Foto: Shutterstock
Av Arild Brock
Første gang publisert: Maskulinist.no
Barnefordeling
Det blir alltid stille i en forsamling av menn når det dreier seg om kjønnspolitiske spørsmål og taleren kommer inn på temaet barnefordeling. For mange av de tilstedeværende er en da ved sakens kjerne.
Barnefordeling er den prosess som kan finne sted i forbindelse med et samlivsbrudd, og som fører fram til en ordning når det gjelder felles barn. Det er Barneloven som regulerer den rettslige siden ved dette. Barneloven er et stadig tilbakevendende politisk tema. Blant annet i årene 2003, 2010 og 2017 ble det fremmet nye proposisjoner. Men den eneste vesentlige endringen skjedde i 2003 og den var ikke til menns fordel. Endringen gjorde det vanskeligere for menn å kjempe for likestilling i egen sak (se nedenfor), og bidro til å hardne fronten mellom kvinner og menn. Endringen fratok domstolene muligheten for å pådømme likestillings-alternativet delt bosted.
Menn delt
Menn i Norge deler seg nokså skarpt ettersom en har erfaring av betydning med barnefordeling eller ikke. De som har erfaring av betydning, har negativ erfaring. For de som ikke har negativ erfaring, har kjønn vært mindre viktig i prosessen. Atter andre har aldri opplevd dette og foretrekker å ikke tenke på det.
I den sistnevnte holdningen ligger det mye fornuft. Det er mulig å se barnefordeling som et rent privat spørsmål, og man kan ha tillit til den kvinnen man har barn sammen med. Så lenge det ikke er konkret grunn til noe annet, kan man basere sitt liv som far for sine barn på dette.
Om det ligger mye fornuft i å se bort fra Barnelovens betydning for eget foreldreskap så lenge spørsmålet holdes privat, er det desto mer grunn til å se den politiske siden hvis mor til dine barn tar i bruk den potensielle makten hun har som kvinne. Selv om barneloven teknisk sett er kjønnsnøytral, kan den i høy grad brukes av kvinner, og kun i spesielle tilfeller av menn.
Det er ikke barnelovens skyld at kvinner føder og ammer, mens menn som kjent har en annen rolle i barns tilblivelse og oppvekst. Men det er barneloven og rettspraksis knyttet til denne som åpner for at de nevnte forhold kan brukes til å gjøre menn til annen rangs foreldre. Ved en offentlig intervensjon gjør loven små forskjeller store. Om det foreligger likeverd i utgangspunktet, skal dette omgjøres til ulikeverd. Det var dette som ble innført i 2003, ved at likestillings-alternativet ble strøket.
Tanken bak synes å være at én må bestemme. Videre tenderer menn til å jobbe mer enn kvinner utenfor hjemmet. I en familie med lik fordeling av den innsats som skal til for å få det til å gå rundt, har mannen oftest noe mindre ansvar for barn. Under normale forhold er det bare kvinnen som kan bruke loven til å ta makt i forhold til barna.
Det finnes også en tredje kategori menn, og det er de menn som går muntert videre på jakt etter neste kvinne etter et samlivsbrudd. Hvis han i tillegg er økonomisk velstående, kan man kanskje kalle ham en «alfahann». For ham kan det passe bra at kvinnen har den formelle myndigheten over barna og dermed hovedansvaret. I kraft av sin økonomi og/eller høye stilling i samfunnet vil denne mannen uansett bli respektert av kvinnen. Hun vil se seg tjent med å holde ham «inne» i sine barns liv.
Autoritet
For små barn framstår foreldrene som allmektige. Etter hvert lærer barn at det finnes flere voksne som tar ansvar for dem, for eksempel personalet i barnehagen. Barn aksepterer også disses omsorg og deres rett til å bestemme. I likhet med foreldrene kan man si at disse voksne får en viss autoritet i barnas liv. Autoritet er noe en voksen kan ha i kraft av sin formelle rolle, ut fra sin personlighet eller ut fra det han eller hun gjør.
