Tradisjonelle samlivsformer er ikke like sterke i dag som tidligere, flere og flere barn vokser opp i hjem hvor mor og far har valgt å flytte fra hverandre. Far arbeider og mor passer barn er stort sett historie.
Lovverk og familievern kan ikke henge igjen i et samfunn som ikke lenger eksisterer. Når moderne familier så ofte går i oppløsning, er det desto viktigere at lovverket og familievernet tilrettelegger så barn fortsatt kan ha støtte fra begge sine foreldre. Uansett hvor sårt og vanskelig mamma og pappas ødelagte kjærlighetsliv føles for dem, så skal ikke barna straffes for foreldrenes samlivsbrudd.
Norge må lage et samfunn og lover som verdsetter, tilrettelegger og verner om familiebåndene, kanskje spesielt i og etter livskriser og samlivsbrudd. Barneloven må følge samfunnsutviklingen, og det er på høy tid å få en moderne barnelov som setter BARNET i sentrum.
Stabile, varme, omsorgsfulle og fullt ut kompetente fedre ekskluderes vekk fra sine barns liv hver eneste dag. Mor og far er likeverdige omsorgspersoner og begge vil oftest være en positiv resurs for barna sine livet ut om det får muligheten. Det store antallet barn som ikke har jevnlig kontakt med sin far i løpet av en gjennomsnittlig måned, viser hvordan barneloven og forvaltningen systematisk ekskluderer far ut av barnas liv etter et samlivsbrudd.
Det må en mann og en kvinne til for å lage et barn. Ingen stikk til likekjønnet foreldreskap eller kritikk av alene og fosterforeldre. Kun som biologisk kjensgjerning; bare en mann og en kvinne sammen kan lage barn, begge to må de gi videre litt av seg selv for at et nytt menneske skal bli til. Skapelsen er et mirakel selv fra et ateistisk ståsted; nytt liv blir til og neste generasjon er på vei. Selv ikke en sædbank, hvor fars deltagelse er abstraherte ned til noen dråper veske i et reagensrør kan minimalisere vekk mannen helt: Kun en mann og en kvinne kan lage barn, sammen, og begge er uløselig knyttet til avkommet sitt, uavhengig om de får en sjanse til å bli kjent med det eller ei.
Årsaker til konflikt rundt barna:
Mellom 20 000 og 30 000 Norske barn opplever foreldres samlivsbrudd hvert år. Mellom 12% til 21% av alle barn som ikke bor sammen med begge sine foreldre, har ikke kontakt med sin pappa på en vanlig måned (SSB, 2016 Familie og husholdninger). Da snakker vi om mellom ett til to barn i hver eneste skoleklasse i Norge. Dette er høye tall.
Det er essensielt at barneloven og forvaltningen må bidra mer konfliktdempende: Barna må skjermes, ukonstruktiv adferd mellom foreldre må reduseres. Godt samarbeid mellom foreldre oppmuntres og belønnes. Samværssabotasje og foreldrefiendtliggjøring må identifiseres og begrenses. Barn som står midt i et samlivsbrudd trenger et moderne og relevant lovverk som effektivt kan begrense skade.
Ikke som i dag da det motsatte er tilfelle med et trygde- og stønadssystem som straffer samarbeidende foreldre. Samværssabotasje belønnes med økonomiske gevinst. Man har mødre som nekter fedre tid med egne barn, hvorfor? Fordi høyere samværprosent til far gir lavere utbetaling til mor.
Ofte veies kontakt, kjærlighet og omsorg opp mot overgangsstønad, skatteklasser og barnetrygd. Resultatet blir dessverre aldri til barns beste.
Grove personlige beskyldninger mot den andre forelder fungerer som en strategisk, juridisk posisjonering til barnefordelings rettssaken, og får aldri negative konsekvenser for personen som framsatte dem, selv i saker hvor påstandene kun er brukt for å skade den andre forelder og forholdene faktisk kan motbevises.
Lovverket tvinger foreldre ned i hver sin skyttergrav i en kamp mot hverandre.
På 90-tallet var det ca. 1200 barnefordelingssaker i det Norske rettssystemet hvert år, i dag er tallet steget til 2700. Sverige gjorde en betydelig lovendring i 2006 og konfliktargumentet ble innført veldig likt som i det Norske lovverket. Før den Svenske lovendringen var antall barnefordelingssaker jevnt på under 2000 saker i året, etter lovendringen skjøt antallet i været på få år og økte med hele 237% (2006 til 2017).
Norge er ikke så forskjellig fra Sverige: Et lovverk som belønner fiendskap og konflikt om barna etter et samlivsbrudd, skaper dessverre fiendskap og konflikt rundt barna. Detkan jo ikke overaske noen.
Fars tilstedeværelse kontres av økonomiske insentiver.
Vi vet at gis det økonomiske fordeler ved å være aleneforelder, så velger færre delt bosted, foreldre med dårlig råd tvinges til å velge slik. Økonomiske støtteordningene for aleneforsørgere fungerer i praksis som et økonomisk insentiv til å velge vekk far fra barnas oppvekst, og NAV sine regler blir en barrier for likedelt foreldreskap.
