Karen Straughan mener det er på tide å gi gutta litt sympati, selv om de ikke vil ha det.
redaksjonen@mannsforum.no
Hun er en liten og vever kvinne. Men ikledd skinnjakke, en litt gutteaktig sveis og en ganske solid dose «jeg gir faen»-holdning, snakker Straughan som en mann. Du får følelsen av at du kan spørre henne om akkurat hva du vil, du kommer uansett til å få så hatten passer.
– Finnes det egentlig noe håp for menn? Kommer ting noensinne til å endre seg uansett? Hun trekker på skuldrene og rynker litt på nesa som et slags svar på egne retoriske spørsmål, mens hun sakte rister på hodet. Håpet ligger ikke i tykke lag rundt Straughan, men hun har ikke tenkt å gi seg av den grunn.
Hun er en selverklært og beryktet anti-feminist, mannsaktivist og v-logger fra Canada. Foretrekker å føre samtalen i lett henslengt positur fra dobbeltsenga på hotellrommet i Oslo i forkanten av Mannsdagen 2019. Hun er lei av å sitte oppreist etter et utall timer i fly mellom Nord-Amerika og det europeiske kontinentet. Litt lei av å være på turné og lei av jetlag. Amsterdam er unnagjort, i morgen venter Oslo, så står Dublin for tur. Men aller mest lei er hun av å kjempe en kamp hun føler hun ikke får uttelling for.
Menn som ofres
Karen Straughan snakker på både inn- og ut-pust. Både ord og meninger renner ut raskere enn vannføringen i et fossefall under vårløsningen. Om det hun kaller «disposable menn» – menn som er blitt ofret til nytte for storsamfunnet, for kvinnene og for familiens felles barn.
– Det er et tema vi bare overser, sier hun og snakker om århundrer hvor menn har ofret livene sine i krig, der menn har hatt livsfarlige jobber som fiskere på havet, i gruver under bakken eller for den saks skyld i toppen av en skyskraper, alt for å sikre mat på bordet til de hjemme. Ingen takker dem i dag. Tvert imot.
– Nå er tidene forandret. Samfunnet er endret. Menn er i ferd med å droppe ut av samfunnet på andre måter enn ved å ofre livet i krig eller på jobb. Og det har store konsekvenser for oss alle. Damer har sørget for en slags «catch 22» for menn, sier Straughan og mener at kvinnene i dag sitter med både bukta og begge endene.
– De jobber og gjør karriere, de vil fortsatt ha familie og barn og når det ikke går bra i lengden og forholdet til mannen går i knas, vil mange damer ha barna for seg selv og slippe innblanding fra barnas fedre overhodet. De vil gå videre med det de anser som kun sitt eget. Sitt liv. Sine barn, mener Straughan og fosser videre:
– Vi bruker menn som redskaper. Siden gjør vi dem til krøplinger når vi ikke lar dem få ta del i egne unger etter bruddet. Vi dytter dem ut i depresjon og selvmord, mener Straughan og påpeker med en forbistret mine at ved selvmord etter samlivsbrudd er raten 10 mot 1 i menns tvilsomme favør.
– I løpet av en eneste dag i familieretten, kan en mann faktisk miste alt han har. Alt fra familie til økonomi, til og med selve livet. Men alt dette har konsekvenser langt ut over individnivå. Det er et samfunnsproblem.
Bryr seg ikke
Det er ganske heftige påstander den lille dama spytter ut som om hun var en mitraljøse. Å spørre om hvordan vi kan få damer generelt til å anerkjenne problematikken, medfører et tungt sukk og et granskende, mysende blikk. Som om hun tenker «har hun virkelig ikke skjønt det, dama med pennen og notisblokka, eller later hun bare som?»
– De fleste kvinner er allerede våkne for menns problemer. Både i forhold til det å være mann, far og farsrettigheter. Problemet er bare at de bryr seg ikke. Det er bare ikke en tematikk som er på dagsordenen. Ikke hos hverken kvinner eller i samfunnet generelt. Det finnes ikke noen stor mannsbevegelse, slik damene har hatt og har sin kvinnebevegelse. Og når såkalt mannssak en sjelden gang når frem i nyhetsbildet, er det bare med negativt fortegn, sier Straughan særdeles oppgitt.
– De fleste mennesker ser hva som skjer rundt oss. De bare eier ikke medfølelse for menn. Når jeg snakker om tematikken til folk generelt, er det stort sett som om de er lagd av teflon. Det bare glir av dem igjen, mener Straughan og øser ut sin fortvilelse over motarbeidelse på høyt politisk plan i USA. Damene har ikke tenkt å gi opp sine urettferdige fordeler uten kamp.
Ingen syting, takk
Men det er ikke bare politikken Karen Straughan vil ha endret. Den lille kvinnen er bestemt når hun øser ut sitt ultimate krav til verden – empati for menn.
– Vi ødelegger menn. Det er pokker meg på tide at folk begynner å bry seg og har medfølelse med dem. Damer er flinke til å gi unnskyldninger. De er også flinke til å kreve unnskyldninger. Men når det kommer til holdninger til menn, er det bare «suck it up» som teller, sier Straughan. Eller på godt norsk – ta det som en mann.
– Men fakta er det at menn investerer mer av seg selv i et forhold. Selve hjertet deres ligger i forholdet og i hjemmet. De er følelsesmessig mer avhengige av forholdet og familien. Damer kommer over et brudd på to uker. Menn bruker to år på å komme seg. Dog kan du stole helt og fullt på meg når jeg sier at en mann på ingen måte synes det er flatterende å bli fortalt eller minnet på sin egen sårbarhet. Og da er vi tilbake til psykologien som ligger bak hele greia, hele problemet. Damer skal ha alt. Menn skal tåle å miste alt. Og de skal pokker ikke klage over det heller!
Se mer av Karen Straughan på hennes YouTube-kanal «Girl Writes What», eller på video fra Mannsdagen 2019 på Kulturhuset i Oslo: Mannsforum