Foreldretvister er et av de prioriterte områdene for fri rettshjelp i Norge. I praksis
betyr dette at det gis fri rettshjelp til den som er part i en sak om daglig omsorg,
samvær og foreldreansvar og som fyller visse vilkår med hensyn til formue og –
framfor alt – inntekt.
Denne ordningen har man hatt i mange år, og den har vært en del av det strukturelle
kjønnsskjevheten, dvs forskjellsbehandlingen som fedre utsettes for i det
familierettslige systemet. Dette fordi langt flere mødre enn fedre har hatt inntekt
under inntektsgrensen. Mor har dermed i mange tilfeller fått advokat på det
offentliges regning, eller de har måttet betale en begrenset egenandel, mens far har
måttet dekke alle advokatutgifter selv. Dette kunne være tilfellet selv om
inntektsforskjellene var små og selv om far reelt sett hadde svakere økonomi enn
mor. Det er åpenbart, og har vært påpekt mange ganger, at dette medførte en stor
prosesstaktisk fordel for mor.
Nå er det innført endringer i lov og forskrift som et stykke på vei bøter på dette.
Hevet inntektsgrense til 5 G
I kjølvannet av utredningen i NOU 2020:5 «Likhet for loven», er det gjort en rekke
endringer i lov om fri rettshjelp (1980). Det som har størst betydning for
foreldretvistene, er at det – grovt sagt – har skjedd en betydelig heving av
inntektsgrensen for når fri rettshjelp innvilges samtidig som det er innført en
egenandel som avhenger av inntekten.
Dette betyr at flere kvalifiserer til støtte og at forskjellene i økonomisk belastning for
de to partene reduseres. Omtrent dobbelt så stor andel av befolkningen omfattes av
de nye reglene som etter tidligere lov. Og flere av de som tidligere fikk bortimot full
dekning for advokatutgifter, må nå betale egenandel.
Reglene er gjort gjeldende for saker som startet opp etter 15. oktober 2025.
Søknad om fri rettshjelp kan nå innvilges til den som har «betalingsevne» som ikke
overstiger fem ganger folketrygdens grunnbeløp (682 745 kr pr juli 2026).
Detaljene er regulert i rettshjelpsforskriften av 26.09.25. Ved beregning av
betalingsevne etter loven skal det tas hensyn til bruttoinntekt (alminnelig inntekt i
henhold til skatteloven), nettoformue (som ikke omfatter verdien av boligen der en
selv bor), og fradrag for forsørgelse av barn. Dette fradraget avhenger ikke av om
barnet har bosted hos søker. Det er på 0,5 ganger G for ett barn og øker med flere
barn.
Ved beregningen av betalingsevne etter loven framkommer et tall, som må være
under 5 for i utgangspunktet å kvalifisere til støtte.
Egenandel avhengig av den enkeltes økonomi
Mens egenandelen tidligere ble fastsatt skjematisk og hadde et relativt lavt tak (8 ganger salærsatsen), er den nå avhengig av den enkeltes økonomi, slik at den kan variere fra 1 til 99 % av advokatkostnadene. Den beregnes ut ifra søkers
betalingsevne på søknadstidspunktet.
Prosentsats for egenandel regnes ut etter denne formelen:
100 ×[0,01+0,0125 × (betalingsevnen−1) 2 + 0,0125 × (betalingsevnen−1) 3 ] =
Eksempel:
Hvis betalingsevnen er 4,5 kr, får vi:
100 × [0,01 + 0,0125(4,5 -1) 2 + 0,0125 × (4,5 – 1) 3 ] =
100 x [0,01 + 0,153125 + 0,5359375] = 69,91. Egeandelen blir da 69,91 % av de
samlete advokatutgifter.
Det er en kalkulator på nettet der man selv – før man søker – kan beregne hva
egenandelen vil bli:
https://rettshjelp.statsforvalteren.no/Calculator
Fri rettshjelp utenom rettssak
Ved fri rettshjelp i forbindelse med advokatbistand utenom rettssak, beregnes
inngangsvilkårene for støtte og egenandelen på samme måte som beskrevet.
En viktig forskjell er imidlertid at det her gjelder en stykkprisordning som sterkt
begrenser hvor mange timer advokaten får betalt for å yte.
I rettssaker er det ikke i rettshjelpsloven satt noe tak på advokatens timeforbruk.
Dette vil avhenge av sakens omfang og hvordan den utvikler seg, i tillegg til hvor mye
innsats klient og advokat i fellesskap finner at det må/bør brukes på saken. Er
prosenten for egenandelen høy, kan det bli et betydelig beløp å betale for klienten.
Slik sett er det misvisende å kalle det «fri rettshjelp», men det er i hvert fall en statlig
subsidiert ordning der staten bærer en større eller mindre andel av de advokatutgifter
som påløper. Det betales heller ikke merverdiavgift av egenandelen.
En siste endring som skal nevnes, er at egenandelen ikke lenger innkreves av
advokaten, men av staten. For advokater kan det oppleves som en lettelse. For en
del klienter vil det nok derimot oppleves som at man får en tøffere kreditor å hanskes
med.