I bidragssystemet ligger det store økonomiske fordeler i å redusere samværet mellom barnet og den andre forelder (etter barnefordelingssaker blir 66% av barna boende hos mor – mot kun 8% hos far). I mange tilfeller betaler samværsforelder (nesten alltid far) netto mer enn dobbelt så mye til barnets forsørgelse enn bostedsforelder (nesten alltid mor). Så intensjonen om at foreldre med lik inntekt skal betale likt for barnas oppvekst er et falsum.
Samværssabotasje og PAS.
PAS står for «Parental Alienation Syndrome» – på Norsk kaller vi det foreldrefremmedgjøring. Foreldrefremmedgjøring er en relasjonsforstyrrelse hos barnet, oftest som følge av at en forelder utvikler uforsonlig fiendtlighet mot den andre i en separasjonskonflikt. Barn trekkes inn i separasjonskonflikten som allierte. De viktigste fremmedgjøringsstrategiene er å sverte den andre, begrense kontakten med den andre, true med kjærlighetstap, og anvende sentimental kontroll.
Det benyttes fem hovedkriterier som karakteriserer sterkt fremmedgjorte barn: Barnet har uttalte negative kognisjoner og emosjoner overfor den forelderen som det ikke vil ha kontakt med. Helt uproporsjonal med hva barnet kan fortelle om konkrete opplevelser med forelderen. Barnet er påfallende spaltet mellom fordømmelse av den ene forelderen og idealisering av den andre. Barnet deltar i sverting av den ikke-favoriserte forelderen. Barnet snakker om den ikke-favoriserte forelderen med lånte uttrykk som ikke er aldersadekvate. Barnet snakker i tillegg nedsettende også om den avviste forelderens familie, som det tidligere kan ha hatt god og tillitsfull kontakt med.
Dette er kriterier som i langt mindre grad gjør seg gjeldende når barn har vært utsatt for reell omsorgssvikt. 13 000 barn i Norge er årlig utsatt for en eller annen form samværsnekt med foreldre. Systematisk samværsabotasje er grov omsorgssvikt, og kan påfører barn senskader og store psykiske problemer.
Dessverre gir gjeldende barnelov og rettspraksis svak beskyttelse til den forelder som usettes for samværsabotasje. Resultatet er at det i dag er ca. 13 000 norske barn som blir utsatt for samværsabotasje. Respekten for rettssystemet undergraves når rettslig avtaler systematisk brytes uten at det får konsekvenser. Tvangsmulkt benyttes sjeldent og har for lave satser til å virke særlig avskrekkende. I sammenlignbare Nordiske land praktiseres tvangsfullbyrdes ved fysisk henting av barn fra den forelder som saboterer.
Partiene i Danmark i mars 2015 kom frem til en tverrpolitisk enighet om å innskjerpe sanksjoner ved samværssabotasje. Forslaget ble enstemmig vedtatt i Alltinget:
DenOffentlige.dk – Alle partier stemte ja til ny skilsmisse pakke
Politiken.dk – Partier vil skrote A og B foreldre efter skilsmisse
Falske beskyldinger.
Vi lever i et samfunn som har tillit til at det er kvinnen som snakker sant i vold og overgreps saker. Falske anklager om vold eller overgrep mot en mann er derfor et sterkt våpen kvinner kan ta i bruk. Selv om en anklage viser seg å være falsk, vil den alltid hefte ved mannen som blir utsatt, sier seniorrådgiver Live Mehlum ved Reform.
Påstander om fyll, alkoholisme, rusmidler, aggresjon, psykisk og fysisk vold, selv voldtekt og seksuelt misbruk er ikke uvanlig beskyldninger for å skyve far ut av barnets liv, 1/3 del av alle barnefordelingssaker inneholder i varierende grad beskyldninger mot far, og hele 35% av fedrene som mister kontakten med barna et utsatt for samværssabotasje fra mors side (NOVA rapport).
Falske beskyldinger i barnefordelingssaker er vanskelige å motbevise, og det ligger ingen vilje til å straffeforfølge falske beskyldninger i disse sakene. Samtidig er samfunnet er godt trent til å tro på offeret versjon, og det oppleves ofte som en krenkelse å skulle betvile offerets troverdighet.
Slik blir menn falsk anklaget og forhåndsdømt ut av barnas liv, ofte uten andre bevis enn påstandene fra mor som selv har store personlig gevinst av å nettopp framsette falske påstander.
Svært mange av MannsForums medlemmer forteller historier med påfallende store likheter med det vi kan lese i Bufdirs rapport om vold mot menn, og Grethe Nordhelles beskrivelser av manipulering i barnefordelingssaker. Dette underbygger påstanden.
