Om kulturrevolusjonen og de falske anklagers taktikk
Debattinnlegg formidler ikke Mannsforums-nettavis sitt offisielle syn, men representerer i sin helhet skribentenes personlige meninger
Foto: Shutterstock
Oversatt fra dansk.
Del 3 av 3:
Les også Del 2 av 3 og Del 1 av 3
Den danske forfatteren Marianne Stidsen møtte massiv motstand både før og etter hun utga en bok som var kritisk til deler av Metoo-bevegelsen. I tre artikler forteller hun her om utgivelsen.
Marianne Stidsen ble omsider frikjent for plagiat av Praksisudvalget på Københavns Universitet:
Marianne Stidsen
”Når alle løper likt er det ingen som vet hvor vi går.”
Gaute Drevdal, 2022
Den 26. oktober 2021 klokken 10:11 får jeg en mail fra dekanen på Det Humanistiske Fakultet på Københavns Universitet. Da merker jeg på egen kropp, om ikke jeg hadde visst det før, at det er en meget høy pris å betale for å engasjere seg i MeToo-debatten og den identitetspolitiske debatt. Det var på en måte kulminasjonen på flere års forfølgelse.
I denne tredje og siste del av artikkelserien skal jeg dels fortelle om hvilke konsekvenser de nye bevegelsenes fremtog mere konkret har hatt for meg selv. Dels skal jeg fortelle om de meget verre konsekvenser de har hatt for menn. Især hvite, heteroseksuelle menn. Og især hvite heteroseksuelle menn med suksess, som uttrykker motstand mot det som skjer.
I mailen fra dekanen kom det frem at Fakultetet hadde tenkt å iverksette den storstilte elektroniske test av min doktoravhandling, som mitt bedømmelsesutvalg hadde bedt om under et døgn etter at jeg i avisen Information var blitt hengt ut for plagiat i debattboken Køn og identitet – et spadestik dybere. Samtidig sendte Fakultetet ut en pressemelding om at man nå altså ville gå i gang med en slik undersøkelse.
Marianne Stidsen doktordisputats skal undersøges – Jyllands-Posten
Skredet
Hvordan merket jeg da at verden gikk av hengslene? Det gjorde jeg fordi anmodningen kom så påfallende raskt. Men også fordi det etter min beste overbevisning var en absurd anklage å rette mot Den ny mimesis. Virkelighetstolkningen i dansk og nordisk litteratur etter Annen Verdenskrig. Kunne man i debattboken påvise et ubetydelig mål av slurv når det gjaldt korrekt sitering av uoriginale faktuelle leksikonoppslag, var det, visste jeg – som hadde arbeidet intenst på saken i ti år – umulig å finne annet en de småfeil og bagateller som det nå er i ethvert arbeid utført av et menneske og ikke en gud, i den 1300 sider lange doktoravhandling. Som vel å merke var antatt og forsvart, enda med godkjenning av de samme personene som nå flere år senere ville ha den plagiattestet.
Det var da også hva den elektroniske test indikerte. Den slo ut med fem prosent, hvilket er helt innenfor normalen. Allikevel sendte dekanen for sikkerhets skyld materialet videre til en av mine nærmeste kollegaer på universitetet, en annen lektor i den forholdsvis lille gruppen av litterater på Institut for Nordiske Studier og Sprogvidenskab, hvor jeg selv arbeidet. Kollegaen satt de neste tre månedene og gransket de fem prosentene med tekstsammenfall med henblikk på å lage en rapport som kunne peke på alvorlighetsgraden i dem. Hvilket fikk meg til at tenke på de gamle Stasi-metodene fra Øst-Tyskland, hvor man fikk folk til å overvåke sine egne naboer slik at man kunne gripe dem i den minste feil som kunne innberettes, på den måten fikk man en unnskyldning for å bli kvitt dem.
Det hele munnet ut i at heller ikke denne intense granskning ga noe endelig resultat, hvoretter man så sendte saken videre til det såkalte ’Praksisutvalg’ ved Københavns Universitet, som tar stilling til om det eventuelt er begått tvilsom forskningspraksis eller vitenskapelig uredelighet i diverse saker. Er det mistanke om det siste, sendes saken videre til Nævnet for Videnskabelig Uredelighed under Uddannelses- og Forskningsministeriet. I skrivende stund er saken fortsatt under behandling.
Kortslutningen
Anklagen mot mitt doktorarbeid ble den foreløpige kulminasjon på et forløp, som tok sin begynnelse, da jeg våren 2018 gikk inn i debatten av den nye venstreaktivisme, som bredte seg med lynets fart i vestlige land fra og med slutten av 2017 under overskriften ’#MeToo’. Senere fortsatte det med at aktivistiske parallelbevegelser som ’Black Lives Matter’ og ’LGBT+’ kastet seg ut i tumultene for å revolusjonere samfunnet. Et prosjekt som jeg forsøkte å beskrive i Køn og identitet – et spadestik dybere fra 2021 og i forgjengeren Den nordiske MeToo-revolusjon 2018 – og dens omkostninger fra 2019, samt i utallige debattartikler.
