis er voldsutsatte og menn vanligvis voldsutøvere, og undersøker nettopp hvordan slike forestillinger kan påvirke mennenes forståelse og møte med hjelpeapparatet (Nævra 2026, s. 1 og 14).
Avisinnlegget beviser naturligvis ikke at menn blir oversett. Men det illustrerer en offentlig innramming som forskningen gjør relevant å undersøke: Dersom mannen allerede er usikker på om det han opplever «teller» som vold, hvilken betydning har det at det dominerende bildet av partnervold fortsatt ofte har en kvinne som offer?
Anmeldelse er en egen terskel
Å fortelle en venn, kontakte fastlege, gå til krisesenter og anmelde volden til politiet er fire forskjellige handlinger. Manglende hjelpesøking må derfor ikke automatisk oversettes til manglende anmeldelse.
Grøvdals studie viser at både kvinner og menn kunne ha mange grunner til ikke å gå til politiet: hensynet til barna, følelser for partneren, usikkerhet om bevis, tvil om volden var «alvorlig nok» og usikkerhet om hva politiet faktisk kunne gjøre. For mennene kom i tillegg den kjønnede usikkerheten om å bli trodd.
Nævra finner en beslektet mekanisme. Flere av mennene beskrev en frykt for at dersom de forsvarte seg fysisk, kunne de selv ende opp med å bli identifisert som utøveren. Noen fortalte også om beskyldninger fra tidligere partner om at de selv hadde utøvd vold (Nævra 2026, s. 37–39).
Det er særlig viktig å være metodisk forsiktig her. Nævra undersøkte mennenes egne erfaringer og fortellinger, og tredjeparter var bevisst holdt utenfor studien. Oppgaven kan derfor ikke avgjøre sannhetsinnholdet i konkrete konflikter mellom partene. Den kan derimot dokumentere at frykten for selv å bli oppfattet som utøver var en reell del av disse mennenes erfaring med å søke hjelp.
Skam og maskulinitet forklarer noe – men ikke alt
Det er nærliggende å forklare menns tilbakeholdenhet med skam og forventninger om mannlig selvhjulpenhet. Forskningen viser at dette spiller en rolle, men den viser samtidig hvorfor «menn må bli flinkere til å be om hjelp» blir en utilstrekkelig forklaring.
Hos Nævra beskriver mennene skam, tap av tro på seg selv og en opplevelse av at de burde kunne håndtere situasjonen. En mann uttrykte det nettopp gjennom forventningen om at han som mann skulle «fikse ting selv» (Nævra 2026, s. 38).
Huntleys systematiske forskningsgjennomgang finner tilsvarende forhold, men også manglende kunnskap om hjelpetilbud, frykt for andres reaksjoner, hensynet til partner og familie og negative forventninger til tjenestene. Proba fant også at ønsket om å håndtere situasjonen på egen hånd var vanlig, samtidig som flere menn manglet kunnskap om hvilke tjenester som faktisk var tilgjengelige.
Når disse funnene ses samlet, ligger terskelen derfor både inne i mannen og i omgivelsene rundt ham.
Et alvorlig funn: Alle seks fortalte om selvmordstanker
Et av de mest oppsiktsvekkende funnene i Nævras studie handler om selvmordstanker. Dette var ikke et spørsmål i intervjuguiden. Likevel kom temaet spontant opp hos alle seks mennene. Nævra skriver i funnkapitlet at «samtlige av mennene har hatt selvmordstanker», og allerede i oppgavens sammendrag trekker hun dette frem som funnet som særlig skilte seg ut (Nævra 2026, s. III og 39).
Dette kan ikke brukes som et anslag på hvor vanlig selvmordstanker er blant menn som utsettes for partnervold. Seks informanter, hvor fem er rekruttert gjennom samme miljø, er et altfor lite og selektert materiale til det. Nævra er selv tydelig på studiens begrensede overførbarhet.
Men funnet bør heller ikke avskrives. At et tema forskeren ikke hadde satt opp som eget spørsmål, spontant kom frem hos samtlige seks, er et alvorlig signal som fortjener videre forskning. Nævra viser dessuten til tidligere norske kvalitative studier hvor selvmordstanker og selvmordsforsøk også er beskrevet blant menn utsatt for partnervold (s. 54).
Funnets viktigste betydning er derfor ikke «seks av seks». Det er forskningsspørsmålet det reiser: Hvor sterk er sammenhengen mellom partnervold mot menn, psykiske belastninger og suicidalitet i større og mer representative utvalg?
Støtte kan være avgjørende
Nævras studie viser samtidig noe om hva mennene selv opplevde som nyttig. Fem av de seks hadde brukt en frivillig forening for menn, og de beskrev betydningen av å møte mennesker som forsto erfaringene deres. En av mennene beskrev støtten som selvmordsforebyggende, mens flere fortalte at fellesskapet gjorde det lettere å snakke om selvmordstanker og å få hjelp til å håndtere dem (Nævra 2026, s. 43).
Andre beskrev gode erfaringer med privat terapeut. Fellesnevneren var ikke nødvendigvis om hjelpen var offentlig eller privat, men opplevelsen av å bli forstått, få satt ord på det de hadde opplevd og bli tatt alvorlig.
Dette samsvarer også med Hogan, Clarke og Wards britiske studie, der menn som ble trodd og møtt som voldsutsatte beskrev dette som betydningsfullt, og med norske studier av menn på krisesenter som viser at mange er svært fornøyde med hjelpen når de først kommer frem til riktig tilbud.
