Ny dansk rapport kartlegger offentlig finansiering av kjønnspolitiske aktører – og reiser spørsmål som også kan være relevante i Norge.

En ny dansk rapport anslår at rundt 1,7 milliarder danske kroner årlig går til kvinneorganisasjoner, likestillingsaktører og offentlige funksjoner på det kjønnspolitiske området, mens organisasjoner som arbeider med menns interesser mottar en brøkdel. Rapporten reiser samtidig spørsmål om hvordan offentlig finansiering kan påvirke kunnskapsgrunnlaget og utviklingen av likestillingspolitikken.

Bak den offentlige debatten om kjønn og likestilling ligger et omfattende institusjonelt landskap av organisasjoner, forskningsmiljøer, direktorater og kompetansemiljøer. Disse aktørene bidrar til å utvikle kunnskapsgrunnlag, delta i offentlige utvalg, avgi høringsuttalelser og gi faglige råd til myndighetene. Slik inngår de i de institusjonelle strukturene som bidrar til å forme politikken over tid.

Selv om rapporten tar utgangspunkt i Danmark, berører den en problemstilling som også kan være aktuell i Norge: Hvordan påvirker offentlig finansiering hvilke organisasjoner og fagmiljøer som får størst kapasitet til å bidra til kunnskapsutvikling og politikkutforming?

Dette er spørsmål den danske organisasjonen Manderådet søker å belyse gjennom rapporten Hvor pengene flyder – Skatteyderfinansiering af feministisk-alignede organisationer i Danmark. Rapporten beskrives som en redaksjonell pengestrømsanalyse og bygger på offentlige regnskaper, finanslovsbevilgninger, offentlig statistikk og andre tilgjengelige kilder. Formålet er ikke å vurdere om de offentlige bevilgningene er riktige eller gale, men å kartlegge hvordan offentlige midler fordeles til organisasjoner, institusjoner og offentlige funksjoner som rapporten klassifiserer som del av en feministisk eller «Violence Against Women» (VAW)-orientert institusjonell ramme. Rapporten understreker samtidig at den ikke tar stilling til om tiltakene er nødvendige, eller om den faglige og ideologiske rammen er den riktige.

Kartlegger pengestrømmene

Rapporten anslår at om lag 1,7 milliarder danske kroner årlig kan knyttes til organisasjoner og offentlige funksjoner som omfattes av analysemodellen. Rundt 300 millioner kroner gjelder organisasjoner der likestillings- eller feministisk interessearbeid utgjør kjerneoppgaven, mens om lag 1,4 milliarder kroner knyttes til offentlige funksjoner og institusjoner hvor rapporten mener denne forståelsesrammen inngår som en operativ del av virksomheten.

Blant de største postene finner rapporten krisesentersektoren, deler av Familieretshuset, kommunale familieavdelinger, forskningsmiljøer, direktorater, voldssentre og en rekke organisasjoner som mottar offentlig støtte. Samtidig peker analysen på at et relativt begrenset antall institusjoner står for en stor del av de samlede pengestrømmene.

Organisasjoner med et alternativt perspektiv

Rapporten forsøker også å kartlegge organisasjoner som etter dens definisjon representerer et alternativt kjønnspolitisk perspektiv. Her anslås den samlede offentlige finansieringen til mellom tre og syv millioner danske kroner årlig. På dette grunnlaget beskriver rapporten et betydelig misforhold mellom de to sektorene.

Rapportforfatterne understreker samtidig at denne kategoriseringen bygger på deres egen analytiske avgrensning. Flere organisasjoner som arbeider med menns levekår og likestilling er derfor ikke inkludert i denne kategorien. Dette er et metodisk valg som det kan være ulike faglige vurderinger av.

En analyse med tydelige metodiske avgrensninger

En av rapportens styrker er at den gjør sine metodiske valg eksplisitte. Den bygger ikke bare på offentlige regnskaper, men også på egne vurderinger av hvor stor del av virksomheten til ulike organisasjoner og institusjoner som skal tilskrives den analyserte rammen. Rapporten viser også hvordan totalbeløpet ville endre seg dersom disse vurderingene justeres.

Det betyr at analysen ikke bør leses som en endelig fasit, men som et dokumentasjonsarbeid og et analytisk utgangspunkt for videre diskusjon og kritisk etterprøving.

Hvorfor er dette interessant?

Den prinsipielle betydningen av rapporten ligger ikke først og fremst i de konkrete beløpene, men i spørsmålet den reiser:

Hvilken betydning kan forskjeller i økonomiske og organisatoriske ressurser ha for utviklingen av offentlig politikk?

