Øivind Østberg, nyvalgt styreleder MannsForum, svarer her på innlegget til Gunvor Knag Fylkesnes i Aftenposten 3.april, etter at Aftenposten ikke hadde plass til et motsvar. Østberg anfører blant annet at innlegget fra Knag Fylkesnes “…i sitt innhold utgjør et relativt sterkt angrep på den bevegelse og de interesser organisasjonen MannsForum representerer, selv om dette skjer i en fordekt, men ikke derfor mindre effektiv form (som svarinnlegget også påpeker) også selv om ikke Mannsforum som organisasjon nevnes i Knag Fylkesnes` innlegg. Mannsforum er den største av flere organisasjoner i Norge som arbeider for å fremme menns og gutters rettigheter i samfunnet og anser det som naturlig og viktig for organisasjonen å besvare offentlig et slikt innlegg som Aftenposten her har publisert. (Red.adm: Det kan virke som likestillingskampen har små kår når menn uttaler seg). Innlegget (bak betalingsmur) kan leses HER
Likestilling trekkes ofte fram som en av Norges største samfunnsseire, men bildet blir mer sammensatt når menns erfaringer og utfordringer settes på dagsorden. I møte med en offentlighet som i stor grad er formet av historiske kamper for kvinners rettigheter, opplever mange at menns perspektiver enten tones ned, avvises eller kobles til ideologiske strømninger de ikke kjenner seg igjen i. Når innlegg som løfter norske menns situasjon avvises eller møtes med mistanke om skjulte motiver, sier det noe om hvor trangt rommet for denne delen av likestillingsdebatten har blitt.
Samtidig peker utviklingen i Norge på en rekke områder der gutter og menn møter utfordringer som fortjener politisk og faglig oppmerksomhet: fra frafall i skolen og skjevheter i høyere utdanning, til fedres kontakt med barna etter samlivsbrudd, til kjønnsbalansen i arbeidslivet og den høye andelen menn i selvmordsstatistikken. Dette er ikke marginale temaer, men spørsmål som berører både enkeltmennesker og samfunnets bærekraft.
Når slike problemstillinger likevel ofte havner i skyggen av globale fortellinger om tilbakeslag for kvinners rettigheter, blir det vanskelig å føre en nyansert samtale om norske forhold. En likestillingspolitikk som skal være relevant for alle, må kunne romme flere virkeligheter samtidig – også de som gjelder menn og gutter. Først da kan vi snakke om en likestillingsdebatt som faktisk favner hele befolkningen.
Av Øivind Østberg, styreleder MannsForum
Står vi overfor et globalt, velfinansiert og koordinert nettverk av ultra-konservative krefter som gjør at også norske kvinner står i umiddelbar fare for å sendes tilbake til kjøkkenbenken og gjøres til mannens lydige tjenere? Innlegget til Gunvor Knag Fylkesnes, direktør for politikk og kommunikasjon i Redd Barna, Aftenposten 3. april, er nærmest slik å forstå. «Tilbakeslaget mot kvinners og jenters rettigheter skjer ikke tilfeldig. Det er resultatet av flere tiår med målrettet arbeid fra ultra-konservative og anti-likestillingsbevegelser.»
Det manes til mobilisering i en «motbevegelse» mot disse miljøene. Ikke bare er de uten legitime krav eller beveggrunner, men deres arbeidsmetoder er også suspekte: «Miljøene har investert systematisk i politisk påvirkning, strategiske rettssaker, kommunikasjon og mobilisering. De har bygget sterke internasjonale nettverk og arbeider målrettet for å påvirke både nasjonale lover og internasjonale institusjoner.»
Eller sagt på en annen måte: De driver ordinært politisk arbeid med helt legale arbeidsmetoder. Hvor opererer så disse? Tydeligvis over hele verden, formodentlig også i vårt eget land.
I innlegget hoppes det sømløst fra globale og bistandspolitiske perspektiver til de visstnok skremmende utsikter for kvinner i vårt eget samfunn. «Jeg vet hva som står på spill for min datter» avslutter innlegget følelsesladet, rett etter et avsnitt om at stengte skoler (da åpenbart i typiske mottaksland for bistand) fører til økt «barneekteskap, vold og tenåringsgraviditet.»
Skal vi diskutere likestillingspolitikk i Norge, eller likestilling som del av bistandspolitikken, eller noe helt annet (som framveksten av høyrepopulistiske bevegelser i Europa)? Helt greit alt sammen, men å sause sammen likt og ulikt på denne måten, tjener ikke samfunnsdebatten. MannsForum – hvis finansiering for øvrig er mikroskopisk i forhold til de midler som via det offentliges kasser kanaliseres til å fremme kvinners interesser – er for sin del mest opptatt av likestillingsutfordringene i det norske samfunnet.
Vi har lenge pekt på en utvikling der menn og gutter i økende grad møter vansker som har sammenheng med deres kjønn. Vi har pekt på det store antall fedre som mister kontakten med sine barn (og omvendt), og kjempet for at far og mor skal behandles som likeverdige omsorgspersoner. Vi har pekt på at vi er i ferd med å få et utdanningssystem som fører til stort frafall av gutter og en etter hvert svært lav andel menn på studier som jus, psykologi og medisin. Vi har protestert mot at det, til tross for dette, i stor grad gis ekstra studiepoeng til kvinner, men ikke til menn. Vi har gjort oss erfaringer med en kjønnsfavorisering i arbeidslivet, spesielt i offentlig sektor og i halv-offentlig sektor som den Knag Fylkesnes representerer, som har ført til en stor overrepresentasjon av kvinner i ledende stillinger. Vi påpeker, på den annen side, at tre av fire som begår selvmord i landet er menn, og at dette har en underkommunisert sammenheng med menns større risiko for å miste kontakten med sine barn ved samlivsbrudd. Vi er opptatt av at ikke bare menn, men hele samfunnet i siste instans taper på en politikk som ikke tar menns utfordringer på alvor, eller – like viktig – gir menns positive ressurser anerkjennelse og lar dem få utspille seg.
Vi har for øvrig også erfart at medienes redaksjoner, enten de styres av menn eller kvinner, i liten grad vil gi oss plass.
Vi har vanskelig for å akseptere at ikke temaer som de nevnte blir adressert og anerkjent som reelle problemstillinger av de instanser og organisasjoner hvis eksistensberettigelse (og offentlige finansiering) er knyttet til begrepet «likestilling». Tonen i innlegget til Knag Fylkesnes kjenner vi dessverre igjen fra «Den nasjonale likestillingskonferansen» tidligere i år, i regi av Bufdir og Kultur- og likestillingsdepartementet. Når menns legitime bekymringer møtes med dulgte og negative assosiasjoner og med ideologisk avstandstaking framfor politiske svar, da er vi på feil vei. Da bidrar man selv til nettopp det man frykter, at flere menn støtes over i en uønsket «mannosfære».
I boka «Gutta – Den nye Likestillingskampen» av Synnøve Vereide Trampe, finnes mange av de tallene og argumentene som også vi viser til. Hun avslutter sin bok med å uttrykke dette: 3
«Etter hvert som stadig flere ser at likestilling også handler om menn, håper jeg at de vil bli heiet frem av et helt kvinneensemble.»
Det håper vi også.