Foto: Eva Tryti – Forfatterportett (c) Sturlasson – Kagge forlag
Foto: Peder Kjøs – Kagge forlag
Foto: Åsa Linderborg – CC BY-SA 4.0 – Wikipedia
Av Elin Ørjaseter – samfunnsdebattant, skribent og foredragsholder
Debattinnlegg formidler ikke MannsForum eller nettavisens offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentens personlige meninger.
Kvinners verdi på sjekkemarkedet synker med alderen, mente psykologen Peder Kjøs. Han fikk tilsvar så det holdt. En anonym kvinne skrev at hun håpet «noe treffer deg, helst i hodet». [1] Velkommen til høstens mest bisarre debatt om kvinner, alder og utseende.
Peder Kjøs hadde hevdet at seksuell attraktivitet synker hos kvinner når de nærmer seg overgangsalderen[2]. Noe annet ville vel ærlig talt vært litt rart, seksualitetens biologiske funksjon er jo å skape barn. Men Peder Kjøs fikk en bråte med kjeft for å si dette relativt banale faktum høyt. Han kunne lese i VG at en anonym kvinne håpet at noe ville «treffe ham i hodet».
Det skammelige er ikke at kvinnen skrev dette, for slikt skriver jo i idioter av begge kjønn stadig i kommentarfeltene. Men VG løftet denne trakasseringen fram på forsiden, som om det var et seriøst debattinnlegg. Kvinner som skriver sånt får altså spalteplass i redaktørstyrte medier. En mann som skrev noe tilsvarende, ville med rette ha blitt henvist til kommentarfeltene og sin egen Facebook-tråd.
Opptakten til saken var at psykologene Peder Kjøs og Frode Thuen gav en 49-årig dame råd om hvordan hun skulle få seg ny partner[3]. Damen selv mente at «mange voksne menn er veldig egoistiske» siden de ikke ville være kjæreste med henne. Hun kunne ellers melde at hun ønsket seg en «kreativ, intellektuell og eventyrlysten mann». I tillegg betydde utseende noe, for hun likte «høye og slanke menn».
Summa summarum: Selvopptatt, kravstor kvinne klager på at mennene ikke er interessert. Psykologene gir henne noen greie råd om å jekke seg litt ned og debatten eksploderer. I raseri mot psykologene!
Selv sitter jeg på sidelinja og stusser over kravmentaliteten til dagens kvinner. Det selvfølgelige valget for min del, dersom mannen min fikk en stein i hodet, ville vært å leve alene. Livet er fullt av spennende ting man kan gjøre, lære seg eller bidra med. Det er faktisk helt normalt å bo alene, og kanskje særlig i godt voksen alder.
Damens krav om høyde får meg til å måpe. En ting er at dette kjøttmarkedet eksisterer, og er vondt for yngre av begge kjønn, som enten er for lave eller tykke eller hva som ellers kan dra bytteverdien ned. Men at en voksen dame på nærmere femti år offentlig flagger sine ønsker om høyde og vekt forteller hvor akseptert det er med ytre-krav. Kjøttmarkedet er blitt offentlig akseptert, vel og merke dersom det er kvinner som er kunder.
Men kvinner krever ikke bare å kunne stille krav til det ytre, uten blygsel. De siste årene har flere kvinnelige debattanter og terapeuter understreket kvinners rett til å føle seg seksuelt attraktive også etter overgangsalderen. Tillat meg et dumt spørsmål: Hvorfor skal vi det? Er det viktig?
La oss starte med Eva Tryti i Klassekampen[4]. Hun hevder at kroppspresset er et evig mareritt for kvinner. Kvinner blir usynliggjort i mediene, hvis de ikke er unge og vakre. Hun hevder at pågangen fra TV ble merkbart mindre etter at alderen tok henne, til tross for at hun har mye å melde.
Se for deg en mann som skriver et like langt og sytende innlegg om at han ikke blir spurt om å komme på TV, fordi han ser for gammel ut. Vi ville ledd av ham. Det er faktisk ingen menneskerett å komme på TV.
