Debatten om foreldrekonflikter etter samlivsbrudd har den siste tiden blitt reist fra flere hold.
Spørsmålet om hva som skjer når kontakten mellom barn og en forelder brytes, har den siste tiden vært tema i flere saker MannForum har omtalt.
Professor Frode Thuen har utfordret familievernet på om påvirkning fra en forelder i enkelte tilfeller kan være en forklaring på barns motstand mot samvær. I podkasten Stepodden har familieterapeut Anniken Berg og Bjørn Joachimsen diskutert ufrivillig tap av kontakt med egne barn som en mulig risikofaktor for psykisk uhelse og selvmord. PASG Norge har på sin side etterlyst større oppmerksomhet rundt langvarige foreldrekonflikter, samværshindring og kontaktbrudd.
Problemstillingene og forklaringene er forskjellige. Felles er spørsmålet om hvilke psykiske konsekvenser langvarige konflikter og tap av kontakt med egne barn kan få. MannForum har derfor bedt psykologspesialist og selvmordsforsker Fredrik A. Walby ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) kommentere problemstillingen fra sitt faglige ståsted.
Kan være en betydelig belastning
Walby understreker at han ikke har spesialisert forskningskompetanse på foreldrefremmedgjøring eller årsakene til at kontakten mellom barn og foreldre brytes. Han mener likevel at selve belastningen ved langvarige kontaktbrudd må tas på alvor.
– Det er lett å forstå at langvarige kontaktbrudd kan være en betydelig belastning for enkelte foreldre. På individnivå er det rimelig å anta at slike belastninger kan spille en viktig rolle i enkelte saker der mennesker utvikler psykiske problemer eller selvmordstanker, sier Walby.
Det betyr ikke at kontaktbruddet alene kan forklare hvorfor et menneske utvikler alvorlige psykiske problemer. Walby er opptatt av at psykiske kriser som regel må forstås i en større sammenheng.
Langvarige konflikter får en annen dynamikk
Samlivsbrudd er ifølge Walby en kjent risikofaktor for psykiske problemer og selvmord. Den mest sårbare perioden er ofte knyttet til selve bruddet og tiden umiddelbart etterpå. Men for noen slutter ikke belastningen der.
Foreldrekonflikter, økonomiske problemer eller manglende kontakt med barna kan fortsette lenge etter at selve samlivsbruddet er over. På spørsmål om langvarige samværskonflikter kan representere en annen type psykisk belastning enn selve bruddet, svarer Walby:
– Ja, langvarige belastninger som følge av for eksempel en slik konflikt får fort en annen dynamikk og mulighetene for negative ringvirkninger som tilbaketrekning, økt rusbruk eller utvikling av depresjon eller andre psykiske plager.
Det er nettopp varigheten som kan gjøre slike situasjoner annerledes enn en akutt krise.
Flere belastninger kan virke sammen
Walby advarer samtidig mot å lete etter én enkelt forklaring når mennesker utvikler alvorlige psykiske problemer eller selvmordstanker.
– Samlivsbrudd, psykiske helseproblemer, rus, ensomhet, økonomiske utfordringer og kontaktbrudd med barn kan påvirke hverandre gjensidig. Det er ofte vanskelig å avgjøre hva som er den utløsende faktoren og hva som er en del av et større belastningsforløp.
Sammenhengene kan også gå begge veier. Psykiske problemer eller rusproblemer kan bidra til konflikter og samlivsproblemer. Samtidig kan konflikter, tap og sosial isolasjon bidra til å forverre den psykiske helsen. Walby mener derfor at forskning på selvmord må være varsom med enkle årsaksforklaringer.
Mennesker reagerer forskjellig
Det finnes heller ingen enkel fasit på hvor hardt et samlivsbrudd eller kontaktbrudd rammer den enkelte.
– Den samme hendelsen kan være håndterbar for én person og en alvorlig livskrise for en annen. Det avhenger blant annet av tidligere sårbarheter, sosial støtte og andre belastninger personen står i, sier Walby.
Dermed er det heller ikke nødvendigvis typen hendelse alene som avgjør hvor alvorlig situasjonen blir. For én person kan et samlivsbrudd håndteres med støtte fra familie, venner og andre rundt. For en annen kan samme type hendelse komme samtidig med økonomiske problemer, ensomhet, rus eller tap av kontakten med barna.
Forsiktig med å tallfeste betydningen
Walby mener det er rimelig å anta at tap av kontakt med egne barn kan være en viktig faktor i enkelte alvorlige kriser. Han er mer tilbakeholden med å si hvor stor selvstendig betydning akkurat denne belastningen har for selvmordsrisiko på gruppenivå.
– Så langt jeg kjenner til, har vi ikke data som gjør det mulig å si hvor stor betydning slike kontaktbrudd har på gruppenivå eller hvilken rolle de spiller i selvmordsstatistikken, sier han.
Walby tar samtidig forbehold om at dette ikke er hans spesialiserte forskningsfelt.
Poenget hans er derfor ikke at forskning på kontaktbrudd eller foreldrefremmedgjøring ikke finnes, men at han fra sitt faglige ståsted ikke mener det er grunnlag for å tallfeste hvor stor selvstendig betydning slike forhold har for selvmordsrisiko i befolkningen.
Etterlyser kunnskap om konsekvensene
Walby mener det er særlig to områder det vil være nyttig å vite mer om.
– Det ene er økt kunnskap om utvikling av psykiske, sosiale og økonomiske problemer som følge av slike langvarige belastninger. Det andre er kunnskap om effekten av de ordningene og tiltakene som samfunnet allerede har eller vurderer å etablere på dette området.
Han peker både på forskning med juridisk utgangspunkt og på behovet for å undersøke effekten av tiltak innen familievernet, som for eksempel mekling. For Walby er dermed ikke hovedspørsmålet i denne sammenhengen hvem som har rett i debatten om foreldrefremmedgjøring eller hvilke forklaringsmodeller familievernet bør bruke. Hans perspektiv er hva langvarige belastninger kan gjøre med mennesker – og hvordan flere problemer kan forsterke hverandre når en vanskelig livssituasjon varer over tid.