Fra arkivet – tilbakeblikk på boken: “Forsvarstale for mannen”, fra 1995. Av Jan Brøgger
Vemund Vennestrøm, Oslo 2020
Jan Brøgger om det feministiske mannehatet og en forsvarstale for menn
En tjuefem år gammel forsvarstale for mannen måtte jeg bare lese. Ikke minst fordi jeg ble fortalt at den var et godt motinnlegg til tidens feministiske debatt, og fordi boken skulle ha blitt fullstendig tiet i hjel, fikk jeg høre. Akkurat det tror jeg ikke kan være hele sannheten, men mer om det senere.
Jan Brøgger var sosialantropolog og psykolog, professor og dekan ved det humanistiske fakultet ved NTNU.
Boken “Forsvarstale for mannen” er et tidlig norsk pionerarbeid for et mannlig perspektiv i likestillingsdebatten, og et forsøk på å lage et akademisk fundamentert forsvar for mannen, som et forsvarsverk mot tidens mange feministiske angrep. Med forfatterens egne ord: “Det er derfor på tide at det gis et maskulint tilsvar til enkelte av de aggressive feministenes mest ydmykende anklager mot mannens innsats i sivilisasjonsprosessen.”
Brøgger observerte at det skjedde en ideologisk sammensmeltning mellom en uforsonlig marxistisk kampideologi og kvinnekamp etter 68-opprøret.
“I Oslo ble det i 1972 proklamert et kvinneaktivistmanifest med følgende ordlyd:
Kvinneaktivister peker ut hvem som er kvinnesakens fiende: Mannen“.
Brøgger mener hat mot menn ble en del av kvinnekulturen, og at det i Norge ble klarest formulert av Gerd Brantenberg i disse linjer:
“(…) Uten mannehat ville det antagelig ikke vært noen kvinnebevegelse i det hele tatt. Uten lesbiske kvinner ville det heller ikke vært noen kvinnebevegelse. Det er klart at mannløshet gir klarsyn. Det er klart våre kvinnefelleskaper gir oppmuntring. Det er klart her – og bare her – kan det sunne, naturlige og befriende mannehatet fritt få komme til utrykk (…)” (Gerd Brantenberg, 1983, s. 105-106).
Brøgger bemerker i boken at en kollektiv fordømmelse av en kategori mennesker på bakgrunn av deres biologiske forutsetninger, grenser til rasisme (s 10).
“(…) den såkalte kvinneforskningen ved universitetene domineres av kvinner, og så snart kvinnene får makt, er de like beredt som mannen til å misbruke den” (s 223). Han påpeker også at mange av likestillingskampene ikke ser ut til å handle om likestilling, men en kamp for kvinneprivilegier, og da privilegier som mannen ikke har.
“Kvinners kamp bør applauderes av alle som føler seg forpliktet av opplysningstidens store prosjekt; den menneskelig frigjøring”. Så det er altså ikke kvinners frigjøring og likestilling Jan Brøgger vil til livs.
Boken “Forsvarstale for mannen” er et produkt av sin tid. Tidvis utdatert i sine forsvarstaler mot for lengst avsluttede diskusjoner, eller det manifesterer seg i gammeldagse holdninger man i dag kan smile litt overbærende av. Men innimellom er boken fortsatt høyst aktuell med innlegg som passer rett inn i dagens likestillingsdebatt.
“Nå er dødsrisikoen for brystkreft 14 ganger større enn prostatakreft. Likevel er bevilgningen til brystkreftforskning og behandling 660 prosent høyere enn for prostatakreft. For hver kvinne som dør av brystkreft er det bevilget 47 ganger mer penger enn for hver mann som dør av prostatakreft” (s 21).
Og jeg kan legge til at 47 ganger mer penger til kvinnehelsen må ha gitt fantastiske resultater, nå 25 år senere dør det 4 ganger flere menn av prostatakreft enn kvinner av brystkreft. At kvinnehelsen er lavere prioritert enn mannehelsen er en dødelig myte for menn.
Like aktuelt tema også i dag; er at Jan Brøgger ble kontaktet av fortvilte fedre som blir utsatt for det foreldrerettslige fremmedgjøringssyndrom (i dag bedre kjent som PAS eller foreldrefremmedgjøring). Fedre som ble presset ut av sine barns liv, og som ønsket å prøve saken for retten, hvorpå Brøgger påpeke at fedrenes utsikter er “alt annet enn lyse”, den gang som i dag, dessverre. “En fremtredende jurist jeg har drøftet disse spørsmål med, har også gjort meg oppmerksom på den fare som er til stede for at en pågående far vil bli møtt med beskyldinger om seksuelt misbruk. Overfor slike beskyldninger vil han som regel være ganske hjelpeløs, uansett hvor uskyldig han måtte være“ (s 207).
