Mannen blir redusert til en statist for kvinners likestilling
Av Ivar Bu Larssen
Debattinnlegg formidler ikke Mannsforums-nettavis sitt offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger.
Et bilde sier mer enn tusen ord, heter det. Et godt eksempel på et slikt bilde er fra Debatten på NRK tirsdag 26. mars. Temaet var fordeling av foreldrepermisjon, med bakgrunn i at mødre tar ut ulønnet permisjon i tillegg til sin del av foreldrepermisjonen, som i dag er tredelt.
Fredrik Solvang spissformulerte problemstillingen ved å stille spørsmålet “Får far for mye tid med barnet?” Med dette som utgangspunkt skulle en tro at det ville være et poeng med lik representasjon av menn og kvinner i debatten, ettersom fordeling av foreldrepermisjon tross alt berører både mor og far. Men slik ble det ikke, i debatten var den mannlige delen av befolkningen representert ved en enkelt mann, mot 7. kvinner. Det er vanskelig å se for seg et bilde som tydeligere illustrerer hvor tilsidesatt mannen er når temaet som debatteres er likestilling.
I et innlegg på facebook 8. mars skriver Solvang om hvordan det jobbes for en jevn kjønnsbalanse på debatten. “Når vi ser det går mot for mange menn i en sending, ber vi organisasjonene, partiene eller enkeltpersonene om de kan sende kvinner i stedet eller om de har en kvinnelig kollega de kan anbefale som erstatning for seg selv.”
Det er tydelig at kjønnsbalansen ikke er like viktig når det er menn som er undertallige. Men den manglende kjønnsbalansen i likestillingsdebatten er ikke begrenset til Debatten, selv når temaet er menns psykiske helse kan en oppleve at det menn ikke er representert. Uavhengig av hva en måtte tenke om fordeling av foreldrepermisjon, er det symptomatisk for samfunnsdebatten omkring kjønn og likestilling. Etter 50 år med likestillingskamp er den fremdeles ensbetydende med kvinnefrigjøring, mannen blir redusert til en statist for kvinners likestilling.
På den ene siden blir det vektlagt til det kjedsommelige hvor viktig det er med kjønnsbalanse, på områder der menn tradisjonelt har dominert. Men der kvinner dominerer er det plutselig ikke et like stort problem med manglende likestilling. Ironien er at NRK ikke klarer å få til en bedre kjønnsbalanse, samtidig som det er et fast innslag i nyhetene en ganger i måneden om manglende representasjon av kvinner. Allerede to dager etter debatten var det et innslag på kveldsnytt om hvor få kvinner det er som jobber med brann og redning.
I stort sett alle sammenhenger der det dreier seg om likestilling og kjønn er balansen like begredelig. Det er nærmest utelukkende feminister med makt og innflytelse innen det som kan kalles “likestillingpolitiske kompleks” som legger premissene, dvs. innen politikk, media, kjønnsforskning og offentlige organ som arbeider med kjønn og likestilling. Tydeligst er dette når det gjelder kjønnsforskningen, der 9 av 10 er kvinner, og alle deler det samme feministiske perspektivet.
En slik manglende kjønnsbalanse bidrar til at narrativet om kvinnediskriminering og undertrykking gjentas på auto-repeat, selv der det burde være åpenbart at samfunnet har forandret seg de siste tiårene. Den fastlåste ideologiske dogmatismen fører til en kraftig blindsone blant feminister, de ser ikke sin egen makt, mens det letes med lupe etter alt som kan brukes for å underbygge dogmet om at kvinner alltid er den diskriminerte part.
Det er på tide at kvinners hegemoni innenfor “det likestillingspolitiske kompleks” utfordres, bare med en jevnere kjønnsbalanse kan en få en likestilling som også inkluderer menns rettigheter og interesser.