Debattinnlegg formidler ikke MannsForums eller nettavisens offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Av Ivar Bu Larssen
Gutteboka åpenbarer et systematisk problem, som bare vil tilta ettersom kvinnedominansen i helsevesenet, særlig blant leger og psykologer, stadig øker. Det er på tide at gutter og menn slipper til med sine kjønnede erfaringer og selv får definere hva det vil si å være en mann.
I september ble «Gutteboka – din guide til puberteten» utgitt. Boka er skrevet av de unge legene Nina Brochmann og Ellen Støkken som gjennom en årrekke har svart på spørsmål fra gutter omkring pubertet, om alt fra penis til kjærlighetssorg. Tidligere har de to sammen gitt ut bøkene «Gleden med skjeden» og «Jenteboka».
Utgangspunktet er at det ikke finnes bøker om pubertet som retter seg spesielt mot gutter, og den kan slik sies å være etterlengtet. For forfatterne var det en vekker at ingen mann hadde skrevet en bok om puberteten for gutter, men etter å ha møtt sine egne fordommer i døren, gikk de frimodig til verket.
Det stemmer utvilsomt at også gutter har spørsmål omkring seksualitet og pubertet, likevel er det noe som skurrer i møte med boka som i VG fikk terningkast 6 og som har blitt promotert i beste sendetid gjennom «Lindmo» på NRK.
Kjønnede erfaringer
Gutteboka er et rent jenteprosjekt, til og med illustratøren (Magnhild Winsnes) er en jente, som har bidratt med illustrasjoner av peniser i alle mulige former. Spørsmålet må stilles; hvordan ville en bok om pubertet og seksualitet for jenter blitt mottatt hvis det var to unge mannlige leger som hadde skrevet boka og det i tillegg var en mann som hadde illustrert denne?
Det er selvsagt utenkelig at et slikt prosjekt ville blitt gjennomført i utgangspunktet, ingen forlag ville ta i en slik bok, og det krever ikke mye forestillingsevne for å se for seg hvilke reaksjoner det ville bli.
Kvinner ville ha ropt ut og skrevet harmdirrende innlegg om «mansplaining» og at to menn aldri kan forstå hvordan det er å gjennomgå puberteten for en jente. Det ville ikke hjulpet om de hadde svart på aldri så mange spørsmål fra unge jenter og hatt en profesjonell tilnærming til problemstillingen. At menn skal tale på vegne av jenter eller belære dem om noe som helst som handler om seksualitet er et unevnelig tabu.
Feminister har selvsagt helt rett i at en mann aldri kan forstå hva det innebærer å være en jente i puberteten, fordi det handler om kroppslige erfaringer, som en bare kan forstå innenfra, et utenfra-perspektiv vil aldri bli det samme. Spørsmålene som ligger bak boka må i tillegg sies å være nokså pubertale:
«Alle menn i våre liv har blitt spurt: Hvordan føles det å komme? Du må beskrive det eksakt! Sammenlign det med tannpastatube, er det som å tisse?»
Det er mulig forfatterne prøver seg på en lett og morsom tilnærming som kommuniserer med unge gutter. Men spørsmålene vitner mest om en overflatisk holdning til ting som ikke så lett lar seg beskrive, nettopp fordi det er en kroppslig erfaring. Det er heller ikke sikkert «gutter» er interessert i å lese om hvordan det er «å komme» i teorien, når de selv har erfaringen av det.
Definisjonsrett over eget kjønn
Kvinnefrigjøringen de siste 100 årene har i stor grad handlet om å la kvinner få komme til orde med sine kjønnede erfaringer om hva det vil si å være kvinne, og å ha definisjonsretten over egen kropp og seksualitet.
Selv om intensjonen til forfatterne er den beste, krever det en viss arroganse å skulle belære gutter om pubertet, når du selv aldri har erfart de kroppslige forandringene gutter går igjennom i puberteten. Til VG viser forfatterne en påfallende selvtillit overfor sitt eget prosjekt.
«Jeg vil si vi har veldig god oversikt over hva gutter på ti og oppover lurer på om kroppene sine.»
