I Norge liker vi å tro at rettsstaten fungerer likt for alle – også for barn og foreldre i konflikt. Likevel viser både forskning, statistikk og erfaringer fra praksis at dette ikke stemmer. I møte med Stortingets justiskomité 16. april, representert ved Mahmoud Farahmand (H), ble et alvorlig bilde tegnet: Norge risikerer å bryte sine menneskerettslige forpliktelser når det gjelder barns rett til familieliv og statens plikt til å sikre kontakt mellom barn og foreldre.
- På bildet: Øivind Østberg – leder, Mannsforum og Mahmoud Farahmand (H).
Hans Petter Goller og Bjørn Joachimsen var også med på møtet.
Dette handler ikke om enkeltsaker. Det handler om systemsvikt.
En menneskerettslig forpliktelse – ikke et valgfritt gode
Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har i en rekke avgjørelser slått fast at staten ikke bare skal fastsette samvær – den skal også sikre at samvær faktisk gjennomføres. Dette er en positiv plikt. Likevel er det nettopp her Norge svikter.
I møtet ble det vist til omfattende rettskildemateriale som allerede er sendt til Stortinget og departementene. Dokumentasjonen peker i samme retning: I praksis overlates ansvaret til den forelderen som allerede står svakest. Når samvær ikke gjennomføres, er det den utsatte forelderen som må bære både den økonomiske og juridiske byrden for å få rettighetene sine håndhevet.
Dette er ikke i tråd med menneskerettighetene. Det er heller ikke i tråd med grunnleggende rettferdighet.
Et system som ikke håndhever egne avgjørelser
Det mest alvorlige problemet er manglende håndheving. Dommer og avtaler brytes uten reelle konsekvenser. Tvangsmulkt fungerer dårlig. Politiet prioriterer sjelden slike saker. Mange henlegges uten etterforskning. Resultatet er et system der loven finnes på papiret, men ikke i praksis. Konsekvensene er store: Rundt 17 prosent av norske foreldre har minimal eller ingen kontakt med egne barn. Det tilsvarer nær 50 000 foreldre – et tall som har vært stabilt i mange år. Dette er ikke et marginalt fenomen. Det er et vedvarende samfunnsproblem.
Når systemet skaper konflikter i stedet for å løse dem
Flere strukturelle svakheter ble løftet fram i møtet:
- Foreldre som flytter med barn og etablerer et nytt «status quo» uten konsekvenser
- Samværssabotasje og foreldrefremmedgjøring
- Falske anklager i barnefordelingssaker uten strafferettslig oppfølging
- Bidragsregler som i praksis belønner den som hindrer samvær
Et av eksemplene som ble trukket fram, illustrerer problemet: En far som har fått daglig omsorg gjennom dom, må likevel betale bidrag fordi barnet faktisk oppholder seg hos mor – som har tatt barnet i selvtekt. Når lovverket ikke beskytter domstolens avgjørelser, undergraves hele rettssystemets autoritet.
Behovet for nye rettslige virkemidler
Det ble derfor diskutert konkrete lovendringer, særlig i straffeloven. Hovedgrepet er å gi retten til familieliv et tydelig strafferettslig vern – på linje med andre grunnleggende samfunnsverdier.
Forslagene inkluderer:
- Et nytt kapittel i straffeloven: «Vern av retten til familieliv»
- Utvidelse av § 261 om omsorgsunndragelse til også å omfatte selvtekt
- En egen bestemmelse om samværssabotasje
- Å definere foreldrefremmedgjøring som en form for alvorlig psykisk vold i nære relasjoner
Dette er ikke radikale forslag. Det er en justering av lovverket slik at det faktisk beskytter barn og foreldre mot overgrep som i dag skjer i et rettstomt rom.
Politiets rolle – og behovet for tydelig prioritering
Politiet har i dag få verktøy og lav prioritet på denne typen saker. Det ble argumentert for at klarere lovhjemmel og politisk styring er nødvendig. Farahmand påpekte at enkelte prinsipielle saker kan få normerende effekt dersom de håndheves tydelig. Det er et viktig poeng: Rettstilstanden endres ikke bare gjennom lovtekst, men gjennom praksis.
Politisk vilje – og politisk mot
Temaet er politisk krevende. Det handler om barn, konflikt og sterke følelser. Det handler også om kjønnsbalanse: Selv om både mødre og fedre rammes, er det særlig fedre som opplever systematiske skjevheter. Det gjør debatten vanskeligere, men ikke mindre nødvendig.
Farahmand uttrykte interesse for problemstillingen og pekte på behovet for videre dialog, blant annet med kollega Tage Pettersen. Mulige veier videre inkluderer representantforslag, arbeid i justiskomiteen og videre forankring i Høyre.
Et nødvendig oppgjør med systemsvikt
Møtet 16. april etablerte en felles forståelse: Norge har et betydelig problem i håndteringen av foreldrekonflikter. Systemet svikter både barn og foreldre. Og staten risikerer å bryte sine menneskerettslige forpliktelser.
Det trengs politisk mot for å gjøre noe med dette. Men først og fremst trengs en erkjennelse av at dagens situasjon ikke er holdbar. Barn har rett til begge sine foreldre. Foreldre har rett til sine barn. Og staten har plikt til å sikre at disse rettighetene ikke bare eksisterer i teorien, men i praksis.