Dersom én del av det kjønnspolitiske organisasjonslandskapet over tid disponerer vesentlig større økonomiske og organisatoriske ressurser enn andre aktører, kan det gi ulike forutsetninger for å delta i politikkutviklingen. Spørsmålet handler ikke først og fremst om formelle høringsrettigheter, men om kapasitet til å produsere kunnskapsgrunnlag, delta i offentlige utvalg, følge lovprosesser over tid og fungere som en kontinuerlig faglig samtalepartner for myndighetene.

Over tid kan slike forskjeller også påvirke hvilke problemforståelser som blir institusjonelt etablerte og får størst gjennomslag i den offentlige forvaltningen og den politiske debatten. Organisasjoner og fagmiljøer med stabile økonomiske og organisatoriske ressurser har større mulighet til å produsere forskning, statistikk, rapporter, veiledere og høringsuttalelser, delta i offentlige utvalg og være en kontinuerlig faglig ressurs for myndighetene.

Dette kan bidra til å forme hvilke problemstillinger som løftes frem, hvilke begreper som tas i bruk, hvilke årsaksforklaringer som fremstår som mest plausible, og hvilke løsningsalternativer som oppfattes som de mest nærliggende. Slik kan det over tid utvikles fortolkningsrammer som preger både den offentlige debatten og kunnskapsgrunnlaget for politikkutforming.

Dette innebærer ikke nødvendigvis at myndighetene følger de aktuelle aktørenes anbefalinger i enkeltsaker. Deres betydning kan snarere ligge i den langsiktige institusjonelle påvirkningen gjennom kunnskapsproduksjon, ekspertise, deltakelse i offentlige prosesser og utviklingen av de analytiske rammene som politiske beslutninger bygger på.

Relevans også for Norge

Den danske rapporten reiser spørsmål som også kan være relevante i en norsk sammenheng.

Hvilke organisasjoner, forskningsmiljøer, direktorater, kompetansesentre og offentlige programmer mottar statlig finansiering innenfor likestillings- og familiepolitikken? Hvor store er de samlede pengestrømmene? Hvilke faglige perspektiver og problemforståelser preger institusjonene som mottar midlene? Og hvordan står den offentlige finansieringen av organisasjoner som arbeider med gutters, menns og fedres levekår i forhold til dette?

Dette er spørsmål som ikke nødvendigvis handler om å redusere eller øke offentlige bevilgninger. Først og fremst handler de om å skape større åpenhet om hvordan offentlige ressurser fordeles, hvilke institusjonelle strukturer som bygges opp over tid, og hvordan disse inngår i utviklingen av offentlig politikk.

Sett i dette perspektivet kan den danske rapporten leses som mer enn en kartlegging av offentlige pengestrømmer. Den reiser et prinsipielt spørsmål om hvordan institusjonell kapasitet, offentlig finansiering og kunnskapsproduksjon kan påvirke utviklingen av kjønnspolitikken over tid.

En slik åpenhet handler ikke bare om innsyn i offentlige bevilgninger. Den handler også om demokratisk legitimitet. Når staten finansierer aktører som bidrar til kunnskapsutvikling, høringsprosesser og politikkutforming, er det legitimt å undersøke hvordan ressursene fordeles, hvilke perspektiver som får institusjonell tyngde, og om ulike perspektiver og interessegrupper har sammenlignbare institusjonelle forutsetninger for å bidra til kunnskapsutvikling, offentlige høringer og politikkutforming.

Den danske rapporten gir ikke et endelig svar på hvordan offentlig finansiering av det kjønnspolitiske feltet bør organiseres. Men den illustrerer verdien av større åpenhet og debatt om de institusjonelle strukturene som omgir likestillingspolitikken. Det samme spørsmålet kan med fordel stilles også i Norge: Er det behov for en tilsvarende kartlegging av hvordan offentlige midler fordeles mellom organisasjoner og fagmiljøer på det kjønnspolitiske området, slik at debatten kan bygge på et mest mulig transparent og etterprøvbart kunnskapsgrunnlag?

 

Bli medlem i MannsForum

– fordi likestilling også handler om gutter, fedre og menn

MannsForum er Norges største medlemsbaserte organisasjon for likestilling i et mannsperspektiv. Vi jobber for barns rett til begge foreldre, fedres rettigheter etter samlivsbrudd, gutters oppvekstvilkår og for at menns stemmer skal høres i samfunnsdebatten.

Meld deg inn her →

https://mannsforum.portal.styreweb.com/arrangement/ArrangementSession?ID=Innmelding

Hvert medlem teller. Bli med og gjør en forskjell.