Frem for alt ble anklagen en studie i den metoden som de revolusjonære ’wokeister’, som man bredt kan kalle dem, kopierte fra andre forgjengere i historien, nemlig fabrikasjonen av falske anklager med henblikk på å få ryddet motstandere av deres prosjekter og andre uønskede elementer av veien utenfor den legitime demokratiske prosess, som hermed er suspenderte – eller i hvert fall søkes kortsluttet. Og den ble en studie i fremsettelsen av disse anklager med en følelsesmessig og affektiv voldsomhet, som skremmer, og som gjør at mange gir etter i håp om ro og fred. Igjen: Akkurat som vi kjenner det fra historiens mangfoldige oppbud av totalitære diktaturer, og som vi kjenner det fra nåtidens mangfoldige oppbud av autoritære stater – som faktisk utgjør over 80 prosent av verdens nasjoner. Hvor man nettopp ikke ønsker å diskutere med sine meningsmotstandere. Men hvor man foretrekker å eliminere dem.
Som en av dem som året før, i 2020, hadde vært med på å forsøke å få meg presset ut av Det Danske Akademi hvor jeg har vært medlem siden 2014 – fordi jeg stod i veien for revolusjonen – formulerte det på et tidspunkt da vi fremdeles var gode venner: ”Vil man virkelig ha et akademisk arbeid felt, kan man også til enhver tid gjøre det.” Det var ord, som uvergerlig lagde ekko i mitt hode da jeg mottok mailen fra dekanen. Plutselig ga de full mening.
Systemenes kollaps
Men hva er falske anklager? Falske anklager fremsatt i en oppisket følelsesmessig stemning er den kanskje vanligste metoden som i dag brukes for å få folk, som står i veien for samfunnsomveltningen, fjernet. Hvis man ikke direkte griper til korporlige metoder som fysisk lemlestelse eller drap. Jeg tror egentlig ikke det er moral og etikk som hindrer de revolusjonære totalitarister fra slike løsningsmodeller. Det er nok snarere fordi den annen metode er langt den mest ’rene’ og effektive. På samme måte som det kun er imbesile voldsmenn, som slår deres ofre, så det etterlater spor i form av brukne armer og ben eller blå merker. De mer raffinerte sørger for å skade slik at det ikke kan oppdages med det blotte øye. De mer raffinerte får blodet til at flyte innvendig snarere enn utvendig, slik at det blir en usynlig krig. Og de aller mest raffinerte får det til å se ut som om de tvert i mot har fulgt reglene mer nøyaktig enn noen andre, slik som mine kritikere gjorde. Det er det som eksistensialisten Albert Camus i sin antirevolusjonære bok Oprøreren fra 1951 kaller for ’mordere blir dommere’.
Vi har allerede nå, etter at det har gått en del år siden revolusjonen startet, sett massevis av eksempler på falske anklager som har ført til at folk har mistet deres ære, ry, jobb og frihet – ja, til og med deres liv. Gjerne for egen hånd, fordi presset og de indre blødninger er blitt for meget for dem, og fordi få kan holde ut den utstøtelse fra fellesskapet som anklagene fører med seg. Det at noen bevisst og med fullt overlegg går i gang med å fabrikere anklager mot deg, driver deg nemlig i seg selv til vanvidd og ødelegger både dine nerver og din forstand.
Der hvor verden for alvor går av hengslene er imidlertid når totalitære samfunnsomveltere får systemene med seg. Og det har wokeistene vært dyktige til. Derfor er jeg heller ikke sikker på hvor min egen sak vil ende. For én ting er at wokeistene raskt fikk mediene og utdannelsesinstitusjonene – først og fremst universitetene – med seg, likesom de raskt fikk en del av kulturlivet og det politiske systemet med seg. Det har vi for eksempel sett når fremtredende politikere eller mediesjefer søkes felt ved at en flokk journalister sitter og arbeider på høytrykk i måneder for å grave hva som helst av dritt frem om dem. Og hvis det ikke finnes noe, da fabrikkerer man noe som kan brukes til å skyte dem ned med. Alt imens man beleirer deres private hjem med kameraer og ringer deres barn opp, så familien til slutt må få hemmelig nummer.
En helt annen ting er når de revolusjonære samfunnsomstyrtere begynner – hvis de altså gjør det og kan det – å få myndighetsapparatet, det vil si politiet og domstolene over på deres side, så dette apparatet ikke lenger tenker klart, men er blitt ’gaslightet’ som det heter. Da er det nesten ingen vei tilbake. Som jeg skriver i Køn og identitet: ”Hva politistyrken – og også domstolene – angår, apropos punkt 5) i politologen Carl J. Friedrichs berømte opplistning av grunntrekk ved totalitære regimer, skal jeg vise, hvordan disse instanser blir mer og mer gjennomsyrede – for ikke å si misbrukt – av den nye woke dagsorden.”
Konsekvenserne
Det hele tyder på at nåtidens totalitære venstrerevolusjonære har fått myndighetsapparatet med seg. I hvert fall har vi overalt i den vestlige verden, herunder de nordiske landene, sett fengselsdommer av høyst tvilsom karakter. Det startet med dommen mot Jean-Claude Arnault, den såkalte ’Kulturprofil’, i Sverige. Han ble dømt i regi av MeToo først ved byretten og siden ved landsretten som den første mann på våre breddegrader. Antagelig mest fordi det lignet en opphetet folkestemning, men det var nok snarere noen få opphissede gemytter som fikk det til å se ut som at det var mange flere enn det var.
