Noen menn oppsøker hjelp av eget initiativ. Andre kommer etter press utenfra. Felles for dem som lykkes, er viljen til å ta ansvar – og motet til å se seg selv i øynene.
Hos Alternativ til Vold (ATV) møter Marius Råkil og Ingunn Rangul Askeland menn på ulike stadier i erkjennelsen av hva volden har gjort med dem selv og dem de lever med. Veien inn i behandling kan se svært forskjellig ut.
– Det er en stor variasjonsbredde fra de som har kommet dithen at de har egen motor på at dette er ugreit, dette må jeg gjøre noe med, sier Marius Råkil.
Andre opplever at de er blitt sendt, presset eller stilt overfor ultimatum. Råkil beskriver også en utvikling over tid.
– På 80- og 90-tallet var et hovedbilde at det var partnerne som kunne stille ultimatum om at de måtte gjøre noe med væremåten sin. Nå er det i større grad også andre som anbefaler og henviser. Partnerne er ikke så alene om å stå bak push eller ultimatum, sier Råkil.
Indre og ytre driv
Selv om inngangen varierer, mener Ingunn Rangul Askeland at mange deler en grunnleggende opplevelse.
– Felles for dem er en idé om: Sånn vil jeg ikke være. Det er et brudd på kjærlighet, sier Askeland.
Hun peker på at menn ofte vet når de har gått over en grense.
– Det vet man når man skremmer partneren sin eller barna sine. Da vet du at dette er ikke bra, sier Askeland.
Denne erkjennelsen kan være starten på en endringsprosess. Men det betyr ikke at veien videre er enkel.
Motet som kreves
Å gå i terapi innebærer mer enn å stoppe konkrete handlinger. Det innebærer å undersøke hva volden faktisk har gjort med dem man er glad i.
– Det å gå i terapi og faktisk oppdage hva han har gjort mot partneren og barna sine, det er modig. Det er smertefullt. Det er krevende arbeid, sier Askeland.
Hun understreker at det kan være en lang vei fra ønsket om å forandre seg til å ta fullt ansvar.
– Det kan være ganske lang vei inn i å få tak i at det er meg, sier Askeland.
For mange starter prosessen med et ønske om å redde forholdet eller dempe konfliktnivået. Men ifølge fagpersonene er det avgjørende at motivasjonen etter hvert flyttes fra å endre situasjonen – til å forstå seg selv.
Fra forklaring til ansvar
Råkil beskriver et tydelig skille mellom dem som virkelig får gjort noe med voldsproblemet sitt, og dem som ikke gjør det.
– Å gå fra å bli opptatt av hva som er problematisk med verden rundt, til å bli nysgjerrig på seg selv, sier Råkil.
Han understreker betydningen av eierskap.
– Å jobbe ut fra at dette er mitt strev. Det er jeg som skaper volden, sier Råkil.
Ifølge ham er dette gjennomgående hos dem som lykkes.
– Det skiller de som virkelig får gjort noe med voldsproblemet sitt, fra de som ikke gjør det, sier Råkil.
Når ansvaret ikke lenger plasseres hos partneren, men hos en selv, åpner det for reell endring.
Å bli i det vanskelige
Både Råkil og Askeland peker på at endringsarbeidet handler om å tåle det som tidligere ble håndtert gjennom makt eller kontroll. Det kan være skam, utilstrekkelighet, frykt eller avmakt. I stedet for å forsøke å regulere disse følelsene ved å endre den andre, må mannen lære å stå i dem selv. Askeland beskriver dette som en prosess der man blir kjent med sitt eget strev – og samtidig begynner å forstå partner og barn på nye måter.
– Det terapeutiske arbeidet blir ikke bare å stoppe vold, men å bli kjent med sitt eget strev og begynne å oppdage og mestre det på andre måter, sier Askeland.
Hun legger til at det også handler om å utvikle en mer omsorgsfull nysgjerrighet.
– Å begynne å forstå partner og barn, og bli nysgjerrig på dem på andre måter som er mer omsorgsfulle, sier hun.
Ikke ett entydig bilde
Råkil understreker at det ikke finnes én enkelt forklaring på hvorfor vold skjer – eller hvorfor noen endrer seg.
– Det er ikke et entydig bilde i forhold til hva som ligger bak volden. Det kan være veldig mye forskjellig, sier Råkil.
Likevel mener han at det finnes et gjenkjennelig mønster hos dem som bryter med volden: De slutter å forklare og begynner å ta ansvar. Når ansvaret ikke lenger skyves over på partneren, situasjonen eller omstendighetene, åpnes det for en annen form for selvforståelse. Og det er der, ifølge fagpersonene, at den virkelige endringen begynner.