Foto: Vemund Vennestrøm
Først publisert: www.minervanett.no 20.mai 2019
Av Ivar Bu Larssen
Feminismen gjør seg uangripelig ved å hevde at enhver kritikk og nyansering som favner om menns perspektiv, er et angrep på likestilling og kvinners rettigheter.
Det er drøye 40 år siden likestillingsloven ble vedtatt i Norge i 1978. Gjennom disse årene har likestilling vært identisk med kvinnefrigjøring og feminisme. Men noe er i ferd med å skje. Enkelte drister seg til å ta til orde for at likestilling faktisk også må gjelde for menn, og at menn også kan være utsatt for diskriminering.
«Kjønnskampen» på NRKs Brennpunkt har utfordret og rystet de etablerte dogmene omkring hva likestilling dreier seg om. Sakte, men sikkert begynner flere å våkne for at likestilling ikke er en enveiskjørt gate som utelukkende handler om kvinnesak og likestilling i kvinners favør.
Men hvorfor har det tatt så lang tid, og hvorfor er det fortsatt et tabu å snakke om diskriminering mot menn? Hvorfor oppleves det som en provokasjon for feminister at menn kommer til orde med et annet perspektiv omkring kjønn og likestilling?
Det er en ikke ubetydelig omkostning ved å utfordre tabuene omkring menn og likestilling. Som mann er det ikke særlig forlokkende, for de færreste setter pris på bli stemplet som hårsår og sytete. Reaksjonene som en må påregne, er hoderisting og latterliggjøring.
Et godt eksempel er Sigrid Bonde Tusviks bidrag til Brennpunkt-dokumentaren, der hun med all tydelighet demonstrerer sin avsmak for menn som fokuserer på menns problemer. Ingenting er mer «usexy» enn hvite menn som «syter og klager», skal vi tro Tusvik. På hvilken måte dette skulle være et argument i debatten omkring kjønn og likestilling, forblir et mysterium.
Tusvik spiller på menns skam over seksuell avvisning, noe som er særdeles effektivt når det gjelder å få menn til å holde kjeft i likestillingsdebatten. Bruk av latterliggjøring og skam er ingenting annet enn hersketeknikker som trykker mennesker ned.
Ironisk nok bidrar Tusvik til å opprettholde tradisjonelle kjønnsroller, der menn ikke skal snakke om sine egne problemer, og der kvinnen alltid er et avmektig offer for den privilegerte og mektige mannen. At en feminist som Tusvik ikke ser ironien, er tankevekkende.
Etter latterliggjøringen og skammen kommer mistenkeliggjøringen; å ta opp menns problem blir sett på som et angrep på feminisme, likestilling og kvinnefrigjøring. Hvem er disse mennene som klager sånn, er de ikke egentlig en gjeng kvinnefiendtlige tradisjonalister som vil skru tilbake tiden og få kvinner tilbake til kjøkkenet?
Fra dette er veien kort til «guilt by association», menn som retter fokuset på menns problem blir identifisert med nett-troll, «toxic masculinity», «incels» og hatefulle «MRAs» (Mens Rights Activists). Det siste riset bak speilet er selvsagt høyreekstremisme og antifeministen Anders Behring Breivik.
Mistenkeliggjøring og «guilt by association» gjør det enda mindre fristende å tale menns sak, i alle fall hvis en selv er en mann. En kan kjenne på frykten for å bli utdefinert fra samfunnsdebatten, som en som hører hjemme i Resetts kommentarfelt, eller at kritikk av feminisme skal være hemmende for karrieren.
Hvordan er f.eks. utsiktene i akademia for menn som drister seg til å kritiserer feminisme? Det ligger en viss ironi at det må en kvinne til for å sette fokus på samværssabotasje mot menn og gutter som skoletapere, slik Camilla Stoltenberg beundringsverdig har gjort.
Konsekvensen av at menn blir latterliggjort, påført skam eller mistenkeliggjort for å ta del i debatten omkring kjønn og likestilling, er at vi får en endimensjonal forståelse av saken, der «kvinneperspektivet» er det eneste som gjelder.
En annen konsekvens er at menn som ser seg selv som tapere eller ofre for diskriminering, vender seg imot et samfunn som de opplever ikke bryr seg om dem, men tvert imot kaller dem privilegerte og gir dem skylden for det meste som er vondt i verden. Slik sett er den generaliserende kritikken av menn som en rekke feministiske samfunnsdebattanter bedriver, direkte kontraproduktiv.
Et vanlig argument i likestillingsdebatten er at det er menn som har makten i samfunnet, og bare motvillige slipper kvinner til i maktposisjoner. Men når det gjelder debatten om likestilling er det derimot kvinner som gjennom førti år har hatt definisjonsmakten. Når denne nå utfordres, dreier det seg kanskje også om en frykt for å miste makten til å definere hva likestilling handler seg om.