Også på en annen led har vi sett eksempler på at politi, domstoler og offentlige myndigheter har bidratt til å felle personer på falske anklager. I Sverige har det versert en sak som jeg er blitt gjort kjent med via e-post, om en familie som er blitt forfulgt og ødelagt av mannens tidligere elskerinne og hennes feministvenner. Det hele startet med at familien, inkludert de barna som mannen har med sin kone, ble hengt ut i noen lukkede Facebook-grupper på nettet. Mannen har beskrevet for meg hvordan det fra den ene dagen til den annen betød at de plutselig ble behandlet som pariaer eller farlige skadedyr i det offentlige rom. Gikk de ned på gaten for å kjøpe en liter melk, ble det nærmest spyttet etter dem av forargelse. Noen hadde tydeligvis fabrikert falske rykter og sendt dem i omløp så de rammet såvel mannen og hans kone som deres barn. Og her ser det ut som om en brukt strategi er at den harde ideologiske kjerne finner forurettede kvinner i sosiale medier og utnytter deres foruretthet i den revolusjonære kampen.
Da mannen gikk til politiet og anmeldte sjikanen, skjedde imidlertid det besynderlige at han umiddelbart etter ble kontaktet av de sosiale myndigheter med henblik på at få utredet om familiens barn var i mistrivsel. Dette gjentok seg flere ganger. Mannen gikk til politiet for at anmelde den sjikanen som han og hans familie var blitt utsatt for av de revolusjonære aktivister eller wokeister. Og kort etter ble familien selv kontaktet av de sosiale myndighetene som ville undersøke om foreldrene nå også var i stand til at ta vare på deres barn. Noe som den tidligere elskerinne var fullt ut vitende om. Uten at hun vel at merke gjorde noe for at stoppe terroren mot familien.
Mannen har iherdig forsøkt at få mediene til å skrive om saken. Selv forklarer han det som at han har prøvd alt. Han har kontaktet politiet om og om igjen gjennom tre år; han har kontaktet sin tidligere elskerinne, hennes mor og noen av hennes venner; likesom han har konfrontert de individer som ved forskjellige tilfeller har antastet ham. Dessuten har han skrevet til journalistene i de store redaksjonene i flere nordiske land, både aviser, radio og TV. Til slutt kontaktet han hele den samlede stab av gravejournalister i Sverige. ”Jeg har”, som han sier, ”gjort, hva man kunne forvente av noen i den her situasjon, og mere til.”
Resultat: Familien lever nå på det tredje året i en form for unntakstilstand som er ødeleggende for dem og uholdbar i lengden. Alt sammen mens myndigheter, offentlighet og andre bare ser på. Hvis de da ikke likefrem deltar i terroren! Med mannens egne ord: ”Av de journalister jeg har kontaktet, omkring 600, må det finnes omkring 40-50, som kjenner til denne gruppen og til min familie, og som er klar over presis hva det handler om. De gjør ikke noe, ikke engang på en direkte oppfordring fra ofrene. De sitter altså heller og ser en familie lide; de ser heller de sosiale myndighetene utføre totalt unødige utredninger, enn de setter en stopper for det.” Og han avslutter: ”Hvis toppen av våres gravejournalister ikke har instinktet til at søke sannheten, men i stedet mobber med hopen, så finnes det ingen vei frem innenfor mainstreamsamfunnet.”
Hvordan det har kunnet bli slik har mannen også en tanke om. Ifølge hans eget utsagn har han hatt flere mailsamtaler med kjente svenske journalister som har fortalt ham at de var en del av de Facebook-gruppene som forfulgte bestemte menn under MeToo. De innrømmer det åpent i deres e-poster, sier han. Underforstått: De har sittet og sett passivt på, som del av hemmelige grupper på internett, når mennesker har bukket under. Uten å se at dét er historien. Uten å se at dét er hva som må fortelles og skrives om i sannhetens, edruelighetens og redelighetens navn. ”I stedet for å avsløre hopen, så løper de”, med mannens ord, ”med hopen og sprer sladderen eller ser tyst på.”
Pogromen
Især to grupper søkes felt i det nye revolusjonære, samfunnsomstyrtende kulturklima: menn, fremfor alt hvite heteroseksuelle menn, som har hatt suksess, og personer, som jeg selv, som har vært kritiske mot samfunnsrevolusjonen. Er det tale om kritiske menn, er straffen ekstra hard. Min egen fordel er uten tvil, at jeg, alt annet likt, er kvinne. Min sak har det derfor vært særdeles stor offentlig oppmerksomhet omkring. Flere aviser og medier har endog kastet et kritisk spotlys på den – blant annet Expressen som er en av de største avisene i Norden. Her setter man således spørsmålstegn ved om de formelle fotfeil som jeg måtte ha begått, står mål med de konsekvensene det har hatt for meg. Ganske visst fikk jeg ikke sparken fra jobben min – slik det har skjedd med så mange menn i denne perioden – men jeg var dog nødt til selv å si opp, ettersom jeg ikke kunne holde ut å gå uke etter uke på min arbeidsplass med slike anklager hengende over hodet. Noen klarer det, og det er intet mindre enn heroisk. Jeg klarte det altså ikke.
Med mennene ser det annerledes ut. De er blitt utsatt for ting av wokeistene, som trosser enhver beskrivelse. Og de fleste – herunder andre menn, som ennå ikke selv er blitt rammet personlig – har tilsynelatende vært likeglade. Hvis de da ikke likefrem aktivt har vært med på forfølgelsen, som om de har mistet evnen til å bruke forstanden og er blitt sugd med ned i følelsenes malstrøm. Kameraene har vært slukket, journalistene har vært tause, offentligheten har sett den annen vei og bagatellisert det – eller direkte bidratt til det.
