Han fikk beskjed av politiet om å ta inn på krisesenter etter drapstrusler. Men som mann følte han seg mistrodd der. Til slutt valgte han å dra på eget ansvar.
Av hensyn til mannen selv, som fortsatt lever i en form for usikkerhet, anonymiserer MannsForum sakens navn og steder. I saken kaller vi ham derfor «Ole», og han vil ikke anbefale krisesenter for menn.
Etter et samlivsbrudd noen år tilbake i tid, der det også var barn inne i bildet, begynner skremmende ting å skje rundt «Ole» når han etter hvert finner en ny kjæreste.
– To ganger forsøkte eks-en min å få ilagt besøksforbud. Først fordi hun påsto at jeg var en farlig mann, så fordi hun påsto at jeg hadde forsøkt å voldta henne. Jeg nektet å skrive under da uniformert politi kom på døra, fordi det var falske påstander. To ganger ble besøksforbudene derfor behandlet i tingretten. Påstandene ble motbevist og besøksforbudene ble det ikke noe av, forteller «Ole».
Truet på livet
«Ole» opplever siden at noen setter ut rykter om ham i lokalmiljøet hans og at den nye kjæresten hans får oppringinger fra fremmede om at «Ole» er livsfarlig.
– Det ble en meget tøff tid. Samtidig ble barnevern og familievernkontoret koblet inn på bakgrunn av mors påstander om meg. Av natur er jeg en som kjemper. Nå kjempet jeg for ungene mine og for samværet, forteller mannen.
«Ole» opplevde blant annet at den rettsoppnevnte sakkyndige i barnesaken som pågikk, snudde rundt på det meste av det han sa, samt at vedkommende tok mors parti. I retten fikk han tilbud om samvær med barna under tilsyn. «Ole» tenkte på barna og sa ja til å gå med på det. Det var tross alt bedre enn å ikke ha samvær i det hele tatt.
– Like før jul fikk jeg noen timer med samvær med barna under tilsyn. Da moren kom for å hente barna etterpå, ba hun meg med hjem til seg og barna. Personen som var med på tilsynet viste ingen tegn til å reagere. Hvorfor må jeg idømmes samvær under tilsyn med bakgrunn i at jeg skal være farlig, og så er det tilsynelatende greit at jeg blir invitert med hjem til dem etterpå?, spør sier «Ole» retorisk.
Sommerferien i helvete
Ting tar tid i familiesaker. Det gikk et halvt år og igjen kom sommeren. Da fikk «Ole» lov til å ha egne barn en uke i sommerferien etter avgjørelse i tingretten.
– Jeg fikk overlevert barna en fredag. Etter halvannet døgn ringer telefonen om natta. En mann spør om jeg er «Ole». Han hisser seg voldsomt opp på telefonen og sier han skal komme å ta meg, for så å ta livet av barna mens jeg ser på. Han nevnte barna ved navn. Jeg ringte politiet og forklarte hva som hadde skjedd. Snart sto politiet i gårdsplassen og det ble bestemt at vi skulle dra vekk den natta. Dagen etterpå sendte politiet både meg og barna på krisesenter, oppsummerer «Ole» om bakgrunnen for at krisesenter ble nødvendig.
Han opplevde fra begynnelsen at de ansatte på krisesenteret forsto at han hadde opplevd noe traumatisk, men at de likevel var noe reserverte i forhold til ham. Han fikk blant annet ikke lov å få referater eller notater fra samtalene der han selv hadde vært deltaker. Det opplevde han som merkelig.
Under angrep
Den sakkyndige i barnesaken får ganske snart vite om situasjonen og vedkommende får retten til å trekke tilbake det godkjente samværet. Barna returneres til hjemstedet.
– Etter det opplevdes det som om de ansatte på krisesenteret snudde seg helt mot meg. De kalte meg fraværende overfor barna. Mente jeg var mye opptatt med andre ting og at jeg satt for mye i telefonen. Men når jeg gjorde andre ting, var det fordi jeg var i samtaler med de ansatte og snakket jeg i telefonen var det med advokat og politi. «Hvorfor snur dere om på alt?», spurte jeg dem. Jeg fikk aldri noe svar.
«Ole» sin kjæreste opplever flere dramatiske hendelser i dette tidsrommet. Hun blir både truet på livet og angrepet av fremmede på åpen gate. Det medfører etterforskning og «Oles» oppholdet på krisesenter drar ut i tid.
– Det ble sagt under angrepene på henne at det var fordi hun sto i en relasjon til meg og fordi hun ikke «ville høre», forteller «Ole».
Oppfattet krisesenter som fiendtlig
«Ole» på sin side, oppfattet ikke krisesenteret som et godt sted å være etter at barna var beordret tilbake til hjemstedet av retten. Her ligger grunnen til at han ikke vil anbefale krisesenter til andre menn han møter.
