Av Liv Roksand
Det finnes en fortelling fra antikken om menneskets «opprinnelige natur». Den handler om at en gang for veldig lenge siden var menneskene doble. De var avrundet over det hele med fire armer, fire bein, to hoder og to sett kjønnsorganer. Det fantes tre kjønn, kvinner, menn og samkjønn. Kvinnene var kvinne-kvinner, mennene var manne-menn og samkjønnet var en blanding av mann og kvinne.
Disse ur-menneskene var sterke og ambisiøse, og de forsøkte å beseire gudene. Dette likte ikke gudene og kløyvet derfor menneskene i to slik at de ble svakere og lettere å styre. Det vi nå kjenner som mennesker, er derfor halvdeler som søker etter sin make eller sin «bedre halvdel». Slik oppsto Eros, kjærlighetens gud, som en drivkraft i menneskets lengsel tilbake til denne enhets-tilstand.
Fortellingen er hentet fra «Aristofanes tale» i Platons bok Symposium og var visstnok ment å være litt humoristisk. Men kanskje den har litt sannhet i seg? For er det ikke en slags helhet mange søker mot? Helhet gjennom forening med en annen, enten av det andre kjønnet eller det samme kjønnet, eller gjennom engasjement for en sak eller et prosjekt som også kan gi en opplevelse av å være en del av en helhet. Eller kanskje man søker mot en opplevelse av å være hel i seg selv og ikke ut fra noe eller noen utenfor seg selv?
Søken etter dobbeltheten i oss selv
Det å føle seg hel eller å ha et godt forhold til seg selv, vil mange mene er et viktig utgangspunkt for et godt liv, enten alene eller i relasjoner til andre.
Det høres enkelt ut. Men det er ikke alltid enkelt i praksis. Det å skulle «være seg selv», innebærer å akseptere at man har sider i seg som kan være motstridende. Eller sagt på en annen måte; det innebærer å akseptere at man er dobbel. Man kan være både åpen og lukket, imøtekommende og avvisende, god og dårlig, positiv og negativ, ha makt og være underordnet. Det er ikke alltid lett å håndtere disse motsetningene.
Motsetninger utgjør en helhet
Naturen inneholder også motsetninger; lys og mørke, vått og tørt, hardt og mykt, konstruktivt og destruktivt, den brytes ned hver høst og vinter, for så å våkne til nytt liv om våren. Slik fungerer også cellene i kroppen, de brytes ned og nye lages kontinuerlig.
Motsetningene har et samspill som utgjør en helhet.
Kjønn handler om samspill mellom motsetninger som makt og underordning. Innen kjønnsforskningen er det kvinner og det kvinnelige som anses som underordnet og mannen og det mannlige som overordnet.
Men det er ingen helhetsforståelse. For mannen og det mannlige er også underordnet i forhold til kvinnen og det kvinnelige. Begge kjønn er både underordnet og overordnet i forhold til hverandre. Dobbeltheten ved kjønnene må ikke overses. Samspillet mellom makt og underordning som finnes hos begge kjønn, er avgjørende for å forstå kjønnsforholdene.
Makten kvinnen har, som den som skaper barn i kroppen, og over omsorgsutøvelsen – og menns underordning på dette området – tillegges av en eller annen merkelig grunn ikke tilstrekkelig vekt i kjønnsforskningen.
Kvinners makt
En som derimot ikke overser kvinners makt, er sosialantropologen Jorunn Solheim.
Ifølge henne er kjønnssystemet i vår moderne tid preget av komplementære kjønnsroller, kvinnen er den som styrer i familien og hjemmet og som yter husarbeidet, og mannen er den som konsumerer hennes arbeid. Komplementaritet innebærer balanse mellom forskjeller, og Solheim mener at dette gir en stabilitet og fungerer som en slags pakt med dype røtter tilbake til den gang det var vanlig med medgift ved bryllup.