Forskningen har fortsatt betydelige hull
Nævra avslutter selv med å etterlyse større og bredere studier, både kvalitative og kvantitative. Hun peker på at forskning om menn som utsettes for vold av kvinnelig partner finnes, men at det fortsatt er behov for flere studier som kan undersøke menns erfaringer og hjelpeapparatets møte med dem (Nævra 2026, s. 67).
Flere spørsmål er særlig viktige. Blir menn og kvinner som beskriver sammenlignbare voldshendelser identifisert som voldsutsatte på samme måte? Oppdager familievern, helsevesen og politi vold like godt når utøveren er kvinne? Hvor ofte søker menn hjelp for psykiske plager uten at underliggende partnervold avdekkes? Og hvor stor betydning har frykten for selv å bli oppfattet som utøver?
Det samme gjelder suicidalitet. Nævras funn er alvorlig, men ikke egnet til å beregne risiko. Nettopp derfor trenger vi større studier som kan undersøke sammenhengen på en måte som skiller effekten av partnervold fra andre psykiske og sosiale belastninger.
To terskler – ikke én
Når forskningen leses samlet, blir hovedbildet tydeligere. En mann som utsettes for partnervold kan måtte passere to terskler før han får relevant hjelp.
Den første ligger hos ham selv. Han må forstå at det han opplever faktisk kan være vold, erkjenne at volden er alvorlig nok til å fortelle om og oppfatte det som legitimt å be om hjelp. Nævras menn beskriver hvor vanskelig dette kan være når volden gradvis har blitt normalisert, når den primært er psykisk, eller når mannen opplever at han egentlig burde klare å håndtere situasjonen selv.
Den andre terskelen ligger utenfor ham. Når han først forteller, må personen eller institusjonen han henvender seg til kunne identifisere volden. Nævras materiale viser både menn som opplevde å bli tatt på alvor og menn som opplevde det motsatte, men også et mer subtilt problem: menn som var i kontakt med tjenester uten at volden i det hele tatt ble oppdaget.
Forskningen gir ikke grunnlag for å si at hjelpeapparatet generelt avviser menn. Det gir heller ikke grunnlag for å forklare den lave hjelpesøkingen bare med mennenes egne holdninger.
Det er nettopp derfor spørsmålet må stilles begge veier: Hvorfor forteller så mange menn ikke om volden – og er hjelpeapparatet godt nok rustet til å se dem når de faktisk gjør det?
Kilder
- Nævra, Aase Elisabeth (2026). Menn utsatt for partnervold og deres historier. En kvalitativ studie om menns erfaringer når de har blitt utsatt for vold av kvinnelig partner. Masteroppgave, Master i familieterapi og systemisk praksis, VID vitenskapelige høgskole, Oslo, 22. mai 2026.
- Thoresen, S. & Hjemdal, O. K. (red.) (2014). Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv. NKVTS, rapport 1/2014.
- Grøvdal, Y. (2019). «Ikke verdt å gå til politiet med»: Om vold i parforhold som ikke er anmeldt. NKVTS, rapport 5/2019.
- Grøvdal, Y. & Jonassen, W. (2015). Menn på krisesenter. NKVTS, rapport 5/2015.
- Sogn, H. & Hjemdal, O. K. (2009). Vold mot menn i nære relasjoner. NKVTS.
- Lien, M. I., Staalesen, P. D., Lorentzen, J. & Ekenstam, C. (2017). Den mannlige smerte – menns erfaringer med vold i nære relasjoner. Proba samfunnsanalyse, rapport 2/2017.
- Huntley, A. L., Potter, L., Williamson, E., Malpass, A., Szilassy, E. & Feder, G. (2019). Help-seeking by male victims of domestic violence and abuse (DVA): a systematic review and qualitative evidence synthesis. BMJ Open, 9:e021960.
- Hogan, K. F., Clarke, V. & Ward, T. (2021). Men’s experiences of help-seeking for female-perpetrated intimate partner violence: A qualitative exploration. Counselling and Psychotherapy Research, 21, 934–945.
- Holt, T., Larsen, L. & Sand Helland, M. (2022). Den skjulte volden: Foreldre og terapeuters rapportering av fysisk vold mellom foreldre. Fokus på familien, 50(4), 334–357.
- Douglas, E. M. & Hines, D. A. (2011). The Helpseeking Experiences of Men Who Sustain Intimate Partner Violence: An Overlooked Population and Implications for Practice. Journal of Family Violence, 26, 473–485.
- Douglas, E. M., Hines, D. A. & McCarthy, S. C. (2012). Men who sustain female-to-male partner violence: factors associated with where they seek help and how they rate those resources. Violence and Victims, 27(6), 871–894.
- Hines, D. A. & Douglas, E. M. (2015). Health Problems of Partner Violence Victims: Comparing Help-Seeking Men to a Population-Based Sample. American Journal of Preventive Medicine, 48(2), 136–144.
- Hines, D. A. & Douglas, E. M. (2016). Relative Influence of Various Forms of Partner Violence on the Health of Male Victims: Study of a Helpseeking Sample. Psychology of Men & Masculinity, 17(1), 3–16.
- Williamson et al. (2020). Help seeking by male victims of domestic violence and abuse: an integrated mixed methods synthesis of systematic review evidence. BMC Health Services Research.
- Bufdir (2026). Menn på krisesenter. Statistikk for 2025.
- MannsForum (2026). Partnervold og kjønn – hva viser forskningen egentlig?