Førsteamanuensis og forsker Jan Arvid Haugan mener norsk skole ikke klarer tilpasse seg hverken jenter eller gutter. Men guttene blir likevel taperne.
Nylig har Haugan, som er førsteamanuensis ved institutt for pedagogikk og livslang læring på NTNU, publisert to kronikker om gutters frafall i skolen og problemene både guttene og samfunnet står overfor i denne forbindelse.
“Hvorfor blir ikke denne gruppen (altså gutta, red. anmrk.) prioritert sterkere av politikere, forskere og praktikere?”, spør Haugan i kronikken Jentene lider, gutta taper: Nå er det på tide å heie mer på gutta! Den ble nylig publisert på Midtnorsk debatt, Adresseavisens debattsider.
Haugan har også fått publisert en kronikk i Dagbladet, med tittelen Guttene faller fra i skolen – Nå må guttene prioriteres.
Motstrøms å argumentere for guttene
Førsteamanuensisen utfordres på litt høyttenkning om problematikken han skriver om i sine kronikker.
– Hvorfor har vi ikke mer fokus på å hjelpe guttene som sliter og har vi glemt guttene i skolen?
– Dette er vanskelig å svare på. Det er vel litt motstrøms å argumentere for gutter og menns velvære både i politikken, i forskningen og i pedagogisk praksis? Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD, rapporterer at ingen land har en nasjonal politikk for å redusere kjønnsforskjeller der disse går i gutter og menns disfavør. Når det kommer til forskning kan det være vi lever i en tid det er vanskelig å få tilslag på søknader om forskningsmidler til prosjekter som spesifikt skal ivareta for eksempel gutters læring og utvikling? Den manglende vektleggingen i skolen kan være på grunn av at gutter som sliter ikke klager eksplisitt? Dette kan gjøre det vanskeligere å registrere guttas utfordringer? Deres frustrasjon kommer kanskje til uttrykk som utagering og blir tolket som problematferd?, spør Haugan retorisk, og legger til:
– Jentenes frustrasjon kommer til uttrykk som følelsesmessige utbrudd. Det er en forståelig lærerrefleks å ikke anerkjenne og godta utagerende problematferd, og samtidig være omsorgsfull og omfavne følelsesmessige utbrudd. Alt dette resulterer i at guttas utfordringer ikke blir hensyntatt i tilstrekkelig grad.
Selvforsterkende negativ spiral
Problematikken Haugan legger frem i sine kronikker, er basert på forskning han har gjort sammen med kollegaene Per Frostad og Per Egil Mjaavatn. Her så de tre på skoleprestasjoner i form av karakterer.
– Annen forskning tyder på at det i utgangspunktet ikke er noen forskjell på gutter og jenters anlegg og evner for skoleprestasjoner. Guttene underpresterer imidlertid sammenlignet med jentene, og dette får konsekvenser for deres valgmuligheter, forklarer Haugan.
I første omgang merkes det ved valg av linje og skole i videregående skole. Når jentene har 4,6 grunnskolepoeng høyere i snitt, fører dette naturligvis til at flere gutter enn jenter ikke får oppfylt sine førstevalg.
– Vi har alle kjent på at det påvirker vår motivasjon negativt om vi må ta til takke med vårt andre-, tredje- eller fjerde-valg, samme hva det gjelder. Den reduserte motivasjonen fører til ytterligere redusert innsats, og påfølgende svakere resultater. Så er det tid for ny konkurranse om studieplasser i høyere utdanning, og det samme gjentar seg, sier Haugan.
Problematikken følger gutta inn videre i livet, også når de skal konkurrere om attraktive jobber.
– Jeg er redd for at de minst skoleflinkes motivasjon, innsats og selvoppfatning utvikler seg i en selvforsterkende negativ spiral. At denne starter svært tidlig i skoleløpet, allerede i barnehagen. Og at vi risikerer at dette blir livslangt. Jeg er meget bekymret for den mest skolesvake gruppen. Altså de som får lavere enn 30 grunnskolepoeng etter endt grunnskole. Blant disse er det 2,5 ganger så mange gutter (11%) som jenter (4,5%). Mange av jobbene som de mest skolesvake har i dag, vil ikke eksistere i fremtiden. Hva skal de da gjøre?, under forskeren seg.
Må ha gode opplevelser og erfaringer
Faget “Folkehelse og livsmestring” (FoL) er innført som tverrfaglig tema i skolen fra høsten 2020.
“Dette initiativet er blant annet en konsekvens av det som synes å være en sterk økning i emosjonelle vansker, spesielt blant jentene. Men hva med gutta?“, spør Haugan i Dagbladet-kronikken.