En kvinne kan ikke vite hvordan det oppleves å ha en penis, å bekymre seg over denne, og å føle hvordan det er å ha ereksjon og utløsning, like så lite som en mann kan erfare hvordan det er å få mensen for første gang.
Mot dette kan det argumenteres for at vi bør forlate en identitetspolitikk, der kjønn, seksualitet og hudfarge begrenser hva en kan snakke eller skrive om. Men i tilfelle må dette gjelde begge veier, og når det gjelder nettopp kropp og seksualitet er det en grunn til å trå varsomt. En del av respekten for det andre kjønn er å la gutter selv ha definisjonsretten til egen kropp og seksualitet.
Definisjonsmakt
Forfatterne peker på at gutter er dårlige til å snakke om pubertet og seksualitet. Slik illustrerer de et systematisk problem når det gjelder «kjønnssamtalen i samfunnet».
Hva er grunnen til at ingen menn har skrevet om dette temaet tidligere? Er menn rett og slett mindre interessert i egen kropp, eller finnes det et tabu når det gjelder menn og seksualitet, som gjør at menn kvier seg for å nærme seg temaet?
I et samfunn der det er feminister som innehar definisjonsmakten og hegemoniet når det gjelder enhver samtale omkring kjønn og seksualitet, er det ikke uten risiko å berøre disse temaene hvis du ikke bekjenner deg til feminismens dogmer.
Et av problemene er at menn og gutters seksualitet tilnærmes på en annen måte enn kvinners og jenters seksualitet. Mens unge kvinner oppfordres til å omfavne sin seksuelle frigjøring og ikke la seg binde av gamle forestillinger om seksuell tilbakeholdenhet, møtes gutter og menn med den diametralt motsatte tilnærmingen, gutter og menns seksualitet blir i seg selv sett som en trussel, som må tøyles.
Problemet er at kvinnelige feminister har påtatt seg definisjonsmakten når det gjelder kjønn, også i forhold til menn og maskulinitet. De driver en effektiv kontroll når det gjelder hva som blir akseptert, og menn som ytrer seg omkring seksualitet kan forvente å bli irettesatt av feminister med et negativt perspektiv når det gjelder mannlig seksualitet.
En kan også ane at det ligger en «seksualmoralisme» nedfelt i boka, når temaet er gutter og sex, og gutters forhold til porno blir problematisert. Det er gode grunner til å være kritisk til pornobransjen og pornoavhengighet blant tenåringsgutter, men feministisk moralisering har neppe en positiv effekt.
Et helsevesen av og for kvinner
Gutteboka åpenbarer et systematisk problem som bare vil tilta ettersom kvinneandelen i helsevesenet, særlig blant leger og psykologer, er stadig økende. Det er påfallende at en kan ha en samtale omkring menns psykiske helse i Dagsnytt 18 bestående av tre kvinner og ingen menn. Selv om intensjonen også her utvilsomt er den beste, er det en del av problemet når kvinner som snakker om og for menn.
Det er positivt at stadig flere får øynene opp for problemstillinger som angår gutter og menn i samfunnet, vi trenger at også kvinner setter fokus på dette. Men det finnes altså spesifikke kjønnede erfaringer, knyttet til kropp og seksualitet, der det er et definerende skille mellom gutter og jenter.
Et problem er også på forlagsnivå. Det er kanskje enklere å gi ordet til to unge kvinnelige forfattere som allerede har skrevet om kjønn, enn det er å utfordre unge mannlige leger til å skrive om det samme temaet.
Symptomatisk nok har boken blitt vel mottatt av andre kvinner, som anmelderen i VG og Lindmo. Foreløpig har få gutter og menn, meldt seg i debatten. Her er det kanskje også en kjønnsforskjell mellom jenter og gutter. De fleste gutter og menn er ikke så veldig interessert i å snakke og lese om hvordan det føles «å komme», ettersom dette er noe som må erfares snarere enn forklares.
Boka kan slik virke som et tvangspedagogisk prosjekt som ligner på seksualundervisningen de fleste lider seg gjennom på skolen. Det er tvilsomt at mange gutter vil strømme til bokhandlere og biblioteker for å gripe fatt i Gutteboka. Jeg mistenker at det først og fremst er er forfatternes medsøstre som vil synes at Gutteboka er interessant lesning.