Fordi jeg som en av de få har vist interesse for at en hel befolkningsgruppe i dag forfølges og legges for hat og angripes, alene på grunn av deres kjønn, har mange av dem skrevet til meg og fortalt sin historie. Den er ofte grusom, ja, direkte forferdelig. Som når jeg for eksempel hører fra en fengselsdømt om hva hva slags typer han støter på i den arresten han av soner i.
Blant de øvrige innsatte er der selvfølgelig regelrette forbrytere, som har slått noen ihjel, eller hugget fingrene av folk, eller noe lignende. Det sier seg selv. Men det finnes også en del som etter enhver alminnelig og normal og rimelig vurdering må kalles uskyldige. De er alle menn – betegnende nok. Enten er de dømt for ganske alminnelig sex, som plutselig – takket være den ideologisk-moralske justering av lovgivningen på området, som fant sted i mange land på 2010-tallet og 2020-tallet – kategoriseres som voldtekt. Eller de blir anklaget og satt i fengsel for vold mot kvinner – selv om det rent faktisk er kvinnene som de levd sammen med som har vært voldelige mot dem.
Men hva nå, når fengslene – vår tids konsentrasjonsleire (?) – er fylt opp med menn? Her kommer vi muligvis til at se enda noen nye bestialske metoder tatt i bruk. I alle fall var det bemerkelsesverdig, at R&B-sangeren R. Kelly, som i USA i kjølvannet på MeToo er dømt til 30 års fengsel på grunn av anklager om seksuelt misbruk av mindreårige samt menneskehandel, kort etter sin innsettelse ba sine advokater om å saksøke fengselsvesenet. Omtrent innen han overhodet var blitt satt bak lås og slå hadde man nemlig oppført ham på listen over såkalt ’selvmordstruede fanger’, hva han reagerte sterkt – og kanskje helt riktig (!) – på.
Og i den nylig viste dokumentar om Jeffrey Epstein-saken ytrer de kvinnelige saksøkere nærmest harme og forargelse over at han var så ’frekk’ å ta sitt eget liv i fengselet, så de ikke selv fikk fornøyelsen av å oppleve ham på skafottet. Desto mer blodtørstige er de nå etter å se hans kvinnelige ’medsammensvorne’, Ghaislaine Maxwell, dingle i galgen foran alles øyne.
Who is Ghislaine Maxwell – Starz.com
For øvrig er det tankevekkende hvordan menn skal forfølges og tilsvines selv lenge etter at de er døde. Det er både amerikanske Hugh Hefner og danske Simon Spies eksempler på. Hinsides graven blir de kledd av til skinnet, selvom intet tyder på at noen av dem har begått noe ulovlig. Kun fordi man ikke liker deres livsstil.
Spies og morgenbolledamerne – dr.dk
De illegitime oppsigelsene
Men det handler ikke kun om menn – og deres familier – som blir forfulgt og terrorisert eller sendt i fengsel. Noen av dem berettiget, selv om tørsten etter at de skal ydmykes i full offentlighet er primitiv og pervers. Andre på et åpenlyst illegitimt grunnlag – den tidligere nevnte fengselsdømte skjønner faktisk at cirka 25 prosent av hans medfanger sitter inne på grunn av en konflikt, som er igangsatt av en eller flere kvinner og gjennomført av politiet/retten uten ett eneste regulært bevis.
Likeledes de mange illegitime oppsigelser av menn må nevnes. Oppsigelser, som igjen fører til, at de ofte får smadret hele deres liv. Bare i Danmark er listen over disse etterhånden lang. Ofte involverer man den nye aktivistiske forskning og den nye aktivistiske – eller blott opportunistiske – jura, som eksempelvis sitter og fabrikkerer såkalt ’nøytrale’ advokatundersøkelser for de firmaer, organisasjoner og institusjoner som betaler for å få et papir som de kan tørke hendene i når de skal i gang med å gjennomføre utrensningen av menn og kritiske motstemmer på deres egen arbeidsplass.
En av de mest skitne historiene i forlengelse av den meget voldsomme andre bølgen av MeToo i Danmark – som ble satt i gang av tv-vertinnen Sofie Lindes Zulu-tale på ettersommeren 2020 – handler om de to garvede og kjente journalistene Jes Dorph-Petersen og Jens Gaardbo, som ble oppsagt fra TV2, den tv-stasjonen som de selv var med på å starte opp og gjøre til en kjempesuksess opp gjennom 1990-tallet. De ble sparket ut etter at TV2 hadde foranstaltet en advokatundersøkelse som skulle kartlegge hvorvidt det var foregått sexkrenkelser og sexsjikane på stasjonen tilbake fra dens start i 1988.
Jes Dorph-Petersen har senere flere ganger offentlig stilt seg helt uforstående til oppsigelsen, eftersom han kontant avviste de voldsomme beskyldningene som primært én kvinne rettet mot ham i advokatundersøkelsen. Han kunne sågar presentere et vitne til fordel for sin egen forklaring. Advokatfirmaet og TV2’s ledelse tok imidlertid kun hensyn til den anklagende kvinnens utsagn, ikke til Jes Dorphs. Ikke engang vitnet som talte til hans fordel tok man hensyn til.