Barnevern og politi har til nå hatt et ensidig syn på menn og fedres vold i nære relasjoner (selv om barn og ungdom selv rapporterer at mødrene også ofte står for familievolden). En høyesterettsdom i 2013 konkluderer med at far ikke kunne ha samvær med sitt barn. Grunnet mors udokumenterte frykt for at samværet skulle være til skade for barnet. Menn er like gode omsorgspersoner som kvinner. Men samfunnet aksepterer ofte mors ubegrunnede bekymringer som sterkt nok argument til at mor alene får omsorgsretten.
Kjønnsubalanse
Menn behandles ikke som en likeverdig forelder, og det henger også sammen med den store overvekten av kvinner i likestillingsapparatet, på familievernkontorene, som saksbehandlere og blant kjønnsforskere. Kvinneperspektivet er godt representert men mannen ses på med større skepsis. Kjønns-ubalanse i barne- og familievernet med 70 % kvinnelige ansatte er et eksempel på dette. Kvinner utgjør 70 % av alle ansatte i BLD og BUFdir. Kvinner utgjør 75 % av rådgiverne hos Barneombudet, og vi finner tilsvarende skjevhet i både BUFDIR og Likestillingsdirektoratet.
Dagens familieverntjeneste er sterkt kvinnedominert, og mange fedre opplever at familievernpersonellet verken er upartiske eller kjønnsnøytrale i sin rådgiving og megling. Familieterapeuter har en grunnleggende sympati og forståelse for mødrene, og (bevisst eller ubevisst) foretrekker de ofte mor som hoved-samværforelder. Dette er ingen antagelse men er statistisk godt dokumentert, rettsvesenet har også tilsvarende tall.
Eksisterende kjønns- og likestillingsstatistikk er også ubalansert og med et ensidig fokus på diskriminering av kvinner. Tydeligst vises dette i offentlige veiledere og brosjyrer som ofte har en farsfiendtlig framtoning. (Ref. informasjonsheftet «Små vitner til vold», hvor far kun beskrives som voldelig og mor kun som offer). Nyere forskning dokumenter at mor er nesten vel så voldelig som far i nære relasjoner, men denne vinkling er så godt som usynliggjort, sannsynligvis av ideologiske grunner.
Diskriminering av far skyldes favorisering av mor – og går igjen som en rød strek i all barnefordeling.
Hvert år står 6000 nybakte fedre og barn uten rett til å ta ut fedrekvote fordi fedre ikke har selvstendig opptjeningsrett. Kvinner har selvstendig opptjeningsrett – menn får ikke selvstendig opptjeningsrett. Norge diskriminerer menn ved å ikke gi far fast rett på foreldrepermisjon har ESA tydelig slått fast. På Island får fedre 3 mnd fedrekvote uavhengig av mor. Både Sverige, Finland og Island har selvstendig opptjeningsrett.
Der hvor foreldrene verken er gift eller samboende ved unnfangelse, er det mors avgjørelse alene som bestemmer om far skal få ta del av forelderansvaret. Mor kan (innen et år etter farskapet er fastsatt) sende melding til folkeregisteret om at hun vil ha foreldreansvaret alene. Om far er uenig? Ja da må han gå rettens vei.
Far skal og bør være en fullverdig forelder fra dag 1. etter fødselen, uavhengig av sivilstatus.
Delt bosted som normal – senker konfliktnivået og er best for alle parter, også mor.
Sverige har hatt delt bosted i 20 år, og forskningen til den svenske forskeren og barnepsykologen Malin Bergström viser at barn som vokser opp med bare én forelder (som regel mor) er overrepresentert på alle indikatorer over mistrivsel i oppveksten som svake skoleresultater, skolefrafall, rus, vold, kriminalitet angst og andre psykiske problemer.
Dette skyldes ikke at mor er en dårlig forelder, men at oppgaven som aleneforsørger er veldig krevende.
Delt bosted bør være en hovedregel etter samlivsbrudd – for alles parters beste.
Samboende foreldre er juridisk likestilte i forhold til barnet, det finnes ingen god begrunnelse for at dette skal opphøre ved samlivsbrudd. Nyere forskning (Warshak m.fl) viser at barn i familier som praktiserer delt omsorg, helt ned til spedbarnsalderen, klarer seg bedre enn barn som vokser opp med en aleneforelder.
Norsk rettspraksis i strid med FNs barnekonvensjon:
Norge må respektere den Europeiske Menneskeretts- konvensjonen Artikkel 8 om retten til familieliv, og Barnekonvensjonens Art. 9 om barns rett til kontakt med sine foreldre:
UN Committee on the Rights of the Child
Vedtatte Retningslinjer om: Prinsippet “Barnas beste”
Nasjonale domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organers tolkning av prinsippet «Barnets beste» kan ikke overstyre plikten til det å respektere alle barnets rettigheter fastsatt i barnekonvensjonen.
Alle rettigheter som er gitt barn i konvensjonen er allerede «barnets beste» og ingen av disse rettigheter skal kunne bli svekket av noen bruker en negativ tolking av barnets beste som metode. General comment N0. 14 (2013)