Men er det sant at kvinner ikke kommer på TV når de passerer femti? Jeg har vært jevnlig i mediene siden begynnelsen av 2000-tallet. Da var jeg ung og relativt pen. Nå er jeg eldre og ikke fullt så pen. Men dersom jeg skriver om noe som ligger høyt i nyhetsbildet, så ringer TV2 og NRK. Dersom jeg skriver om noe mindre aktuelt, så ringer de ikke. Det er sakene jeg skriver om, ikke alder eller utseende som bestemmer medienes interesse.
Den politiske debattanten Åsa Lindeborg hang på NRK-fronten[5] i mange dager med sin betroelse om at hun sa nei til å delta i fjernsynsdebatter fordi hun hatet å se sitt aldrende ansikt på skjermen. «Før kunne jeg dra fordel av utseendet mitt» fortsatte hun, «og det gjorde jeg helt skamløst». Virkelig? Og nå synes hun at hun fortjener spalteplass over det faktum at utseendet ikke lenger kan gi henne særegne fordeler? Jeg sliter litt med å føle medlidenhet her.
Både Eva Tryti og Åsa Lindeborg er mer enn alminnelig pene kvinner. Kanskje er det en viss rettferdighet at nettopp disse to lider så voldsomt under alderens slitasje. Vi andre, som aldri har «dratt fordel av utseende» for å bruke Lindeborgs ord, vi lever akkurat som vi pleier selv om vi har rundet femti. Det er mye bedre å bli eldre enn det motsatte, som er å ikke bli eldre fordi man er død. Det er heller ikke samfunnets skyld at jeg spiser for mye iskrem.
I høst var jeg med i «Skal vi danse», et underholdningsprogram der det ytre spiller en viss rolle, i motsetning til hva det gjør i nyhetsmediene. Hvordan ville det gå, med mine 59 år og 90 kilo? Det gikk strålende, en forrykende fest, fra ende til annen! Riktignok ble jeg stemt ut tidlig, men det var fordi jeg trente for lite og surret med dansetrinnene. Jeg trodde faktisk på forhånd at jeg skulle få stygge meldinger på Facebook og i mailboksen, på grunn av alder og vekt. Men jeg har ikke fått en eneste negativ kommentar fra noen.
Tryti og Lindeborg klager over skam over sine aldrende kropper, og de gir samfunnet skylda for skammen. Det de burde skamme seg over er sin helt ulidelige fiksering på eget utseende, når de er så heldige å være friske, førlige og taleføre.
Det er noe underlig skamløst over eldre kvinner som vil bli opplevd som attraktive. For det første er det å sette seg over naturen, som å kreve at epler skal falle oppover fra trærne, i stedet for nedover. For det andre tar eldre kvinner dermed en posisjon som kler dem dårlig: Den egoistiske posisjonen.
Kjøttmarkedet på «sveipe-appene» er dypt bekymringsfullt. Et av rådene fra Kjøs og Thuen var å ligge unna Tinder, og det var et godt råd. Det er de yngre kvinner og menn som «sveipes bort» som vi bør være bekymret for. I stedet går altså godt voksne kvinner inn på kjøttmarkedets premisser, med den ukledelige vri at de forlanger å ligge høyere på ratinglistene enn det de faktisk gjør.
At det er mulig for en kvinne over femti å klage over sitt falmede utseende, når hun ellers er så heldig å være frisk og rask, det er meg en gåte. Kan ikke disse sytende kvinnfolkene skaffe seg en hund, hvis de ikke synes de blir beundret nok?
[1] https://www.vg.no/peder-kjoes-alle-vet-dette-men-det-er-ikke-greit-aa-si-hoeyt
[2] https://www.aftenposten.no/det-gir-mening-aa-se-paa-partnerjakten-som-en-slags-oekonomisk-transaksjo
[3] https://www.aftenposten.no/monica-fjeld-49-synes-det-er-vanskelig-aa-finne-kjaerligheten-i-voksen