Senere har Jes Dorph fått både Advokatnævnets og Datatilsynets medhold i, at forløpet bestemt ikke levde opp til de kravene som stilles i slike saker. Men nå bringer nettopp offentliggjort lydmateriale fra det Zoom-møte som Jes Dorph-Petersen, bistått av sin advokat, hadde med en (kvinnelig) representant fra advokatfirmaet Norrbom Vinding samt to (kvinnelige) representanter for TV2’s ledelse, nye opplysninger frem, som ytterligere er med på å sette spørsmålstegn ved TV2’s handlemåte. Av lydopptaket, som nylig er blitt lagt frem av Journalista.dk, fremgår det klart og uten til å misforstå, at Jes Dorph-Petersen fikk sparken med den begrunnelse at han hadde hatt en ’ulige relation’ to årtier tilbake.
Derfor blev Jes Dorph-Petersen i virkeligheden fyret – Journalista.dk
Siden oppsigelsen av Jes Dorph-Petersen har to andre høyprofilerte kvinnelige verter på TV2 imidlertid vært ute og bekjent at de på samme måte har hatt seksuelle relasjoner til yngre og lavere rangerte i hierarkiet enn dem selv. Den ene av kvinnene – som dessuten selv spilte en hovedrolle i TV2’s MeToo-kampanje, som fikk dramatiske konsekvenser for ikke bare Dorph-Petersen og Gaardbo, men også flere andre menn – forklarte i desember 2021 til tabloidavisen Ekstra Bladet, at hun faktisk også hadde hatt et forhold til en yngre mannlig fotopraktikant. Og den annen gikk straks ut og støttet henne ved å fortelle at hun tilsvarende hadde hatt en seksuell relasjon til en yngre kollega på et lavere trinn i hierarkiet.
TV 2-stjerne knaldede praktikant – ekstrabladet.dk
Jeg har også gjort det – ekstrabladet.dk
Det enkle spørsmål som står igjen, er da: Hvorfor skulle Jes Dorph-Petersen sparkes for å ha hatt en ’ulige relation’, når de kvinnelige kollegaene ikke skulle? Kan vi virkelig som samfunn og som befolkning leve med at et statsdrevet medie begår en så klokkeren likestillingsbrøler, i tillegg til alle de andre brølere man har begått i saken, herunder oppfinnelsen av et sitat fra Jes Dorphs vitne, som aldri var blitt uttalt? Bør det ikke få konsekvenser? Jamfør også Torben Haugaards artikkel om saken i Avisen.dk:
Kære kulturminister, kan du virkelig acceptere det? – avisen.dk
Men problemet er nok at mange ikke engang forstår problemet. Og så er vi som samfunn virkelig på viddene. Heldigvis gjelder det ikke for alle. Det er dem man så må appellere til. Som én sa til meg: Det er ingen belønning for å stå opp for disse prinsippene. Tvert i mot – det kan jeg også selv bekrefte. Den eneste belønningen er ens egen samvittighet. Men den teller kanskje tross alt også litt. I det minste for noen. For hvis dét som er hendt med Jes Dorph kan skje, må man innstille seg på at alt kan skje.
At menn som to av de mest berømte danske tv-verter i nyeste tid felles for ting som deres kvinnelige kollegaer ikke kunne få sparken for, men endog får et karrieremessig boost på, hører blott med i det uhyggelige kansellerings- og utrenskningsbilde. Det avgjørende er at det er mennesker som åpenbart skal vekk, uansett hva. Ikke fordi de har gjort noe ulovlig, men utelukkende fordi de er menn. Og til og med suksessfulle menn. Eller fordi de er kvinner som har støttet disse mennene. På samme måte som andre befolkningsgrupper skulle vekk forrige gang som vi i vår verdensdel hadde noe som minnet om en pogrom som foregår i dag. Og som den gangen skjedde med størstedelen av befolkningen som tause og passive tilskuere. Skjønt undersøkelser viser at et stort flertal av befolkningen faktisk i det stille var opprørte over det som skjedde. Apropos professor i statskunnskap i Aarhus Michael Bang Petersens pilotundersøkelse av danskenes holdning til identitetspolitikk og woke-bevegelsen generelt:
Danskerne er ikke så ”woke”, som forskerne forventede
Og apropos også den undersøkelsen som Gallup nylig lagde for avisen Berlingske om danskenes forhold til den mest intense diskusjonen innen woke-paradigmet i Norden, nemlig den om kjønn, seksualitet og kjønnsidentitet:
Kønsdebatten deler danskerne, og et flertal gider slet ikke mere – berlingske.dk
Ingen av de større mediene har inntil nå villet ta Jes Dorph-saken opp. Tvert i mot valgte Berlingske straks etter å publisere en artikkel om Jes Dorph-Petersens advokat Mette Grith Stage under overskriften ”Hun forsvarer de verste forbrytere, men plutselig var hun selv i sentrum”. Underforstått: Nå defamerer vi henne og tar på den måten luften ut av Journalista.dk’s avsløringer, innen de når å komme frem i en større offentlighet og mane til ettertanke.
Jeg har selv opplevd mye fra medienes side. Men det er første gang i mitt 60-årige liv at jeg i vår del av verden opplever at mediene over en bred kam aktivt forsøker å underkue sannheten. Da må man gi George Orwell rett i hans bemerkning om at det å si sannheten i tider med universelt bedrag blir en revolusjonær handling.