I sin forskning fant hun at kvinner har et intimt forhold til hjemmet, nesten som om det var en forlengelse av sin egen kropp, og hun mener at kjønnsforskjellene i stor grad er forankret i kroppen, altså som et slags sammenfall av det biologiske og det sosiale. Den seksuelle åpenhet kjennetegner det kvinnelige, kvinnen er den mottagende, den åpne som tar mannen inn i kroppen, mens mannen er den lukkede og givende. Motsetningen mellom det falliske og det vaginale, mellom det åpne og det lukkede mener Solheim er utgangspunktet for kjønnssymbolikken i alle kulturer.
Det er stor kulturell ubevissthet om dette, fordi det er så innvevd og preges av tatt-for-gitt-heter. Hun mener at det er viktig å forstå logikken i dette for at det ikke skal unnslippe debatt.
Jeg mener hun er inne på noe viktig, og særlig trenger kvinners form for makt synliggjøring og diskusjon. Den er av en annen karakter og på andre områder enn menns makt, men får lite oppmerksomhet. Det er veldig rart for det er da åpenbart at dette er den viktigste makten?
Selv om økt likestilling har ført til forandringer, mener Solheim at dette mønsteret forandres veldig sakte. Hun hevder at kjønnssystemet i det førmoderne samfunn i større grad var preget av at kjønnsforskjellene hadde et mer flytende uttrykk med androgynitet og mellomposisjoner som mer fremtredende trekk. Hun er også opptatt av å finne nye begreper om kjønnsforskjeller som ikke refererer til absolutte motsetninger slik det komplementære kjønnssystemet gjør i mer eller mindre grad. Kjønnene er forskjellige, men de behøver ikke å være polariteter med stor avstand, de kan endres. Hun sikter nok da til de mer kulturelt skapte kjønnsforskjellene, selv om hun mener at de utgår fra de biologiske.
Biologiske kjønnsforskjeller
For de biologiske kjønnsforskjeller er stabile og uendret, i hvertfall ifølge professor i evolusjonsbiologi Glenn-Peter Sætre. I Minerva 6.01.22 skriver han: « …i alle kjente organismer hvor det finnes ulike kjønn, så er det alltid to av dem, hann og hunn – aldri fler».
Den definerende forskjellen på de to kjønnene er størrelsen og funksjonen til kjønnscellene. «To kjønn er dypest sett to ulike og evolusjonært stabile strategier i forplantningen. Kjønnet formering er rekombinasjon (omstokking) og forening av arvemateriale fra to genetisk ulike individer som tilsammen danner utgangspunktet for nytt liv», skriver han.
Videre: «…hunnkjønn produserer store kjønnsceller (eggceller hos dyr, frøemner hos planter), hannkjønn produserer mange små (sædceller hos dyr, pollen hos planter). Biologien viser altså en grunnleggende todeling av kjønn i naturen som er knyttet til forplantning. Ut over det ser vi masse kjønnsrelatert variasjon».
Ja, vi er jo alle unike og forskjellige og uttrykker oss på mange ulike måter. Men for å skape nye mennesker, er det to forskjellige kjønn som må til.
Avslutning
Poenget er at to deler har et samspill, enten man kaller dem forskjeller, motsetninger, polariteter eller dobbelthet. Det biologiske og det kulturelle, natur og kultur, makt og underordning, stabilitet og endring samspiller, utgjør en helhet og en balanse.
Enten man søker mot en annen for å oppleve helhet og/eller mot å bli hel i seg selv, handler det om et samspill mellom forskjeller eller motsetninger.
Kjønn må vel sies å være det tydeligste uttrykket for dette fenomenet. Hvorfor kjønn ikke lenger blir ansett som en grunnleggende symbolsk struktur livet er bygget opp av, slik filosofene i antikken var opptatt av, er meg en gåte.
Kilder:
Solheim, Jorunn, 1995. “Shelter from the Storm”. Holter, Ø.G., Tordis Borchgrevink (eds). Labour of Love – Beyond the Self-evidence of Everyday Life. Avebury: Aldershot.
Glenn -Peter Sætre: Kjønn og identitet – biologi og ideologi (minervanett.no) (06.01.22)