– Jeg tror ikke nødvendigvis FoL i seg selv kan hjelpe den mest skolesvake gruppen. Jeg har etter hvert blitt mer opptatt av at skolens innhold og form må organiseres for folkehelse og livsmestring, ikke om folkehelse og livsmestring. En skole for folkehelse og livsmestring kan godt inneholde for eksempel undervisning om psykisk helse, men samtidig innebærer dette så mye mer. Det er mye viktigere å oppleve og erfare mestring, enn å lære om det, sier Haugan til MannsForums nettavis.
For å oppleve og erfare reell mestring av utfordringer er vi avhengig av å bruke våre egenskaper og ferdigheter på litt vanskelige oppgaver. Noe som gjør at vi må strekke oss. Da vil vi oppleve at vi utvikler oss og motiveres for videre innsats og ytterligere vekst, forteller NTNU-forskeren.
– For at vi i utgangspunktet skal orke, er vi imidlertid avhengig av å være inspirert og å oppleve aktiviteten vi skal mestre som meningsfull. Jeg er redd for få av læringsaktivitetene oppleves som meningsfulle og inspirerende for gutta. En skole for folkehelse og livsmestring vil slik kreve omfattende omstruktureringer i både faginnhold og undervisningsmetoder, sier Haugan.
Læringen må oppleves relevant
Førsteamanuensisen synes det er utfordrende å foreslå helt konkrete endringer i norsk skole for å hjelpe elevene til de gode opplevelsene og erfare mestring.
– Skolens innhold og form er basert på lange tradisjoner som jeg har stor respekt for. Om noe skal inn, må noe annet ut. Det hadde imidlertid vært interessant med en diskusjon omkring antall språkfag på vitnemålet. Nå er det 6 karakterer i språkfag (norsk sidemål, norsk bokmål, norsk muntlig, engelsk skriftlig, engelsk muntlig og valgfag språk) som hver og en teller like mye som karakteren i for eksempel matematikk, musikk eller kroppsøving. Forskning tyder på at jenter behersker språk bedre enn gutter allerede før de begynner på skolen, og at dette vedvarer gjennom skoleløpet, forteller Haugan.
Han har heller ikke store troen på at det har vært til guttas fordel at skolestartalderen ble endret fra 7 år til 6 år.
– Mye tyder på at flere gutter enn jenter ikke er klar for å begynne på skolen som 6-åringer. Vi må undersøke dypere hva som kan gjøre skoledagen mer inspirerende for gutta. Hva er det som tenner dem? Det aner meg at mange av dem vil tjene på mer fysisk aktivitet, mer praktisk arbeid/problemløsning. Og mer prosjektarbeid og mer teknologi, både om og med, i skolehverdagen. Generelt må vi gjøre det lettere for alle elevene å se sammenhengen mellom hver enkelt læringsaktivitet og relevansen for livet for øvrig. Både nå og i fremtiden.
– Vi trenger mye mer forskning på feltet, og vi trenger det nå.
Jan arvid Haugan, førsteamanuensis, NTNU
Skolen må selv tilegne seg kunnskap
På spørsmål om vi er flinke nok til å ha to tanker i hodet på en gang, med tanke på at gutter og jenter gjerne trenger forskjellige ting både pedagogisk og praktisk, er Haugan krystallklar i sitt svar.
– Her tenker jeg definitivt «nei!». Min påstand er at skolens praksis i dag ikke klarer å tilpasse seg verken jentenes psykiske vansker og stress, eller guttenes manglende inspirasjon og innsats for skolearbeidet. Veldig forenklet kan det synes som om jentene gaper over for mye, og guttene gaper over for lite. Prinsippet om tilpasset opplæring er glitrende. Men det er svært utfordrende å etterleve for lærere med mangfoldige elevgrupper. Vi må hjelpe lærerne med tilpasset opplæring. Tenke nytt, basert på forskning.
Hos Utdanningsforbundet har det vært fokus på å øke andelen av mannlige lærere i den norske skolen.
“Den endrede sammensetningen av kjønn i skolen har fått flere til å snakke om at skolen har blitt feminisert, og den store andelen kvinnelige lærere hevdes av enkelte å ha negative konsekvenser spesielt for gutters skoleprestasjoner”, skriver Utdanningsforbundet på sine hjemmesider.
Heller ikke Haugan er fremmed for denne tanken. Men aller helst vil han ha pedagoger med kompetanse over kjønn.
– Jeg ønsker naturligvis flere mannlige lærere. En tilnærmet kjønnsbalanse vil nok være fordelaktig på mange måter, også for arbeidsmiljøet blant lærerne. I Stoltenberg-utvalgets rapport om kjønnsforskjeller i skolen vises det imidlertid til forskning som tyder på at lærerens kjønn ikke har mye å si for skoleprestasjoner. Lærerens kvalitet er langt viktigere. Så, fremfor å argumentere for flere mannlige lærere, vil jeg i stedet argumentere for bedre lærere, avslutter Jan Arvid Haugan.