To av Norges mest profilerte podkaststemmer forsøker å forstå menn – men samtalene stopper ofte før de forklarer hvorfor mannsrollen oppleves i endring.
Tusvik & Tønnes Podme-serie om å «forstå menn» treffer noe i tiden. At to av Norges mest profilerte podkaststemmer vier flere episoder til nettopp dette spørsmålet, sier noe om hvor synlig – og samtidig hvor uavklart – mannsrollen har blitt.
I møtene med Simen Velle og John Christian Elden tegnes to ganske ulike bilder. Hos Velle kommer frustrasjonen og opplevelsen av utenforskap blant unge menn tydelig frem. Hos Elden dreier samtalen inn på rettssystemet, skyld og gråsonene i konflikter mellom kjønn. Det fungerer godt – kontrasten gjør episodene levende.
Men det stopper også litt opp der.
Samtalene blir i stor grad stående i beskrivelsen av menn – hvordan de oppleves, hva de føler og hvordan de fremstår. Mindre tid brukes på hva som faktisk har formet situasjonen.
Når unge menn beskrives som lukkede eller frustrerte, melder spørsmålet seg ganske raskt: Hva ligger bak? De siste tiårene har det skjedd endringer som treffer nettopp dette. Gutter gjør det svakere i skolen enn før, og utdanningsgapet øker. Arbeidslivet har samtidig beveget seg bort fra mange av rollene der menn tidligere fant både status og retning – uten at det har vokst frem like tydelige alternativer. Og flere av arenaene der menn før fant fellesskap, er blitt svakere.
Uten dette bakteppet blir forklaringen fort individualisert. Menn fremstår som et problem som handler om manglende åpenhet, språk eller vilje til endring. Det er ikke feil. Men det blir for smalt.
For mange kan tilbaketrekning eller et begrenset følelsesspråk like gjerne være en respons på noe annet – mangel på mestring, retning eller tilhørighet. Hvis man ikke snakker om det, ender man fort opp med løsninger som bare handler om personlig utvikling.
Det merkes også i hvordan samtalene utspiller seg. I episoden med Velle ligger det en viss friksjon i rommet. Med Elden er det roligere, mer resonnerende. Begge deler fungerer, men de peker også på noe: hvor vanskelig det er å få tak i dette uten at det enten blir konfrontasjon eller forklaring på individnivå.
Så er det også et spørsmål hvem som får representere “menn”. Foreløpig er det tydelige, profilerte personer – en politisk synlig ung mann og en etablert toppadvokat. Det gir interessante møter, men også et ganske smalt utsnitt. Det er ikke gitt at man kommer nærmere “menn flest” av den grunn.
At menn i økende grad blir et tema for analyse og diskusjon, er ikke tilfeldig. Samfunnet har lenge hatt et nødvendig fokus på kvinners utfordringer. Når menns situasjon nå løftes tydeligere frem, finnes det ikke like etablerte måter å snakke om den på. Kanskje er det derfor samtalen fortsatt famler litt.
Samtidig ligger det et klart potensial her. Hvis man beveger seg fra beskrivelse til forklaring – fra hvordan menn fremstår til hva som har formet situasjonen – blir bildet også mer interessant. Og mer relevant.
Tusvik & Tønne er gode på å få frem uenighet, kontraster og personlige perspektiver. Det gjør episodene engasjerende. Men det de også viser, kanskje uten å mene det, er hvor stort behovet er for en bredere samtale. En som ikke bare handler om hvordan menn er, men om hvorfor det har blitt slik.
Å forstå menn i dag handler ikke bare om følelser og kommunikasjon. Det handler også om struktur, tilhørighet og hvilke muligheter som faktisk finnes. Uten det blir forklaringen lett overflatisk. Med det blir den i det minste mer gjenkjennelig – også for dem det gjelder.