I dag, 25 år senere, er denne teknikken profesjonalisert, og brukes fortsatt like kynisk til å presse fedre vekk fra sine barn, noe boken Samværssabotasje beskriver utfyllende.
Boken inneholder ellers mye godt begrunnet stoff og berettiget kritikk av enkelte feminister:
“En av de mest tvilsomme påstander er at det maskuline kjønn er det privilegerte og at menn igjennom hele historien alltid har undertrykket kvinnene. En av de mest prominente representantene for dette syn er Marilyn French”. Brøgger siterer feministen Marilyn French: “Mange leger forsøker å styre kvinners forplanting eller finner glede i å lemleste kvinners kropper”, og hun hevder også at “det amerikanske retts- og straffesystemet fører en regelrett krig mot kvinner”. En anklage som ikke virker veldig rasjonell, så lenge 95% av alle i amerikanske fengsler er menn.
En annen av Marilyn French påstander som er blitt gjentatt så mange ganger at den ses som en etablert sannhet; er at kvinner arbeider mer enn menn. En undersøkelse ved University of Michigan konkluderte med at en gjennomsnittlig mann arbeider 61 time pr. uke, og den gjennomsnittlige kvinne i 56 timer pr. uke. (s. 22).
Boken inneholder store mengder fakta relevant for likestillingsdebatten også i dag:
For eksempel at kvinner i både Norge og USA har brukt sin politiske innflytelse til å øke strafferammene, mannens lovgivning derimot har ofte hatt som hensikt å beskytte kvinner. I deler av USA på 1800-tallet var det ektemannen som måtte sone i fengsel hvis kona ble dømt for en kriminell handling, som bare er et av bokens mer ufrivillig komiske eksempler. Denne systematiske skjevheten er så absolutt til stede i dag også, noe dette eksempelet fra boken demonstrerer godt: I USA har en mann dømt for mord 20 ganger større sjanse for å bli dømt til døden enn en kvinne (s 219). I Norge er ulikheter for loven også mye diskutert for eksempel; her, her, og her. Men som alle vet får man ikke likestilling av å diskutere, det må gjøres noe også.
Hovedmålet til Jan Brøggers bok var å gi et bidrag til mannens selvforståelse, og slik jeg forstår forfatteren mener han kvinner og menn er likeverdige, men ikke like. Derfor har begge kjønn en særegen natur som vi må ta hensyn til. Å tilrettelegge for “mannens særegne natur” er vel en lite akseptert tanke vår tid, tilsvarende i -95 vil jeg tro. Men siden dette er bokens visjon (og i tillegg har enkelte interessante argumenter), er det på sin plass å skrive litt om det:
Bokens antropologiske anekdoter viser hvordan kvinner oppfyller sine forventninger fra forskjellige samfunn ved å bære frem barn. Kvinnens rolle er altså klart definert fra naturens side og hennes status som mor er udiskutabel. Mannens bidrag derimot er i mindre grad pålagt ham av naturen selv. Mannens rolle er et kulturprodukt, og forskjellige samfunn har ofte en sterkere rituell innvielse av mannen for å innordne menn under kulturens kontroll.
Mange folkeslag har egne nedsettende ord på menn, ofte brukt av kvinner, for å sette mot til menn eller advare om konsekvensene av å ikke leve opp til forventningene samfunnet stiller, skriver Brøgger.
Forskjellige kulturer bruker manndomsritualer til å trekke unge gutter vekk fra mors skjørtekant og inn i mannens verden. Forestillingen om at maskulinitet ikke er noe du er født til, men noe du må gjøre deg fortjent til går ofte igjen, og dypest sett handler manndomsprøver om å lage dugelige menn av smågutter. Manndomsprøvene avspeiler oftest hva de forskjellige samfunnene forventer av menn, skriver Brøgger videre.
Jeg kan strekke meg til at dette er interessante tanker, men det føles ikke veldig relevant som forsvarstale for en mann i år 2020. I den vestlige verden tror jeg ikke lengre menn og kvinner føler de har egenverdi kun fordi de fyller et samfunnsbehov. Det som før måtte kultiveres inn med ritualer, blir i dag institusjonalisert inn i utdannelsesløpet. Pugging og gode karakterer er samfunnets krav til å innordne seg, for å få det livet man selv ønsker seg.