Institusjonene veltes
Senest er man også begynt å gå etter hele institusjoner. Hvorfor? Fordi de er blitt forbundet med den maskulinitet, med den versjon av Y-kromosomet man nå vil ha fjernet. Og, lyder påstanden her, fordi man herpå kan stjele det som andre (les: menn) har bygget opp og skapt over tid – likesom vi så det i tilfellet TV2. Som det direkte lød i en artikkel i Berlingske om den tilsynelatende uendelig lange listen med eksempler på overgrep, penslet ut i minste detalj, i de amerikanske fraternities, det vil si collage-broderfellesskap: ”Broderskapene eksisterer for å definere og beskytte en spesiell maskulinitet”.
Det var lett å regne ut at historien skulle sette den store sak om eliteskolen Herlufsholm, som nettopp hadde rast i de danske mediene, i relieff. ”Vi kjenner det fra Herlufsholm”, som der stod i artikkelen. Hvor langt man i skrivende stund er nådd med kulturomveltningen i Danmark, vitner ikke minst begivenhetene omkring denne skolen om. Som i flere andre tilfeller, når det gjelder MeToo- eller woke-revolusjonen, var det den statsdrevne (!) tv-stasjon TV2 som stod bak, i det det var den som opprinnelig lagde en såkalt ’dokumentar’ som satte hele forløpet i gang. Og igjen – voila! – spilte nyhetsoppleseren Cecilie Beck en høyst fremtredende rolle; en rolle støttet av hennes deltakelse i den lignende og problematiske dokumentaren Sexisme bag skærmen, ettersom den kvinnelige nyhetsverts karriere som sagt nettopp endte med å få et boost av nøyaktig samme slags erotiske forhold som to av hennes mannlige kollegers karrierer grunnstøtte på.
Herlufsholm er en over 450 år gammel institusjon, med vedtekter som skriver seg tilbake til 1565 og bygninger som til dels stammer fra 1100-tallet. På kun en uke lyktes det imidlertid (nok en gang) ved hjelp av en dokumentar av høyst tvilsom kaliber å få vendt opp og ned på institusjonen. Rektor fikk sparken, og gamle tradisjoner og ritualer som hadde vært kjennemerket for skolen gjennom århundrer, ble avskaffet med et slag. Og det danske kronprinsparet, der deres eldste sønn gikk på videregående skole på Herlufsholm, og deres eldste datter stod klar til å starte i 9. klasse, meldte allerede før dokumentaren overhodet hadde vært vist, hvor alarmert de var over de beskrivelser om krenkelser, mobbing og sjikane som dokumentaren angivelig inneholdt. Dog ville de vente med å treffe en endelig beslutning om barnas skolefremtid til det var fremkommet mer grundige og uhildete undersøkelser av forholdene.
Den besinnelsen ble selvfølgelig ikke møtt kun med en dritt-storm, men med en dritt-orkan både på de sosiale og de etablerte mediene. En dritt-orkan som også borgerlige medier og kommentatorer deltok ivrig i. Til sist lignet kronprinsparet et par jagede rådyr trengt opp i en krok.
Men de varslede undersøkelser kom aldri. Thi allerede innen da hadde den statlige tilsynsmyndighet STUK (Styrelsen for Undervisning og Kvalitet under Børne- og Undervisningsministeriet, ledet av den tidligere enhetslistepolitiker Pernille Rosenkrantz-Theil) offentliggjort hva som ble kalt ’utkast til en rapport’, som tilkjennega at forholdene på skolen var så kritikkverdige at det muligens var snakk om lovbrudd. (Med andre ord: Flere skulle i straffes!).
Det sittende styre gikk straks av og kronprinsparet meldte at de prompte tok sønnen ut av skolen og at datteren likevel ikke skulle gå der etter sommerferien. Dette til tross for at skolens avgående styreleder understreket at styret ikke var enig i rapportens foreløpige konklusjoner, og på tross av at kronprinsparets sønn uttrykkelig hadde uttalt at han var meget glad for å gå på skolen, og på tross av at et hav av gamle elever med foreldre hadde vært ute i pressen flere ganger med forsøk på korreksjoner av det dystre bilde som ble tegnet av skolen. Det gjelder for eksempel den tidligere Herlufsholm-elev Hans Møller:
Det er ikke Herlufsholm, der har et problem med vold. Det er vores samfund – informasjon.dk
Alt dette – og mere til – kunne den nå kjempestore tv-kanon Cecilie Beck fortelle TV2’s seere i nyhetene søndag 26. juni. Hva karakteriserte denne nyhetsdekningen av Herlufsholm-saken? Jo, bemerkelsesverdig var det nesten samstemmende kor av håndplukkede intervjuobjekter som bistod med å bakke opp om kritikken i STUK’s utkast til en rapport. Som om den allerede var en uimotsigelig sannhet om saken. Vi hørte blant annet fra en antimobbekonsulent fra Red Barnet – enda en av de tidligere ideologisk nøytrale NGO-organisasjoner, som i de foregående år siden kulturrevolusjonens utbrudd er svingt kraftig til venstre under ledelse av Rosenkrantz-Theils fordums kollega fra venstrepartiet Enhedslisten, Johanne Schmidt-Nielsen. Vi hørte også fra en professor i pedagogikk fra Aarhus Universitet, som sa Tilsynets kritikk av Herlufsholm var ’uten presedens’.