– Siden jeg var mann, bodde jeg i en leilighet på en annen avdeling, men i nærhetene av kvinnene på krisesenteret. Mest av alt føltes det som å sitte i fengsel og at jeg var kriminell. Jeg måtte være innelåst i leiligheten med skuddsikre vinduer som ikke lot seg åpne fra klokka var 23.00 på kvelden og frem til 06.00 om morgenen. I den perioden låste de ytterdøra mi fra utsiden. Tanken slo meg om hva jeg skulle gjøre om det begynte å brenne, vinduene lot seg jo ikke åpne, sier «Ole».
Ukene gikk og ting ble ikke noe bedre for ham på krisesenteret, tvert imot:
– Jeg følte meg uglesett som mann der inne. På et tidspunkt ble jeg invitert på kaffe hos noen av damene, som jeg etter hvert hadde blitt litt kjent med. Da fikk jeg beskjed av krisesenteret om at jeg ikke skulle ha noe med dem å gjøre. Og det til tross for at kvinnene selv protesterte på den avgjørelsen. Men da jeg til slutt fikk direkte spørsmål fra krisesenteret om jeg hadde noe å gjøre med hendelsene kjæresten min ble utsatt for, fikk jeg nok. Jeg skrev meg ut etter seks uker. Fem av dem kjentes det som om de ansatte der inne var imot meg.
Valgte voldsalarm i stedet
«Ole» fikk beskjed av politiet om å møte direkte hos dem for å hente voldsalarm etter at han valgte å forlate krisesenteret. Den måtte han gå med det neste halve året. Etter hvert tok forholdet til den nye kjæresten slutt på grunn av belastningen situasjonen medførte. Å oppleve å få telefoner, bli oppsøkt av flere forskjellige personer og angrepet på åpen gate, ble for belastende for henne.
– Hun har gitt signalement til politiet på de personene det gjelder, men ingen er tatt av politiet, sier «Ole».
Etter et møte i retten i barnesaken, der «Ole» til slutt ber om en ny sakkyndig, begynner ting imidlertid å gå hans vei.
– Den nye sakkyndige hadde lest rapporten fra den første sakkyndige, selv om den aldri ble lagt frem i retten. Sakkyndig nummer to uttalte at det var vanskelig å se og å forstå de tingene den første sakkyndige hadde lagt vekt på. Til slutt kom en ny rapport til retten. Jeg vant og fikk samvær med barna mine igjen, forteller «Ole».
Fikk støtte andre steder
Han sier at hans egen familie og arbeidsgiver har gått aktivt inn i saken og støttet ham langs veien i saken.
– I retten ble det presentert en historie fra den andre siden om at min egen familie ikke ville ha kontakt med meg fordi jeg skulle være ustabil. Det medførte at foreldre, søsken og besteforelder skrev til retten og motsa påstandene, forteller «Ole». Han forteller også om meget god støtte fra arbeidsgiver.
– Blant annet hadde arbeidsgiver en ordning der jeg fikk tilbud om 20 timer hos psykolog som hjelp i prosessen. Slik fikk jeg snakket med et menneske som faktisk hørte på hvordan jeg hadde det og gav meg råd om hvordan jeg kunne kjempe videre. Jeg fikk lære noen gode knep der, om hvordan jeg kunne stå i alt sammen. Jeg må si jeg har fått skrekken av de damene som jobber på krisesenter og i systemene der ute. Omsnuingstaktikken de har brukt overfor meg og at sannheten har blitt forvrengt, det er vanskelig. Om det skulle skje noe med barna og meg selv i fremtiden, kommer jeg ikke til å gå på et krisesenter. Jeg vil aldri bevege meg dit igjen, forteller «Ole».
Anbefaler god tålmodighet
Når det gjelder barnesaken han har stått i, som utspilte seg parallelt med truslene som han selv og hans daværende kjæreste opplevde, har «Ole» følgende råd til menn som måtte oppleve noe av det samme:
– Ikke bli sinna. Da har du tapt! Ikke bit på skittkastingen som kommer, det er forsøk på å få deg ufokusert. For at du skal miste fokus på det viktige, nemlig barna. Ikke snakk stygt om andre, selv om noen gjør det mot deg. Når motbøren kommer og du kanskje blir nedfor, så vær sterk. Ta deg en kaffekopp, få litt avstand og filosofer litt over saken. Begynt på nytt. Det er mulig å få til samvær selv med sterk motstand, men vær klar til å stå imot etatene som vil det annerledes.
Bufdir om menn på krisesenter:
– Det er ikke rart at noen kan føle seg utenfor.
Bakgrunnssak om menn på krisesenter:
– Det er en terskel for dem å komme.
(Illustrasjonsbildet i saken er hentet fra brukeren Braziltbt hos Pixabay.com.)