Foto: Shutterstock
Av Ivar Bu Larssen
Krigens privilegerte menn
Debattinnlegg formidler ikke Mannsforum eller Mannsforums-nettavis sitt offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Ingress: I møte med krigens gru finnes det ingen feminister som roper i harnisk og krever at kvinner skal sendes i krigen på lik linje med sine “privilegerte” menn.
25. februar våknet verden til krig i Europa, over 30 år etter jernteppets fall og det de aller fleste trodde var den endelige slutten på den kalde krigen og trusselen fra atomkrig. Igjen sendes unge menn i døden, med våpen i hånd, som en del av Putins angrep på Ukraina. Som svar på invasjonen er alle ukrainske menn mellom 18 og 60 år nektet å forlate landet, de må bli igjen for å forsvare nasjonen, hjem og familie.
På grenseovergangene fra Ukraina til trygge naboland, utspiller det seg hjerteskjærende scener. Fedre skilles fra sine familier, fra kone og barn, for å vende tilbake til krigens gru, mens deres kjære får dra videre til trygge land. De fleste gjør det av fri vilje, drevet av plikt og ansvar for å forsvare det de har kjært, men det finnes også dem som blir revet bort fra sine familier, for å gå en usikker skjebne i møte.
Krigens fremste ofre
Hillary Clinton har uttalt at kvinner er krigens fremste ofre, som mødre, ektefolk og døtre av menn. «Women have always been the primary victims of war. Women lose their husbands, their fathers, their sons in combat.» Logikken, eller mangelen på sådan, illustrerer hvordan samfunnet overser menn som gjennom historien har ofret seg i krig.
I møte med krigens gru finnes det ingen feminister som roper i harnisk og krever at kvinner skal sendes i krigen, på lik linje med sine “priviligerte” menn. I krigen finnes ingen som kjemper for at mødre skal skilles fra sine barn, mens fedrene drar i sikkerhet med dem. Krigen snur slik opp ned på enhver samtale omkring menns privilegier og undertrykking av kvinner. Hvem vil vel kjempe for likestilling når det faktisk dreier seg om liv og død?
Dette handler ikke om at kvinner er spart for krigens gru. Å bli tvunget til å ta avskjed med sine menn og dra videre til en usikker fremtid borte fra sitt hjemland, er ingen enkel skjebne. Det finnes også bilder av heltemodige kvinner som tar til våpen ved siden av mennene, som lager molotovcocktails og forbereder seg på kamp.
Poenget er ikke å si at det først og fremst er menn som lider, men at det forventes og kreves ulike ting av menn og kvinner, og at det ikke kan hevdes at det er et mannlig privilegium å måtte dra ut i krigen.
At det også er en del kvinner som heroisk melder seg til krigstjeneste skulder til skulder med mennene står ikke i motsetning til hovedsaken, at unge og gamle menn ikke kan velge bort å ofre seg selv i møte med en overlegen fiende.
Slik har det vært opp gjennom historien, for drøye 100 år siden ble 70 millioner menn mobilisert og sendt ut i en meningsløs skyttergravskrig, 9 millioner av dem vendte aldri tilbake til sine hjem. Samtidig økte de sivile lidelsene, i takt med at krigføringen forandret seg og slagmarken ble brakt til sivil bebyggelse.
Etter krigens start har det dukket opp mange videoer av unge russiske soldater, som er tatt til fange eller skadet, de forteller om hvordan de ble lurt til å tro at de skulle på militærøvelse, men ble sendt i krigen mot sin vilje og viten.
I lys av det feministiske narrativet om menns privilegier og kvinners undertrykking, kan en spørre seg, hvilke privilegier har disse mennene som blir sendt i ufrivillig ut i en meningsløs krig, og hvilke privilegier har mennene som gjennom historien har blitt ofret som kanonføde på egen eller fremmed jord.
En eksistensiell trussel
Krig er en eksistensiell trussel mot liv og frihet, som det er vanskelig å sette seg inn i for den som lever i et land som ikke har opplevd krig på over 75 år. Vårt samfunn er grunnleggende preget av tryggheten og konformismen som følger av å ikke være utsatt for en slik eksistensiell trussel. Dette er også en forutsetning for velferdssamfunnet og vår forståelse av Norges plass i verden.
Bildene av krigens lidelser i Ukraina vekker oss opp fra vårt konforme velferdssamfunn og tvinger oss til å tenke igjennom hvordan det er å utsettes for en brutal invasjon av en overlegen militærmakt. Det avslører hvor navlebeskuende og banal likestillingsdebatten her hjemme er.
I et velferdssamfunn der likestilling de siste 50 årene har handlet om kvinnefrigjøring, har vi mistet synet for den virkelighet som utspiller seg i en krigssituasjon, der menn blir avkrevd å risikere sine liv for å forsvare sitt eget land.
Verneplikt for kvinner
Er det så mulig å tenke det annerledes, at kvinner på lik linje med menn sendes ut i krigen? I Norge har vi i likestillingens navn innført allmenn verneplikt også for kvinner. Men det er fremdeles langt flere gutter enn jenter som avtjener verneplikten, bare et mindretall kalles inn, og vi er langt unna målene som regjeringen og Forsvaret har satt.
Det er også en stor forskjell mellom å gå inn i Forsvaret i fredstid og i en krigssituasjon. Hvor mange kvinner ville skilles fra sine barn og bli sendt til fronten i kamp mot en russisk invasjon i Nord-Norge? Også her ville det først og fremst være unge menn som ble ofret for å forsvare hjemlandet.
Forskjellene mellom kvinner og menn
På enkelte punkter vil vi aldri kunne få fullstendig likestilling, dette gjelder i særlig grad der vi i utgangspunktet har ulike fysiske forutsetninger. Det finnes riktignok enkelte kvinner som er sterkere enn de fleste menn, men det overveldende flertallet av menn er sterkere enn de fleste kvinner.
I en ekstremsituasjon må vi erkjenne disse forskjellene, at menn generelt har andre forutsetninger for å kjempe i krigen. Den brutale realiteten er at når vi står overfor en eksistensiell trussel fra en altomfattende krig, er det naturlig og nødvendig at kvinner tar seg av barna mens menn tar til våpen.
En kan like det eller ikke, men i møte med krigens brutalitet blir vanlige likestillingsidealer en luksus som vi ikke har råd til. Det er kanskje ikke rettferdig, men når var krigen rettferdig?
8. mars tar feministene igjen til gatene og demonstrere mot kvinneundertrykking og diskriminering, med de utslitte slagordene “vi er enda ikke i mål… det er langt igjen til vi har et likestilt samfunn”. Ja, det er sant, men ikke på den måten mange har i tankene, når europeisk jord igjen farges av unge og gamle menns blod. I anstendighetens navn bør også feminister ofre disse en tanke før de neste gang snakker om mannens privilegier.