Skulle man stadig være i tvil om hvorvidt det var tale om en høyst biased og alt annet enn objektiv-nøytral kritikk av sosiale forhold på skolen, kunne man umulig være det etter å ha hørt den siste personen som ble intervjuet, en mobbeforsker. Hennes ord lød helt eksakt: ”Derfor blir vi nødt til å ha en pause med denne skolen, og jeg vil foreslå året ut, hvor man så forbereder at en ny skole flytter inn i lokalene.” Jeg gjentar: På bakgrunn av et utkast til en tilsynsrapport, og før skolens partshøringssvar på STUK’s anklager overhodet hadde vært lagt frem!
Atter så vi altså, som i så mange andre saker, at man bruker tvang og at det plutselig skulle gå utrolig raskt. Kanskje fordi en mere tålmodig og besindig fremferd ville bringe flere nyanser og flere vinkler og flere perspektiver frem i lyset – og dermed ville bringe grunnlaget for de drastiske inngrep, som ikke minst mobbeforskeren ønsket seg, til å vakle. Som sedvanlig var det dog ikke nok. I skrivende stund forfølges rektoren som ble sagt opp – og som vel at merke intet påviselig galt har gjort – stadig. Således dynges det provinsgymnasium, som har gitt ham ansettelse som en alminnelig kjemi- og matematikklærer, ned av en frådende presse, som åpenbart slett ikke unner mannen et liv. Overhodet.
SCUM som samfunnsmodell
Det er der, våres såkalte frie, demokratiske velferdssamfunn er havnet. La oss da bare si det som det er: Det er brutt sammen. Takket være det systematiske angrep på det. Og om det noensinne vil kunne la seg gjøre å få det tilbake på hengslene igjen, er uvisst. SCUM-manifestet som utlevd mareritt, kunne man nesten kalle det. I stedet for én sinnsforvirret person som Valerie Solanas, damen bak ideen om mannen som ’undermenneske’ og om et ’Society for Cutting Up Men’, har vi nå en hel hær av velorganiserte ultrafeminister med noen langt mere sofistikerte våpen i hendene enn 1960tallets forbilders barberblad og pistol.
Under våren 2022 falt det en spektakulær dom i USA, nemlig da skuespillerinnen Amber Heard ved en nevningdomstol (den eneste type domstol som fortsatt synes at fungere optimalt innenfor rettssystemet) ble dømt for ærekrenkelse av sin eksmann, den verdenskjente filmstjernen Johnny Depp, som hun hadde beskyldt for konemishandling. Med det resultat at han på stedet mistet alle sine jobboppdrag. Milliarder verden rundt fulgte saken, hvilket sier noe om at dette er en av de mest presserende problematikker for tiden, enten man liker det eller ei.
Dommen avslørte et dypt dysfunksjonelt parforhold hvor det ikke lot seg bevise at Depp hadde vært voldelig overfor Heard slik som hun hadde antydet – som sagt med store konsekvenser for hans karriere til følge. Til gjengjeld stod det mer enn klart at de brytninger og sverdslag som vi i det demokratiske samfunn har vært vant til tar form av debatter på ord og argumenter i det offentlige rom, nå er rykket midt inn i privatsfæren. Hvor de ikke lenger har karakter av polemikk med ord, men av rått og primitivt slagsmål og håndgemeng samt – ikke minst – psykisk terror. Der, hvor man i den normale verden skulle være tryggest, er man altså helt gjennom utrygg. Hvilket kanskje igjen forklarer det absurde krav om total trygghet i de offentlige rom. Det er simpelthen blitt vendt opp og ned på de to sfærer. Det, som burde være et safe space, hvor man henter den livsnødvendige ’tillitsvaksine’, som psykologene kaller det, til å kunne motstå nervepresset i den moderne frie, usikre og risikofylte sosialitet, er nå blitt til det ultimative terror space.
Men Heard/Depp-dommen kan, som en kritisk skribent noterte, meget vel være glemt på kort tid. Og da er vi tilbake i et ragnarok med verden vendt på hodet, som kun kan ende ett sted: I den totale humane katastrofe, hvis like vi på våre breddegrader skal langt tilbake i historien for å finne.
At sivilisasjonen as we know it er i ferd at bukke under, kan man forvisse seg om ved at lese den danske filosof og sogneprest Henrik Gade Jensens ualminnelig sterke og urovekkende innlegg i nettmagasinet Indblik nylig, hvor han trekker tråder tilbake til de ting som foregikk østpå i første halvdel av det 20. århundrede, først med Moskvaprosessene, hvor Stalin brutalt fengslede og henrettet et utall av medlemmene av den øverste maktelite, som han gjerne ville av med, og siden med Slansky-affæren i Prag, hvor 14 høyt rangerte politikere og embedsmenn, alle systemtro kommunister med en heroisk innsats bak seg i blant annet den spanske borgerkrig, ble anholdt og siktet for høyforræderi på, som det viste seg, et fullstendig falsk grunnlag. Hvilket dog ikke forhindret at de fleste av dem ble henrettet.
