Mange menn kjenner at noe er galt, uten å klare å forklare hva. Mangelen på ord kan gjøre problemene større enn de trenger å være.
Ifølge Jon Fabritius, fagsjef i Mental Helse, er det ikke nødvendigvis det å snakke som hjelper mest når menn sliter. Det avgjørende er å finne ord – eller merkelapper – som gjør følelsene forståelige.
Mer enn å snakke
I dag er det blitt et slags mantra at man må snakke om følelsene sine. Fabritius mener dette kan bli for enkelt.
– Vi tenker ofte at det å snakke er det forløsende. Men der tror jeg vi bommer litt. Det er ikke praten i seg selv som gjør jobben, men det å klare å sette ord på opplevelser og følelser på en måte som gir mening.
Han forklarer at språket er selve nøkkelen til forståelse.
– Det er en grunn til at vi setter ord på alt i verden. Det er et forsøk på å forstå den. Uten ord blir det kaos, og da får man verken kontroll eller ro.
Uten merkelapper
Fabritius bruker begrepet «merkelapper» for å beskrive hvordan ord fungerer.
– Det handler ikke om riktige eller gale ord, men om meningsfulle merkelapper. Hvis du ikke har noen merkelapper på det du kjenner, blir følelsene store, diffuse og vanskelige å håndtere.
Mange menn mangler erfaring med dette.
– Uten erfaring med å sette ord på følelser har man heller ikke kategorier i hodet for å tenke rundt dem. Da vet man rett og slett ikke hva man skal gjøre med det som skjer.
Første møte med hjelpeapparatet
Når menn først tar mot til seg og søker hjelp, skjer det ofte hos fastlegen. Der kan mangelen på språk få konkrete konsekvenser.
– Mange sitter hos legen og sier at det går greit, selv om det egentlig ikke gjør det. Da blir det vanskelig å få riktig hjelp videre.
Fabritius forklarer at hvis problemene bagatelliseres, kan det føre til at man ikke blir prioritert.
– Psykiatrien er presset. Hvis det står i henvisningen at det går greit, selv om det ikke gjør det, får du ikke plass. Da må mange videre til private tilbud som koster mye penger.
Når det ikke «funker»
Mange har erfaring med å gå til psykolog uten å oppleve bedring. Ifølge Fabritius handler dette ofte om mer enn kjemi.
– Det kan ta flere timer før man merker at noe hjelper. Noen gir seg etter tre–fire ganger og tenker at dette funker ikke.
Andre ganger skjer det motsatte.
– Noen kan gå og snakke med noen én gang, og så plutselig skjønner man noe. Det klikker på plass, og ting løsner. Forskjellen ligger ofte i om man klarer å treffe kjernen i det man sliter med.
Frykten for å åpne opp
En viktig grunn til at mange menn vegrer seg for å sette ord på følelsene sine, er frykten for at alt skal rase sammen.
– Når man ikke har erfaring med å ta tak i følelsene, kan de vokse seg store og uhåndterlige. Da kan det kjennes som om alt vil eksplodere hvis man først åpner opp.
Fabritius bruker et bilde for å forklare forskjellen.
– Det er litt som å peke på en jordklump eller en ballong. Pirker du på en jordklump, faller det av litt og litt. Pirker du på en ballong, smeller hele greia. Mange menn er redde for at det er ballongen de sitter med.
Skam og svakhet
I tillegg kommer skam.
– Mange synes det er flaut enten å gjøre noe de skammer seg over, eller å føle at de ikke takler livet. Når man er deprimert eller lammet av angst, deler man jo ikke med livet engang.
Fabritius peker på at dette også henger sammen med kulturen vi lever i.
– Vi lever i et samfunn der det er de sterkeste som lykkes. De som ikke klarer det, blir fort sett på som tapere. Samtidig gir vi folk få verktøy for å håndtere følelser.
Små steg mot forståelse
Å sette ord på følelser er lettere sagt enn gjort. Fabritius mener det kan være nyttig å ta utgangspunkt i konkrete situasjoner.
– En måte å begynne på er å knytte det man kjenner til bestemte situasjoner. I de og de situasjonene opplever jeg sånn og sånn.
Han understreker også viktigheten av å tørre å si det som er vanskelig.
– Det er viktig å ikke være redd for å si at man føler seg svak eller at man ikke får til ting. Det er ofte akkurat der det stopper for mange menn.
Å kjenne etter
Til slutt peker Fabritius på betydningen av å stoppe opp.
– Mange menn kjenner ubehag, men trekker seg unna det. Det er veldig praktisk, for da slipper man å forholde seg til det.
Alternativet er å ta en pause og kjenne etter.
– Hvis man blir flinkere til å kjenne etter hva som faktisk skjedde i en situasjon, blir det også lettere å sette de merkelappene som er nødvendige. Da blir følelsene mindre skremmende og mer håndterlige.