Noe er i ferd med å endre seg etterhvert som offentligheten blir mer oppmerksom på utfordringene som angår menn. Men fremdeles er det tabu å arbeide mot diskriminering av menn, og det er en ikke-eksisterende politisk vilje til å gjøre likestillingsloven kjønnsnøytral.
Dette henger sammen med frykten for å stå på feil side av historien, og bli identifisert som motstander av likestilling. Det er langt enklere og mindre risikabelt for politikere å gjenta dogmet om at «vi har langt igjen til et likestilt samfunn» og at det fortsatt finnes et «glasstak» som hindrer kvinner i å nå maktposisjoner i samfunnet (uavhengig av hvor mange som faktisk gjør det).
Likestillingsministeren avviser instinktivt å gjøre likestillingsloven kjønnsnøytral, fordi vi «fortsatt har langt igjen til et likestilt samfunn». Dette viser hvor inngrodd den dominerende diskursen omkring kjønn og likestilling er. Samtalen foregår i form av en oppramsing av 40 år gamle slagord, som fungerer som en dogmatisk trosbekjennelse.
Uansett hvor mye samfunnet har forandret seg, tviholdes det på den samme trosbekjennelsen. Nye generasjoner blir oppdratt i «den rette tro» omkring diskriminering av kvinner, og menns tilsvarende privilegier.
Som programmet Hjernevask viste i sin tid, domineres forskningsmiljøene som jobber med likestilling og kjønn av ideologiske feminister som har en kraftig blindsone når det gjelder menns problemer. Det fokuseres på kvinners problemer og utfordringer, mens (hvite, heterofile) menn og maskulinitet reduseres til å være et problem.
Et første steg i riktig retning bør være å utjevne den manglende kjønnsbalansen blant kjønnsforskere, og la menn få definere selv hva det vil si å være mann, uten å få en ferdigsydd ideologisk tvangstrøye tredd over seg. Det samme gjelder de politiske organene som jobber med likestilling – så lenge disse stillingene synes å være forbeholdt et kvinneperspektiv, vil det være vanskelig å få en balansert likestillingspolitikk som ivaretar både kvinner og menns rettigheter.
Feminismen som ideologi gjør seg uangripelig ved å hevde at enhver kritikk og nyansering som favner om menns perspektiv, er et angrep på likestilling og kvinners rettigheter. En slik ideologisk absolutisme fører til en kraftig blindsone når det gjelder andre perspektiver, som også fortjener å bli hørt.
Identifiseringen mellom feminisme og likestilling gjør det svært vanskelig å utfordre denne ideologiske absolutismen. Enhver ideologi må kunne utsettes for kritikk, også feminismen, særlig når den kommer til uttrykk som moralsk overlegenhet, med påfølgende forakt for menn og maskulinitet.
Det er et paradoks at seirene når det gjelder kvinners likestilling synes å være glemt så snart de er nådd. Hvor mange feminister feirer at statsministeren og de viktigste statsrådene er kvinner, eller at tre av de fire regjeringspartiene er ledet av kvinner?
Et annet forhold som feminister synes å ha vanskelig for å erkjenne, er at menn ikke bare har dominert toppen av samfunnet, men også bunnen. Det finnes ganske enkelt flere menn som er tapere og sliter med å finne sin plass i samfunnet. Dette må også tas med som et viktig perspektiv i debatten om likestilling, fordi de samfunnsmessige konsekvensene er større enn konsekvensene av at det ikke er lik kjønns-representasjon blant toppledere i næringslivet.
Debatten omkring kjønn og likestilling er for viktig til at den blir redusert til en konkurranse om hvem som er mest diskriminert. Det er på tide å innse at samfunnet har forandret seg de siste 40 årene, og at virkeligheten i dag er mer kompleks, også når det gjelder menns stilling.
Problemet er ikke at likestillingen har gått for langt, problemet er at vi ikke har likestilling før den omfatter både kvinner og menn. Det ene burde ikke gå på bekostning av det andre, men da må vi forlate den dogmatiske svart-hvitt tenkningen og den ideologiske absolutismen.
Likestilling er ikke et nullsumspill der menn og kvinner må kjempe om de samme godene. Det bør heller sees som et kollektivt forsøk på å forme samfunnet til det beste, slik at ingen skal diskrimineres på bakgrunn av kjønn, uavhengig av om en er mann eller kvinne.
Det er vanskelig å komme forbi at det alltid vil finnes en viss spenningen mellom kjønnene, men det hadde vært fint om vi kunne legge bak oss den bitre kjønnskampen.