Ja, faktisk brød en del av dem (slik som vi også har set det i dag med MeToo-mennene) sammen og innrømmet forbrytelser som de aldri hadde begått og som aldri hadde funnet sted, og ba selv om å bli henrettet for dem. For så at bliv helt frikjent kun få år etter. Uten at man noensinne riktig fant ut av hva som egentlig var sakens kjerne i denne absurde rettergang. Som Jensen skriver, er det rett og slett uhyggelig og uutholdelig å lese sterke voksne mennesker tilstå gjerninger som de aldri har begått. ”På ganske kort tid gikk høyt respekterte kommunister i de høyeste posisjoner til å være foraktede folkefiender som mediene hetset imot og skapte hat til. Og riktig mange også vestlige journalister og diplomater trodde på at prosessene var ekte.”
Processerne mod fjenderne – indblik.dk
Metoden med å utrenske uønskede elementer – altså det vi også kaller justismord – er, konkluderer Gade Jensen, kommet tilbake. Her nevner han både anklagen mot den tidligere danske forsvarsminister Claus Hjort Frederiksen for landsforræderi og riksrettssaken mot den tidligere udlending- og integrasjonsminister Inger Støjberg. Likeledes når det gjelder Metoo-prosessene er menn som vist falt over ende, uten rettergang, uten mulighet for at forsvare seg, dømt på forhånd, offer for et massehysteri hvor ingen tør forsvare dem.
Ulikhet for loven
Når jeg hører om hva især menn utsettes for i dag – og man kunne fortelle mange, mange flere uhyggelige historier – og holder det opp imot den pris jeg selv har måttet betale på grunn av min kritiske deltagelse i debatten om den nye samfunns(u)orden, føler jeg meg, så merkelig det kanskje enn kan lyde, heldig. For i det lys må den intense innsats for å frata en akademiker hennes doktorgrad – og dermed hennes siste profesjonelle ærestegn – tross alt sies å være, ja, en bagatell.
Inntil videre går hun stadig rundt og deltar i debatter, holder foredrag, skriver artikler og så videre. I hvert fall sporadisk. For hvor lenge det varer, vet hun ikke. Det utvalget som skrivende stund arbeider med doktorsaken, kan jo også være ’skredet i woke-svinget’ – selv om dets langsomhet og grundighet i arbeidet ikke tyder på det. Men inntil videre er hun her altså fremdeles og kan gjøre sin stemme gjeldende. Og det har hun også tenkt å fortsette med. For motstandskampen må fortsette. Og det må komme flere til.
Likhet for loven. Det er det enkle prinsipp som det handler om. Uten likhet for loven og alminnelig sivilisert behandling av andre mennesker, med respekt for deres alminnelige frihetsrettigheter og alminnelige rettssikkerhet og alminnelige verdighet, ikke noe demokrati og ikke noen rettsstat. Så enkelt er det.
Det vi ser i dag, er det motsatte. Det er systematisk ulikhet for loven. Noe av det farligste som overhodet kan oppstå. For hermed er det naturrettslige prinsipp som våres samfunn, med visse nødvendige justeringer og reguleringer – og med visse fatale avbrytelser – har hvilt på i 300 år, fullstendig forsvunnet. Det eneste som står tilbake er den inhumanitet og det barbari som vi kjenner alt for godt fra de totalitære og fascistiske regimer. Som den svenske mann, hvis families liv er blitt fullstendig ødelagt av falske anklager, skrev til meg: ”Loven holder jo opp med å fungere når politiet stopper med å oppklare forbrytelser eller kun oppklarer visse forbrytelser begått mot visse personer, avhengig av hvilken kategori de tilhører. Det var aldri noensinne lovstifternes intensjon, men det er i praksis, hva der skjer.”
Med andre ord: Falske anklager og affektdrevne ryktekampanjer med rikelig bruk av fantasifulle virkemidler hentet fra kunstens og retorikkens verden vil det nok alltid være, for menneskenes barn er ikke alltid som de burde være. Det er slik det er. Problemet oppstår imidlertid for alvor når de falske anklagene, støttet opp av de affektive historier og bilder, blir ideologiserte og profesjonaliserte og weaponized, og etterfølgende kjøpt av politi, av myndigheter, av offentlighet. Det vil si, når de siver fra kunstens verden inn i samfunnet og dets institusjoner. Så har vi ikke bare en farlig parallelverden. Vi har en parallelverden som komplett har utradert den egentlige verden. Nettopp det, totalitarismekritikere – fra George Orwell og Aldous Huxley til Karl Popper – har advart imot siden den annen verdenskrig.
Man kan kanskje mene at det er usmakelig å lage denne sammenligningen. Men man gjør klokt i å huske på at før Auschwitz var det en krystallnatt. Og før krystallnatten var det et krav om at alle mennesker skulle legge deres språk om. Og før kravet om at alle mennesker skulle legge om språket, så var det… Fortsett selv tankerekken.
Spørsmålet er ikke om dette skredet skjer. For det gjør det. Og det hele starter, som jeg har forsøkt å vise i denne artikkelserien, på universitetet. Spørsmålet er snarere hvornår alle de siviliserte samfunnsborgere, menn som kvinner, hvite som farvede, heteroseksuelle som homo- eller transseksuelle, begynner å slutte seg sammen og kreve at disse himmelropende skjensler og urettferdigheter blir stoppet. De er en forbrytelse mot menneskeheten, rett og slett. Det er SCUM i verdensomspennende format. Og når – eller rettere sagt hvis – de en gang blir stanset, kan man kun håpe på at de skyldige bakpersoner stilles til ansvar for deres handlinger ved domstolene. Heretter er det opp til historikerne å skrive Wokeismens Sorte Bok.