Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Debattinnlegg formidler ikke Mannsforums eller nettavisens offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Av Espen Goffeng – samfunnsdebattant, skribent og forfatter
Jeg blir ofte beskyldt for å være «meta». Og med god grunn. Jeg er nemlig veldig interessert i de offentlige samtalene våre om forskjellige temaer. Og med god grunn, det også. Alle identifiseringer av problemer og deres potensielle løsninger starter med en fornuftig, åpen og ærlig samtale. Uten den, ingen gode løsninger. Så når Mannsforum har bedt meg om å skrive tre tekster for dem, så vil de være fokusert på samtalen vår om kjønn og dens følger. Den kjønnssamtalen er nemlig på mange måter dysfunksjonell, og det skaper problemer.
Det vil neppe overraske noen som leser denne teksten å høre meg argumentere med at samtalen vår om kjønnsspesifikke utfordringer er meget skjev og lite virkelighetsnær. Det er helt åpenbart om man følger medier daglig. Så jeg tenke jeg skulle forsøke å gi en illustrasjon på denne skjevheten, og samtidig vise at dette er et internasjonalt fenomen.
Men først vil jeg si at denne kampen om oppmerksomhet rundt egne utfordringer i det offentlige ikke er et totalt nullsumspill. Men det er ikke så veldig langt unna. Ethvert fokus har en «opportunity cost» i at den tar fokus bort fra andre temaer. Og når det gjelder dette temaet, blir ofte menn og kvinners interesser satt opp mot hverandre. Fokuserer man på det ene, blir man ofte møtt med at man da blåser langt i den andre.
Ta eksemplet Torbjørn Mohn-Haugen. Han skrev i Aftenposten at han følte seg ensom og udugelig i pappaperm, mye fordi det er mangel på sosiale nettverk for fedre i perm. Det gikk ikke mer enn en dag før han fikk svar fra Ann Helen Hofseth Samuelsen, som hadde «null sympati» for hans meninger. Han var «provoserende og sytete».[1] Paradoksalt nok var hun veldig opptatt av at dette ikke skulle være en lidelseskonkurranse. Men det var slik hun oppfattet det med en gang Mohn-Haugen skrev om menn og ikke kvinner. Så den konkurransen er ganske vanskelig å unngå.
Så her kommer illustrasjonen jeg vil bruke:
I de aller fleste vestlige land – Norge inkludert – scorer kvinner litt høyere på mål for levestandard enn menn gjør. De har med andre ord litt bedre liv, skal man tro disse undersøkelsene.[2] Disse målene er veldig generelle og overliggende. Det er av typen mål som brukes når man skal måle levestandard på internasjonalt nivå, og sammenligne samfunn, nasjoner og sivilisasjoner.
Selvrapportert lykke er mer tricky. Går man litt tilbake i tid, scoret kvinner også høyere på dette. Nå er dette gapet lukket. Først og fremst fordi kvinner rapporterer lavere enn tidligere, ikke fordi menn rapporterer høyere. Men som en oppsummering kan sies at menn og kvinner i Vesten selvrapporterer på omtrent samme nivå.[3] (Hvorfor kvinners lykkefølelse har rast nedover samtidig som alle mål for likestilling har gått oppover, er for så vidt et interessant spørsmål. Men det er ikke et vi skal bruke tid på her).
Allikevel er det slik at den overveldende majoriteten av tekster og politiske tiltak som er kjønnsspesifikke, går i retning av kvinners problemer. Og når jeg sier overveldende, så mener jeg virkelig overveldende. Uten å ha gjort noen vitenskapelig holdbar undersøkelse på temaet, vil jeg tro det dreier seg om en fordeling på omtrent 95/5. Hvorfor er det sånn? Dette er viktig å finne ut av om man skal være involvert i en organisasjon som først og fremst konsentrerer seg om menns utfordringer.
Tittelen til denne teksten henviser til den største internasjonale målingen vi har for likestilling. Den heter Global Gender Gap Index (GGGI), og utgis av World Economic Forum. Den er en komparativ måling på hvor likestilte forskjellige nasjoner er. Ikke overraskende kommer Norge veldig høyt ut på denne lista. I 2020 havnet vi som nummer 2 av alle verdens land, kun slått av Island. Og det er jo fint. Helt bra er alt allikevel ikke. For som den selv sier: «No country to date has yet achieved full gender parity“. Og selv om kvinner lever lenger enn menn over stort sett hele Vesten, har ingen land i verden oppnådd paritet i helse i GGGI. Hva kommer dette av, når kvinner scorer høyere på generelle mål for levestandard?
Denne undersøkelsen havner stort sett i vår politiske diskurs ved hver ny utgivelse, og hvert år er konklusjonen den samme: vi har kommet et stykke på vei, men har fremdeles langt igjen. Årsaken til at den er relevant for det jeg diskuterer her, er at målemetodikken til denne undersøkelsen er en god illustrasjon på hvordan kjønnssamtalen vår foregår.
Leser man rapporten – noe de aller, aller færreste gjør- så vil man se at det er noe litt rart med resultatene. For dette er ikke en undersøkelse for «gender». Altså kjønn. Som i begge/alle kjønn. Det er en undersøkelse for kvinner spesifikt. Her måles alle resultater fra 0 til 1. 0 er absolutt bunnresultat for kvinner. 1 er paritet mellom kjønnene.
I rapporten er det kun et felt som ser en score på 1 for flere land. Dette er «educational attainment», og hovedvekten av dette perfekte resultatet ligger ikke overraskende i Vesten. Men der stopper målingen. Det finnes ingen resultater som viser 1,01. Altså at kvinner gjør det bedre enn menn. Den siden av skalaen finnes rett og slett ikke.
I Storbritannia er det nå vel etablert at de største skoletaperne i de lavere alderstrinn er hvite gutter fra arbeiderklassen.[4] Om ikke lenge vil altså denne gruppen ligge bakerst på en slik måling. Allikevel vil konklusjonen til GGGI være det perfekte ett-tallet. At gutter ligger bak, vil være perfekt kjønnsparitet. Vi vet nå også at det er adskillig flere unge kvinner enn unge menn i høyrer undervisning i Norge. Men selv om det skulle bli dobbelt så mange av dem, så vil resultatet allikevel stoppe ved 1. En stor overvekt av kvinner i høyere utdanning, registreres altså ikke i resultatene.
I 2017 døde 27 personer på jobb i Norge. 26 av disse var menn. I GGGI ville dette blitt registrert som full likestilling. Det er med andre ord ikke mulig selv i en utopisk fremtid, at denne rapporten vil konkludere med noe som helst annet enn at vi fremdeles har «et stykke igjen».
Dette minner veldig om den offentlige kjønnssamtalen vår. Hvor interessante kjønnsspesifikke utfordringer er, ser ut til å korrelere nærmest perfekt med hvor stor ulempe kvinner opplever i det gitte temaet. Stoltenbergutvalget var et brudd med denne tradisjonen. Men i mediebildet henger den gamle oppfattelsen nesten konsekvent igjen. Hvordan vi kan komme denne dynamikken til livs vil jeg forsøke å grave litt i når den tredje teksten kommer.
[1] Torbjørn: – Føler meg ensom i pappaperm Ann Helen: – Provoserende og sytete (tv2.no)
[2] https://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371%2Fjournal.pone.0205349
[3] Is There a Happiness Gender Gap? (berkeley.edu)
[4] Failing white working-class boys – spiked (spiked-online.com)