I serien “Takk for praten”, en miniserie fra LEVE, møtes etterlatte for første gang og deler sine erfaringer i åpne og nære samtaler. De viser hvordan fellesskap, åpenhet og støtte kan gjøre en forskjell. Målet med serien er å bidra til mer forståelse, mindre stigma – og at flere tør å bry seg.
Under deler Kim Daniel og Yrja sine historier om selvmordstanker og mørke perioder i livet. Begge beskriver hvordan åpenhet og støtte fra andre ble avgjørende for å finne håp igjen.
Som ungdom opplevde Kim Daniel mobbing og tidlige selvmordstanker. Som voksen gikk Yrja gjennom en psykose med intense døgnkontinuerlige selvmordstanker.
Felles for dem begge er budskapet: å dele sårbarheten kan redde liv.
Av: Magne Hagberg. Frilansjournalist
Kim Daniel: Fra barndommens mørke til nye vendepunkter
Kim Daniel forteller at han først fikk selvmordstanker allerede som 11-åring. Det startet med mobbing på skolen og en vanskelig hjemmesituasjon. Følelsen av å være fanget i et mørke uten utvei ble sterkere med årene.
– Jeg satt med en følelse av at jeg var fanget. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg tenkte en stund på å gå til barnevernet, men syntes det var for skummelt. Til slutt gjorde jeg det likevel.
Møtet ga ham ikke den støtten han hadde håpet på, men det ble likevel et første skritt mot å fortelle andre hvordan han hadde det. Allerede som 12-åring gjorde han sitt første selvmordsforsøk, etter en særlig brutal mobbeepisode.
Et viktig vendepunkt kom noen år senere, da han ble sendt på sommerleir for vanskeligstilte barn. Der møtte han for første gang andre ungdommer som også hadde krevende hverdager.
– Det var helt utrolig å oppleve at det fantes andre som meg. Jeg følte meg sett og trygg. Det var første gang jeg virkelig åpnet meg for voksne.
Opplevelsen ga ham mot til å fortsette. Etter hvert oppsøkte han psykolog og fikk hjelp til å bearbeide fortiden. Han beskriver folkehøgskoleåret som en ny start, der han opplevde anerkjennelse og fikk varige vennskap.
– Det som er så vakkert er at sårbarhet møter sårbarhet. Da jeg turte å vise hvem jeg var, knyttet jeg de sterkeste båndene.
Yrja: Et liv i ubalanse
Etter Kim Daniel deler Yrja sin historie. Hun opplevde for første gang selvmordstanker som tenåring. Da var hun utmattet, med katastrofetanker og følelse av at livet var kaotisk og meningsløst.
– Jeg husker jeg tenkte at jeg håpet en bil bare kunne kjøre på meg. Jeg klarte ikke mer. Men jeg hadde ikke innsikt til å forstå hva som skjedde.
Hun kom seg gjennom denne fasen, men noen år senere ble livet igjen snudd på hodet. Etter en alvorlig hjernerystelse ble hun satt ut av spill i nesten et år. Hun mistet kontakt med jobb og sosialt liv, men trodde hun hadde akseptert situasjonen. Så dunket hun seg helt uskyldig i veggen, men dette utløste brått en psykose.
– Jeg var overbevist om at jeg hadde fått en ny hjernerystelse, og at jeg ville være sengeliggende i årevis. Med psykosen kom intense selvmordstanker. I ti måneder var det alt jeg tenkte på – døgnet rundt.
Hun kom inn og ut av psykiatrisk avdeling, og familien kjempet for å få henne innlagt og behandlet. Vennene hennes tok også ansvar.
– Jeg var heldig som hadde venner som ringte, sendte meldinger og minnet meg på at dette kunne gå bra. De holdt håpet oppe for meg når jeg selv hadde mistet det.
Med medisiner og behandling klarte Yrja til slutt å komme seg ut av psykosen. Selvmordstankene ble gradvis svakere, men hun beskriver hvordan åpenheten var avgjørende:
– Hvis jeg ikke hadde vært åpen om hvordan jeg hadde det, hadde jeg ikke fått hjelpen. Jeg er takknemlig for at jeg turte å si det høyt.
Fellestrekk og lærdom
Både Kim Daniel og Yrja understreker hvor viktig det er å dele tanker og følelser med andre, selv når det føles umulig. Begge opplevde vendepunkt da de åpnet seg – enten overfor barnevernet, på sommerleir, eller til venner og familie.
– Det som har reddet oss, er at vi har turt å åpne oss og bruke menneskene rundt oss, sier Kim Daniel.
Yrja legger til at åpenheten også har styrket relasjonene hennes:
– De vennene jeg har vært ærlig med, har blitt enda nærere. Det har gjort båndene sterkere.
Begge peker på at små handlinger fra omgivelsene kan ha stor betydning: en melding, en telefon og en invitasjon. Selv når man får et nei, er det viktig å ikke gi opp. For den som strever, kan det å bli sett og møtt være avgjørende.
Et felles budskap
Samtalen mellom Kim Daniel og Yrja gir et sterkt vitnesbyrd om at selvmordstanker kan ramme unge mennesker på svært ulike måter – men også om at det finnes veier videre. Fellesskap, åpenhet og støtte fra andre har vært livsviktig for dem begge.
– Det er ikke flaut å være sårbar. Folk dømmer deg ikke – de tar det på alvor. Og det kan redde liv, sier Yrja.
Sammen viser de to at selv når mørket føles altoppslukende, kan det å tørre å dele gjøre det mulig å finne håp igjen.