“Sivilisasjonens grunnvold er det solidariske samarbeidet mellom mann og kvinne“. “Det store antall barn som vokser opp i den vestlige verden uten en far i dag, er uten sammenligning vårt viktigste samfunnsproblem i dag”, sier Brøgger.
I boken trekkes George Gilder frem. Han hevder at et samfunn som domineres av økonomisk overlegne kvinner, kombinert med kvinners seksuelle makt, vil være et hinder for unge menn til å finne et sivilisert uttrykk for sin seksuelle identitet. Og at menn vil falle tilbake på mer primitive uttrykk for maskulin adferd som fallisk aggresjon, og gå til angrep på samfunnets struktur (s 116).
Jeg må innrømme at jeg trakk litt på smilebåndet, men selv om språkdrakten er gammeldags, er selve problematikken høyst reell: Unge menns utenforskap og mangel på mening fryktes å bli en av vår tids største trusler mot samfunnet, og det kan få stå som et åpent spørsmål om Brøgger og Gilder her på et vis har skuet inn i fremtiden, og beskrevet hva vi i dag kaller incels.
I det tradisjonelle bondesamfunnet var både mor og far nærværende på en mer selvfølgelig måte, står det i boken. Fars rent fysiske fravær er av nyere dato i kulturhistorisk sammenheng, omkring 1900 var 90% av amerikansk befolkning sysselsatt i jordbruket. Industrialiseringen var eksplosiv i det nittende århundret, og farsrollen var relativt intakt inntil 50-tallet.
Maskulinitet har fått skylden for det høye voldsnivået i samfunnet. Men Brøgger mener at tradisjonell mannsrolle ikke er skyld i volden; forholdet er omvendt: “Voldsnivået skyldes svekkelsen av den tradisjonelle maskulinitets brennpunkt – farsrollen. Fars fravær i både nærmiljøet og i gutters oppdragelse skaper utrygghet“. Først når menn skyves ut av den rollen som best siviliserer maskulinitet, så øker volden i samfunnet.
Boken har en referanse til Robert Bly for å understreke poenget: “Politisjefen i Detroit har fortalt at unge gutter han arresterte, ikke bare manglet ansvarlige menn hjemme – de hadde aldri møtt noen” (Bly, 1990, s. 48).
Det er en tendens til å se på maskulinitet som et uttrykk for patriarkatet, men det er feil, mener Brøgger. Kvinner kan føde gutter, men de kan ikke skape menn. Og det er, slik jeg forstår av boken, målet med forskjellige kulturers manndomsritualer. På et stadium må gutter ta avstand fra mor og det feminine hun representerer, fordi gutter skal ikke vokse opp som kvinner. Å være mann handler først og fremst om å ikke være kvinnelig. Man kan ikke ta ifra gutter maskulinitet. Den vil manifestere seg på en eller annen måte, og maskulinitet finner sin fineste form i et forpliktende samarbeid med en kvinne. Dette er et tilbakevennende tema igjennom boken.
At boken “Forsvarstale for mannen” av Jan Brøgger ikke ble mottatt med jubel fra feministisk hold sier seg selv, men ble boken virkelig tiet i hjel? Bøker som taler opinionen rett imot blir jo ofte det, men jeg undres om den vel så mye ikke traff sitt publikum. Sannsynligvis er den for akademisk til å appellere til store leserskarer, uforståelig stor vekt på antropologi (noe man kanskje kan tilgi en antropolog?), og fullstendig imot samfunnets rådende oppfatning.
Forfatteren forsøker å lage et teoretisk fundament for sitt forsvar av mannen, og det står respekt av forsøket, men jeg vil ikke si at prosjektet lykkes særlig godt. Hva den derimot lykkes godt med er å skape rasjonelle og gjennomtenkte alternativer til de feministiske perspektivene, og boken henter mange eksempler som viser at ordet “likestilling” den gang som nå, ofte brukes som pynteord for kjønnsfordeler som bare kvinner nyter godt av. Boken er utvilsomt et tidlig norsk pionerarbeid, den gir et spennende historisk tidsbilde, og en veldig sjelden referanse for å forstå utviklingen frem til vår tids debatt.
Er du så heldig å komme over et av de få eksemplarene som fortsatt finnes, er den så absolutt verdt å lese.