Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Av Liv Roksand
Debattinnlegg formidler ikke MannsForums eller nettavisens offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
For noen år siden satte jeg meg på skolebenken for å ta tverrfaglige kjønnsstudier på Universitetet. Motivasjonen var rett og slett at jeg var nysgjerrig på hvordan kjønn og makt ble forklart vitenskapelig. Som godt voksen hadde jeg selvfølgelig noen tanker om dette.
Jeg synes det var artig å være student og det var mye interessant å lære. Etter flere års studier tok jeg avsluttende eksamen. Jeg hadde skrevet en stor oppgave og kalt den Gjensidighet og Tvetydighet. Jeg argumenterte for at kjønnene fungerer i gjensidige maktforhold ved at de har makt på hver sine områder, har gode og dårlige vilkår på hver sine områder og inngår i en maktbalanse.
Dette innebar kritikk av feministisk teori som legger til grunn at kvinner generelt er underordnet menn, noe de visstnok hadde vært siden tidenes morgen og som jeg i hele studietida stusset over og ikke fant belegg for.
Eksamenen var muntlig og gikk ut på å forsvare oppgaven jeg hadde skrevet. Jeg hadde håpet det skulle bli en god faglig diskusjon, men avslutningen på min studietid ble en gedigen nedtur. De to kvinnelige kjønnsforskerne som var sensorer, virket helt uinteresserte i temaet mitt. Oppgaven som jeg hadde brukt omtrent ett år på å skrive, så og si avfeide de på en halvtime. I hvert fall føltes det sånn.
Selvfølgelig skal sensorer stille kritiske spørsmål og påpeke svakheter, men de brukte nesten all tida på dette, jeg hadde ikke gjort ditt eller ikke fått til datt. Jeg svarte så godt jeg kunne – tross nervene – og med godt humør prøvde jeg etter beste evne å løsne litt på den negative stemningen. Jeg sa meg også enig i at det selvsagt var ting jeg kunne gjort bedre eller annerledes, for jeg var på ingen måte akademisk vel bevandret. Jeg hadde levd mesteparten av mitt liv helt andre steder enn på Universitetet.
Sensorene var altså ikke opptatt av det jeg mente var det viktigste i oppgaven, ikke før helt på slutten, da det nesten ikke var mer tid igjen. Da så den ene sensoren rett på meg og spurte om jeg virkelig mente at kvinner kunne undertrykke menn. Ja, det mener jeg, sa jeg. De så først på hverandre med hevede øyenbryn, dernest oppgitt på meg. At jeg i det hele tatt kunne mene noe sånt.
Jeg ble helt satt ut. Først etterpå kom jeg på alt jeg burde sagt. For i oppgaven hadde jeg gode argumenter for kvinners makt og at menn er underordnet kvinner. Men dette ville de ikke diskutere. Eller kanskje de også ble satt ut – av meg? Jeg var på alder med dem, kom utenfra og kritiserte grunnlaget for faget de hadde holdt på med i ørten år. Det kunne sikkert være provoserende.
De understreket at dette var en akademisk vurdering – med alle sine koder og regler – og jeg hadde visst stokket kortene feil. Selv om det akademiske også innebærer å stille nye spørsmål til etablerte teorier – de pekte nettopp på at jeg hadde gjort noe utradisjonelt – var det helt tydelig at de ikke likte det.
Det at kvinners makt kan være av en annen type enn menns makt, mer subtil og vanskeligere å identifisere, var ett av argumentene i oppgaven. Den trenger å bli satt på dagsorden, bli mulig å diskutere og kunne bli møtt med motbør på samme måte som menns makt. Jeg påpekte også at områder der menn kom dårligere ut enn kvinner, var svært underfokusert i faget.
Jeg tenkte ikke på det før etterpå, da det var for seint. Jeg satt igjen med en dårlig følelse og det var ikke på grunn av karakteren. Det var noe annet, noe underliggende, noe udefinerbart. Min siste eksamen var rett og slett en demonstrasjon av kvinners subtile makt som legger føringer for det som skjer i relasjoner. Sensorene satte dagsorden med sin holdning og manglende interesse på en slik måte at det ikke var mulig å diskutere kvinners makt med dem.
Jeg som på ingen måte betegner meg som antifeminist, syntes selv at jeg var nokså forsiktig i min kritikk av feminismen. Men jeg ante jo at det ikke var velkomment, for gjennom hele studietida merket jeg meg at det var ingen som stilte spørsmål ved kvinners makt. Det var et ikke-tema. Det lå som et underliggende premiss i fagfeltet at kvinner var gjennomgående underordnet menn. Hvis menn var underordnet var det i forhold til andre menn eller samfunnet, ikke i forhold til kvinner.
Men hvem er samfunnet? Det er oss alle, kvinner og menn. Er det mulig å skille familielivet fra samfunnslivet? Hvem er det som historisk sett har stått for det meste av barneoppdragelsen der formingen av mennesker foregår? Kvinner. Kvinner har hatt, og har fortsatt, den største makten i nære relasjoner. Men i feministiske teorier betraktes ikke denne makten som betydningsfull. Forstå det den som kan.
Jeg mener at makt er noe som fungerer som et samspill mellom kvinner og menn og at både menns og kvinners makt har både positive og negative virkninger. (Egentlig mener jeg at det er kvinner som har den mest betydningsfulle makten, men det turde jeg ikke å skrive i oppgaven). Det er også fullt mulig å la være å plassere skylda for alt som er galt på noen utenfor seg selv – men gå i seg selv, bedrive selverkjennelse, se nærmere på hva man foretar seg i relasjoner. Særlig kvinner kunne kanskje ha godt av det.
Jeg besto eksamen, men jeg tror at det irriterte dem at de ikke kunne stryke meg. Som jeg sa til sensorene, var ikke karakteren det viktigste for meg, men hvordan de vurderte oppgaven, slik at jeg kunne lære noe av det. Det gjorde jeg.
Jeg lærte at de formidlet masse uten å si noe, det var usynlige føringer i relasjonen mellom dem og meg som gjorde at det nesten var umulig å få sagt det jeg ville si. En klar demonstrasjon av kvinners subtile måte å utøve makt på.
Selvsagt kan menn også utøve en slik type makt og kvinner kan også utøve makt på en tydelig måte. Og en eksamen er en spesiell situasjon. Men jeg skrev ikke min oppgave til sensorene. Jeg skrev den til meg selv, for å samle kunnskap som jeg kan bruke når jeg skriver, diskuterer og fortsetter å lære om kjønn, slik at jeg kan være åpen for nye perspektiver, nye måter å tenke på og forstå livet på. Nettopp vitenskapen er et godt eksempel på at kunnskap utvikler seg og er i kontinuerlig forandring. Teorier kritiseres og revurderes hele tida. Også feministiske teorier har begrenset holdbarhet. Jeg tror det er tid for å tenke og diskutere ut fra en større helhet av både kvinners og menns perspektiver og utfordringer.