Hvis en av foreldrene får sin rolle vesentlig redusert etter et samlivsbrudd, kan han (eller hun) miste den autoriteten han/hun hadde. Blott og bart trusselen om dette kan ha samme virkning. Når dette dreier seg om faren, kan han ikke lenger innestå for et fullverdig nærvær i sine barns liv og inngi trygghet. Det samme gjelder for øvrig hans framtidige nærvær overhodet, med eller uten autoritet. Autoritet har noe selvsagt ved seg, og ved en trussel som er reell, er det selvsagte allerede tapt.
Opprør
Fra en mannssynsvinkel er det beklagelig at «alfahannene» ikke synes å solidarisere seg med de menn som av økonomiske grunner, eller ut fra valg av livsstil, er mer utsatt i forbindelse med barnefordeling enn de selv. Vi må kunne gå ut fra at «alfahanner» er overrepresentert blant menn på Stortinget og i det politiske liv ellers.
Under disse forhold hender det at menn tyr til skjønnmaling. Dette kan gjelde både «alfa-hanner» og andre menn. En undervurderer det tap som en selv eller andre menn påføres når kvinnen ender opp med dominans etter en rettslig prosess, eller bare gjennom en trussel om dette. En undervurderer betydningen av autoritet, eller en ser endog helt bort fra dette. Det språket som omgir barnefordeling, legger til rette for det samme. En snakker for eksempel om «samvær» med barna, og ikke om utøvelse av en foreldrerolle. I Barneloven brukes uttrykket «omsorg» som en slags eufemisme for makt og myndighet.
Daværende president i Røde Kors og tidligere Høyre-politiker Astrid Nøklebye-Heiberg lot seg en gang intervjue om disse spørsmål, og spådde så tidlig som i 2004 et «snarlig mannsopprør». Hun tok feil, men opprøret kan ennå komme. Som forklart ovenfor gjør barneloven små forskjeller store, og likeverd til ulikeverd, så sant den ene part bringer spørsmålet ut av det private og over i det rettslige. I et ukjent antall tilfeller må vi anta at menn gir seg for slike trusler uten kamp, for de vet at de vil tape rettslig.
I tillegg finnes et antall menn som ikke engang tenker på å hevde seg i denne sammenheng. Alle disse kan sies å lide under dagens system for barnefordeling.
Vissheten om at også barna lider, legger stein til byrden. Barna lider, og ikke bare på grunn av redusert omsorg fra faren, men også under skaden på hans autoritet. I verste fall blir faren en skygge av seg selv.
Hvorfor er ikke opprøret kommet? Den underliggende tanken om at «én må bestemme», setter menn i et dilemma. Det gjelder de menn som ser likeverd som naturlig, og som er villige til å kjempe om nødvendig. Prinsippet om at små forskjeller gjøres store, settes imidlertid inn med større kraft når en domstol oppfatter at det foreligger «konflikt» mellom foreldrene. Jo mer du kjemper for det du anser som din naturlige rett, jo mer anses «konflikt» å foreligge, og jo verre kan resultatet bli. Dette kan være hemmeligheten bak det manglende mannsopprøret.
Det å utsette folk for et dilemma, kan imidlertid være risikabelt i det lange løp. Det er slike ting som gjør at folk til slutt «blir forbanna». Opprøret kommer den dagen de berørte mennene blir så sinte at de ikke lenger kalkulerer så nøye på de umiddelbare konsekvensene.
Med gullskrift
I mellomtiden samler de menn som engasjerer seg i dette spørsmålet på «underskrifter» fra forstandige kvinner av typen Nøklebye-Heiberg. Det finnes et fåtall kvinner som ut fra rettferd og hensynet til barn støtter menn på dette. I noen tilfeller er disse kvinnene gift med en mann som har barn fra et tidligere ekteskap, men det finnes også andre.
Hvert navn noteres med gullskrift.