I et intervju i Dagsavisen 27. mai i år snakker psykologene Frode Thuen og Maria Abrahamsen om barn som bryter kontakten med foreldrene. De snakker her om voksne barn som velger å avslutte kontakten. Men dette fenomenet er ikke begrenset til voksne mennesker med lang livserfaring. Også mindreårige barn kan bryte kontakten med en forelder. Dette forekommer først og fremst i konfliktfylte samlivsbrudd og samværskonflikter. Hjelpeapparatet har ingen opplagte løsninger i disse tilfellene.
Av Cathrine V. Felix, PH.D, filosofi,førsteamanuensis, Universitetet i Innlandet.
(Innlegget er opprinnelig publisert i Dagsavisen 09.06.2026)
Psykologene Jartrud Sofie Frafjord og Judit van der Weele skriver om temaet at: «I møte med alvorlige påstander, motstridende fremstillinger og mye vi faktisk ikke vet, kan hjelpere og beslutningstakere bli rådville med hensyn til hva som egentlig er barnets beste. Da kan barnets uttalte mening bli «løsningen» på samværsspørsmålet, i mangel av en klarere forståelse av hva som kunne bedret situasjonen for barnet»
Det bør være klart for enhver at når et barn mister kontakt med en forelder, og i disse tilfellene ofte også hele slekten til denne forelderen, kan konsekvensene bli svært alvorlige. Relasjoner mellom barn og foreldre er ikke trivielle forbindelser som uten videre kan erstattes eller nullstilles. Langvarige relasjonsbrudd påvirker dessuten også hvordan barn forstår seg selv, og sine nærmeste relasjoner i fremtiden.
I Norge har barn fra fylte 12 år en lovfestet rett til å bli hørt og få sine meninger tillagt betydelig vekt i spørsmål som angår dem selv. Et tungtveiende argument for dette er at barn ikke skal være rettsløse objekter i konflikter mellom voksne. Barn skal beskyttes mot psykisk og fysisk vold, overgrep og omsorgssvikt. Dette er det lett å være enig i.
Men en underkommunisert problemstilling er tilfeller der barn avviser kontakt med en forelder som er en god nok forelder. Det kan naturligvis ikke kreves at en forelder er perfekt, derav utrykket «god nok» hvilket innebærer i stand til å yte omsorg og kjærlighet som forventet, til tross for eventuelle feil og mangler av den sort som er menneskelig å ha.
Spørsmålet er hvordan samfunnet bør forholde seg til situasjoner der et barn avviser en av foreldrene, uten at det foreligger vold, overgrep eller omsorgssvikt, og der relasjonen tidligere har vært god. Slike foreldrebrudd kan også gjelde barn som er nevrodivergente og derfor kan være særlig sårbare i konfliktfylte familiesituasjoner.
Dersom man ikke kjenner til fenomenet, kan det være vanskelig å forstå at et barn kan ta avstand fra en god nok forelder. Dette er komplekst, men en mulig forklaring på barns avstandstagen kan være omfattende kommunikasjonsproblemer mellom skilte foreldre. Barnet kan havne i en lojalitetskonflikt og gradvis føle seg tvunget til å velge side. I slike situasjoner kan avvisningen av den ene forelderen utvikle seg til en måte barnet håndterer emosjonell belastning på.
En annen mulig forklaring er foreldrefremmedgjøring. Det finnes i dag en voksende forskningslitteratur som beskriver hvordan barn i enkelte høykonfliktsaker gradvis utvikler en avvisning av en forelder, uten at dette står i forhold til forelderens faktiske handlinger og omsorgsutøvelse. Frode Thuen tok dette temaet opp i A-magasinet 15. mai. Han beskriver et hjelpeapparat som i mange tilfeller ikke lykkes med å hjelpe.
Allmennlege og professor emeritus Eivind Meland har publisert en rekke artikler, både nasjonalt og internasjonalt, om foreldrefremmedgjøring. Meland understreker betydningen av å skille tydelig mellom tilfeller der barnet har behov for beskyttelse fra en forelder, og tilfeller der avvisningen kan være uttrykk for foreldrefremmedgjøring. I førstnevnte situasjon kan kontaktbrudd være en legitim løsning. Barn skal naturligvis beskyttes mot foreldre som utøver vold, skader eller ikke er i stand til å gi forsvarlig omsorg. Men vi bør være varsomme med å tolke all avstandstagen som rimelig, og uttrykk for barnets helt selvstendige mening.
Psykolog Zemir Popovac har beskrevet «validering på avveie». Det er et grunnleggende godt prinsipp at barns følelser skal anerkjennes, men anerkjennelsen kan gli over i at voksne ukritisk bekrefter barnets ønske om å bryte kontakt. Det er imidlertid en viktig forskjell mellom å validere et barns følelser og å la barnet alene definere rammene for relasjonen til en forelder.
Jartrud Sofie Frafjord utdyper dette i sin omtale av feilslått validering i samværskonflikter. Når barns sterke avvisning blir bekreftet uten at de underliggende årsakene undersøkes grundig, kan det bidra til at barnet utvikler og forsterker en unngåelsesstrategi i møte med utfordringer, fremfor at problemer bearbeides. Barnet kan lære at vanskelige relasjoner skal håndteres ved å trekke seg unna, snarere enn å stå i og arbeide gjennom konflikten. På sikt kan dette gjøre barnet mer utrygt og i verste fall skape livsvarige vansker med å håndtere nære relasjoner.
Forfatteren Nina Lykke, som har skrevet bok om barns brudd med foreldre, sier i et intervju med Dagsavisen 5. april i år: «Jeg ser på det som et stort svik mot barn og unge». Hun legger til: «Når dagens tenåringer blir 50–60 år, vil de muligens komme til å spørre seg: “Hvorfor hadde ikke jeg mer kontakt med besteforeldrene mine? Hvorfor var det ingen som krevde det av meg?”»
Det er et ubehagelig, men nødvendige spørsmål. For hvordan skal samfunnet klare å beskytte barn mot reell omsorgssvikt, uten samtidig å bidra til kontaktbrudd som på sikt kan skade både barnet og relasjonen til en omsorgsfull forelder?